Geografi

Kart som viser både jordens beskaffenhet og landegrenser. Kartet er hentet fra 2023 CIA World Factbook.

Geografi, bokstavelig «jordbeskrivelse», er studiet av landområdene, landskapstrekkene, innbyggerne og fenomenene på planeten Jorden. Geografi er en omfattende vitenskap som søker å forstå Jorden og dens menneskelige og naturlige kompleksitet, ikke bare hvor ulike fenomener befinner seg, men også hvordan de har endret seg og oppstått. Selv om geografi er knyttet til Jorden, kan mange av fagets begreper anvendes mer generelt på andre himmellegemer innen planetologi. Geografi har blitt omtalt som «en bro mellom naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige fag».

Geografiens historie som fag strekker seg over flere kulturer og årtusener. Geografisk kunnskap ble utviklet uavhengig av flere folkegrupper, samtidig som ideer ble utvekslet mellom dem gjennom handel. Geografi som fag kan føres tilbake til de tidligste forsøkene på å forstå verden romlig, og det eldste kjente eksempelet på et forsøk på å fremstille et verdenskart stammer fra 800-tallet f.Kr. i oldtidens Babylonia. I middelalderen ble geografien påvirket av muslimske lærde som Muhammad al-Idrisi, som utarbeidet detaljerte verdenskart. Oppdagelsestiden fikk stor betydning for utviklingen av geografien da europeiske oppdagelsesreisende kartla Den nye verden. Moderne utviklingstrekk omfatter geomatikk og geografisk informasjonsvitenskap.

Geografiens grunnleggende begreper, som går igjen på tvers av ulike faglige tilnærminger, er rom, sted, tid og skala. I dag er geografi et svært bredt fag med en rekke ulike tilnærminger og arbeidsmåter. Geografiens hovedgrener er fysisk geografi, samfunnsgeografi og teknisk geografi. Fysisk geografi retter seg mot naturmiljøet, samfunnsgeografi mot hvordan mennesker samhandler med Jorden, mens teknisk geografi omfatter utvikling av verktøy for å forstå geografiske forhold. Metodene som benyttes, kan generelt deles inn i kvantitative og kvalitative tilnærminger, mens mange studier benytter en kombinasjon av kvalitative og kvantitative metoder. Vanlige metoder omfatter kartografi, fjernmåling, intervjuer og landmåling.

Definisjon og grunnleggende begreper

Geografi (fra gammelgresk γεωγραφία geōgraphía, sammensatt av gê «jord» og gráphō «skrive», bokstavelig «jordbeskrivelse») er studiet av landområdene, landskapstrekkene, innbyggerne og fenomenene på planeten Jorden.

Den første dokumenterte bruken av ordet var i boken Geografisk veiledning var som tittel på et verk av den greske vitenskapsmannen Klaudios Ptolemaios (100–170 etter Kristus).

Geografi er en omfattende vitenskap som søker å forstå Jorden og dens menneskelige og naturlige kompleksitet – ikke bare hvor ulike fenomener befinner seg, men også hvordan de har endret seg og oppstått. Selv om geografi er knyttet til Jorden, kan mange av fagets begreper anvendes mer generelt på andre himmellegemer innen planetologi. Geografi har blitt omtalt som «en bro mellom naturvitenskapelige og samfunnsvitenskapelige fag».

Geografi er det systematiske studiet av Jorden (for andre himmellegemer spesifiseres dette, for eksempel «Mars' geografi», eller det benyttes egne betegnelser, som areografi for Mars, selenografi for Månen eller planetografi som en generell betegnelse), dens egenskaper og fenomenene som finner sted på den. For at noe skal falle innenfor geografiens fagområde, må det vanligvis ha en romlig komponent som kan plasseres på et kart, for eksempel ved hjelp av koordinater, stedsnavn eller adresser. Dette har ført til at geografi ofte forbindes med kartografi og stedsnavn. Selv om mange geografer har kunnskap om toponymi og kartlære, er dette ikke deres viktigste arbeidsområde. Geografer studerer den romlige og tidsmessige fordelingen av fenomener, prosesser og egenskaper på Jorden, samt samspillet mellom mennesker og deres naturmiljø. Fordi rom og sted har betydning for en rekke områder, blant annet økonomi, helse, klima, planter og dyr, er geografi i stor grad tverrfaglig. Den geografiske tilnærmingens tverrfaglige karakter innebærer særlig oppmerksomhet på sammenhengene mellom fysiske og menneskelige fenomener og deres romlige mønstre.

Kart, som denne fremstillingen av Pembrokeshire fra 1600-tallet, er et sentralt element i geografifaget.

Det er svært vanskelig å avgrense geografi til noen få sentrale begreper, og spørsmålet er gjenstand for betydelig faglig diskusjon. Flere kilder har likevel forsøkt å gjøre dette. Første utgave av boken Key Concepts in Geography delte temaet inn i kapitler om «rom», «sted», «tid», «skala» og «landskap». Andre utgave utvidet disse grunnbegrepene med «miljøsystemer», «sosiale systemer», «natur», «globalisering», «utvikling» og «risiko», noe som illustrerer hvor vanskelig det er å avgrense fagområdet. En annen tilnærming som er mye brukt i geografiundervisningen, er geografiens fem temaer, som ble fastsatt i Guidelines for Geographic Education: Elementary and Secondary Schools, utgitt i fellesskap av National Council for Geographic Education og American Association of Geographers i 1984. De fem temaene er beliggenhet, sted, forhold innenfor steder (ofte sammenfattet som samspillet mellom mennesker og miljø), bevegelse og regioner. Geografiens fem temaer har hatt stor betydning for hvordan faget undervises i USA.

Rom

Et høyrehendt tredimensjonalt kartesisk koordinatsystem som brukes til å angi posisjoner i rommet

«På samme måte som alle fenomener eksisterer i tid og dermed har en historie, eksisterer de også i rom og har en geografi.»

For at noe skal høre inn under geografiens fagområde, må det kunne beskrives romlig. Rom er derfor det mest grunnleggende begrepet i geografien. Begrepet er så grunnleggende at geografer ofte har vanskelig for å definere nøyaktig hva det innebærer. Absolutt rom er den nøyaktige plasseringen, eller de romlige koordinatene, til objekter, personer, steder eller fenomener som undersøkes. Vi eksisterer i rommet. Absolutt rom fører til en oppfatning av verden som et fotografi, der alt er frosset på plass i det øyeblikket koordinatene ble registrert. I dag lærer geografer å betrakte verden som et dynamisk rom der alle prosesser samvirker, snarere enn som et statisk bilde på et kart.

Sted

Yi-Fu Tuan, geograf som fremhevet språkets betydning for hvordan steder blir til.

Sted er et av de mest komplekse og sentrale begrepene i geografien. I samfunnsgeografien er et sted en kombinasjon av koordinatene på jordoverflaten, aktiviteten og bruken som foregår, har foregått og vil foregå der, og betydningen som enkeltmennesker og grupper tillegger dette rommet. Dette kan være svært komplekst, ettersom ulike rom kan brukes forskjellig til forskjellige tider og ha ulik betydning for forskjellige mennesker. I fysisk geografi omfatter et sted alle de fysiske fenomenene som forekommer i rommet, blant annet litosfæren, atmosfæren, hydrosfæren og biosfæren. Steder eksisterer ikke isolert, men inngår i komplekse romlige relasjoner til hverandre, og stedsbegrepet omfatter hvordan en lokalitet er plassert i forhold til alle andre lokaliteter. Som fagbegrep omfatter «sted» i geografien dermed alle romlige fenomener som forekommer på en lokalitet, de ulike bruksområdene og betydningene mennesker tillegger lokaliteten, og hvordan denne lokaliteten påvirker og påvirkes av alle andre steder på Jorden. I en av sine artikler forklarer Yi-Fu Tuan at geografi etter hans syn er studiet av Jorden som menneskehetens hjem, og at stedet og den komplekse betydningen av dette begrepet derfor står sentralt i geografifaget.

Tid

En rom–tid-kube er en graf med tre akser, der én akse representerer tidsdimensjonen og de to andre representerer to romlige dimensjoner
Eksempler på tidsgeografiens visuelle språk: rom–tid-kube, bane, prisme, bunt og andre begreper.

Tid regnes vanligvis som en del av historiefagets område, men er også et viktig tema innen geografi. I fysikken behandles rom og tid ikke alltid som atskilte størrelser, men forenes i begrepet romtid.

Geografi er underlagt fysikkens lover, og når fenomener i rommet studeres, må også tiden tas i betraktning. Tid i geografien omfatter mer enn den historiske registreringen av hendelser ved bestemte koordinater; den omfatter også modellering av den dynamiske bevegelsen til mennesker, organismer og gjenstander gjennom rommet. Hvor lang tid et individ eller en gruppe mennesker oppholder seg på et sted, vil ofte forme deres tilknytning til og oppfatning av stedet. Tiden begrenser hvilke ruter som kan tilbakelegges gjennom rommet, avhengig av utgangspunkt, mulige ruter og reisehastighet. Det er kartografisk utfordrende å visualisere tid over rom, og metodene omfatter blant annet rom–tid-prismer, avanserte tredimensjonale geovisualiseringer og animert kart.

Skala

En grafisk målestokk. Et kart angir vanligvis også målestokken numerisk («1:50 000» betyr for eksempel at én cm på kartet tilsvarer 50 000 cm i terrenget, det vil si 500 meter).

I forbindelse med kart er målestokk forholdet mellom en avstand målt på kartet og den tilsvarende avstanden i terrenget. Begrepet er grunnleggende for hele geografifaget, ikke bare for kartografien, fordi fenomener som undersøkes, fremtrer forskjellig avhengig av hvilken skala som benyttes. Skala er rammen geografer bruker for å måle rom og dermed for å forstå et sted.

Landskap

Landskap er et område, altså fysiske omgivelser utendørs, slik folk oppfatter det, og med særpreg som er et resultat av påvirkningen fra og samspillet mellom naturlige og/eller menneskelige faktorer. Innenfor denne definisjonen vil områder ha grenser som trekkes forskjellig, det samme med særpreg, som kan variere med bakgrunnskunnskap, formål med kartleggingen eller analysen. Likeledes vil forskjellige innfallsvinkler avgjøre om oppmerksomheten rettes mot naturen eller menneskene, som er de to sentrale delene av samspillet som et landskap er.

Landskapet omfatter formen på terrenget, det være seg synlig berggrunn og løsmasser, videre elementer som vegetasjonen, elver, sjøer og kystlinje, samt byggverk. En snakker om kulturlandskapet som er et landskap tydelig preget av menneskers aktivitet. Dette i motsetning til naturlandskapet som er lite påvirket av mennesker.

Region

En region forstås som et område, et distrikt eller et strøk. Regioner er geografiske enheter som avgrenses ut fra forskjellige kriterier. Regioninndelinger brukes til å beskrive og analysere geografiske mønstre og sammenhenger mellom mennesker, steder og miljøer.

Det skilles gjerne mellom tre hovedtyper regioner. Den første er en formell region, avgrenset ut fra menneskelige kjennetegn som språk, religion, nasjonalitet, politikk eller kultur. Det kan også dreie seg om spesielle fysiske egenskaper som klima, landform eller vegetasjon. Den andre typen er funksjonelle regioner. Disse er organisert rundt et sentrum som er knyttet til omkringliggende områder via kommunikasjonssystemer eller via handel og produksjon. Den tredje typen er opplevde regioner, som bygger på folks felles oppfatninger av hvilke steder som hører sammen. Slike romlige enheter kan være uten presise avgrensninger. Regioner er dynamiske og endres i takt med samfunnsutvikling og fysiske endringer av jordoverflaten. Økonomisk globalisering kan endre regioner gjennom nye handels- og produksjonsmønstre og ved at mennesker og kapital flytter på seg. Fysiske endringer kan dreie seg om klimaendringer og endret naturmiljø.

Menneske–miljø-forholdet

Jordens naturmiljø er svært forskjellig når en ser på forhold som klima, vegetasjon, jordsmonn og topografi. Denne variasjonen gir svært ulike forutsetninger for hvordan menneskene kan organisere produksjon, transport og ressursutnyttelse. De fysiske og miljømessige forholdene er ikke alene avgjørende for menneskelig aktivitet, men påvirker valg og veier utviklingen kan ta.

Naturens påvirkning på menneskelige samfunn og menneskenes påvirkning på naturmiljøet har vært et viktig diskusjonstema i geografien siden tidlig på 1800-tallet. En oppfatning er at menneskene er underlagt naturen og at kulturformene er bestemt av naturforholdene. Andre igjen har ment at naturmiljøet gir muligheter og setter begrensninger, men bestemmer ikke alene hvordan samfunn utvikler seg. Menneskenes innvirkning på naturmiljøet er omfattende, og har både positive og negative innvirkninger avhengig av hvordan de vurderes. Noen steder har menneskenes endringer av naturgitte forhold skapt nye muligheter, andre steder har de ført til miljøproblemer.

Geografiske lover

Under den kvantitative revolusjonen gikk geografien i retning av en empirisk, lovsøkende (nomotetisk) tilnærming. Siden den gang er flere geografiske lover blitt foreslått, særlig av Waldo Tobler, og disse kan betraktes som et resultat av den kvantitative revolusjonen. Det finnes imidlertid også generell uenighet om selve forestillingen om lover innen geografi og samfunnsvitenskapene. Denne kritikken er blitt imøtegått av Tobler og andre, blant dem Michael Frank Goodchild. Flere lover er blitt foreslått, og Toblers første geografiske lov er godt kjent innen geografien. Enkelte har argumentert for at geografiske lover ikke trenger å nummereres. Eksistensen av en «første» lov innbyr til en «andre», og flere har foreslått ulike kandidater til denne betegnelsen. Det er også blitt foreslått at Toblers første geografiske lov bør bli den andre og erstattes av en annen som den første. Noen av de foreslåtte geografiske lovene er:

I tillegg er flere varianter av og tillegg til disse lovene blitt foreslått i faglitteraturen, men de har mindre støtte. I én artikkel ble det for eksempel foreslått en endret versjon av Toblers første geografiske lov, omtalt som Tobler–von Thünen-loven, som lyder: «Alt henger sammen med alt annet, men ting som er nær hverandre, henger sterkere sammen enn ting som er langt fra hverandre, som følge av tilgjengelighet.»

Underdisipliner

Geografi er et fagområde som konsentrerer seg om romlig informasjon om Jorden. Det er et svært omfattende fag og kan deles inn på flere måter. Gjennom flere hundre år har det vært benyttet ulike måter å gjøre dette på, blant annet «geografiens fire tradisjoner» og inndeling i ulike grener. Geografiens fire tradisjoner brukes ofte til å skille mellom de ulike historiske tilnærmingene og teoriene geografer har hatt til faget. Geografiens grener beskriver derimot dagens anvendte geografiske tilnærminger.

Fire tradisjoner

Geografifagets store omfang har ført til at mange har ansett de ulike definisjonene av faget som utilstrekkelige. For å bøte på dette lanserte William D. Pattison i 1964 begrepet «geografiens fire tradisjoner». Disse tradisjonene er:

Disse begrepene omfatter brede grupper av geografiske tankeretninger som holdes sammen innenfor fagområdet. De utgjør én av flere måter geografer organiserer de viktigste tankeretningene og fagfilosofiene innen geografien på.

Grener

Forholdet mellom geografiens tre grener

En annen måte å organisere geografien på enn de fire tradisjonene ovenfor, er å dele faget inn i anvendte grener. UNESCOs Encyclopedia of Life Support Systems deler geografien inn i de tre kategoriene samfunnsgeografi, fysisk geografi og teknisk geografi. Enkelte publikasjoner begrenser inndelingen til fysisk geografi og samfunnsgeografi og omtaler disse som fagets hovedgrener. Samfunnsgeografien konsentrerer seg i stor grad om det bygde miljø og om hvordan mennesker skaper, oppfatter, forvalter og påvirker rom. Fysisk geografi undersøker naturmiljøet og hvordan organismer, klima, jordsmonn, vann og landformer oppstår og samvirker, og studerer romlige mønstre i naturmiljøet, atmosfæren, hydrosfæren, biosfæren og geosfæren. Forskjellen mellom disse tilnærmingene førte til utviklingen av integrert geografi, som kombinerer fysisk geografi og samfunnsgeografi og omhandler samspillet mellom miljøet og mennesker. Teknisk geografi omfatter studier og utvikling av verktøy og teknikker som geografer bruker, blant annet fjernmåling, kartografi og geografisk informasjonssystem. Dette er den nyeste av grenene, og i faglitteraturen brukes ofte andre betegnelser for å beskrive denne fremvoksende kategorien. Selv om samfunnsgeografer og fysiske geografer benytter teknikkene som brukes innen teknisk geografi, er teknisk geografi mer opptatt av grunnleggende romlige begreper og teknologier enn av selve datamaterialets art. Teknisk geografi er derfor nært knyttet til geografiens romlige tradisjon, samtidig som metodene anvendes innenfor de to andre hovedgrenene. Grenene benytter lignende geografiske fagfilosofier, begreper og verktøy og overlapper i betydelig grad. Geografer konsentrerer seg derfor sjelden utelukkende om én gren; de har gjerne én som sitt hovedområde og trekker samtidig inn data og metoder fra de andre.

Fysisk geografi

Fysisk geografi betrakter geografien som en geovitenskap. Fagområdet søker å forstå fysiske prosesser og problemstillinger knyttet til litosfæren, hydrosfæren, atmosfæren, pedosfæren og globale mønstre i flora og fauna (biosfæren). Fysisk geografi omfatter studiet av Jordens årstider, klima, atmosfære, jordsmonn, vassdrag, landformer og hav. Fysiske geografer arbeider ofte med å kartlegge og overvåke bruken av naturressurser.

Samfunnsgeografi

Samfunnsgeografi (tidligere kalt antropogeografi) er en gren av geografien som studerer mønstrene og prosessene som former menneskelige samfunn. Antropogeografi anla et naturdeterministisk syn som la vekt på hvordan naturmiljøet var bestemmende for utviklingen av kulturer. Den tyske geografen Friedrich Ratzel (1844–1904) blir av mange regnet som grunnlegger av samfunnsgeografien og med utgangspunkt i naturforholdene (die Erdkunde) forklarte han samfunnsutviklingen (die Geschichte). Begrepet fikk et fornyet innhold fra begynnelsen av 1900-tallet. Antropogeografi var del av utviklingen av fagfeltet samfunnsgeografi, men begrepet er gått ut av bruk.

Fagområdet omfatter også politiske, kulturelle, sosiale og økonomiske forhold. I arbeidslivet arbeider samfunnsgeografer ofte med byplanlegging, folkehelse eller forretningsanalyse. Over tid har det også oppstått ulike tilnærminger innen samfunnsgeografien, blant annet atferdsgeografi, kulturteori, feministisk geografi og geosofi. Samfunnsgeografer studerer mennesker og deres samfunn, kulturer, økonomier og samspill med miljøet ved å undersøke forholdet deres til og på tvers av rom og sted.

Teknisk geografi

Teknisk geografi omfatter studier og utvikling av verktøy, teknikker og statistiske metoder for innsamling, analyse, bruk og forståelse av romlige data. Betegnelsen kan spores tilbake til 1749, da en bok utgitt av Edward Cave organiserte geografifaget med en egen del som blant annet omfattet kartografiske teknikker og globuser. Det finnes flere andre betegnelser som ofte brukes om hverandre med teknisk geografi for å dele inn fagområdet, blant annet «teknikker for geografisk analyse», «geografisk informasjonsteknologi», «geografiske metoder og teknikker», «geografisk informasjonsvitenskap», «geoinformatikk», «geomatikk» og «informasjonsgeografi». Det er mindre forskjeller mellom de enkelte begrepene og betegnelsene, men teknisk geografi er en av de bredeste. Betegnelsen følger dessuten navnemønsteret til de to andre grenene, har vært i bruk siden 1700-tallet og er blitt benyttet av UNESCOs Encyclopedia of Life Support Systems for å dele geografifaget inn i hovedområder. Etter hvert som akademiske fag er blitt stadig mer spesialiserte, har teknisk geografi utviklet seg til en gren av geografien som spesialiserer seg på geografiske metoder og tenkemåter. Fremveksten av teknisk geografi har gitt det brede geografifaget fornyet relevans ved å tilby et sett særegne metoder for å håndtere den tverrfaglige karakteren til fenomenene som undersøkes. En teknisk geograf kan for eksempel arbeide som GIS-analytiker, som GIS-utvikler og lage nye programvareverktøy eller som kartograf og utarbeide generelle referansekart som viser både menneskeskapte og naturlige trekk.

Metoder

James Cooks kart over New Zealand fra 1770

Geografisk forskning og analyse begynner gjerne med spørsmålet «hvor?», etterfulgt av «hvorfor der?». Toblers første geografiske lov blir dermed aktuell; «alt henger sammen med alt annet, men ting som er nær hverandre, henger sterkere sammen enn ting som er langt fra hverandre». Fordi romlige sammenhenger står sentralt i denne helhetlige vitenskapen, er kart et viktig verktøy. Klassisk kartografi er blitt supplert med en mer moderne tilnærming til geografisk analyse, nemlig datamaskinbaserte geografiske informasjonssystemer (GIS).

Geografer benytter fire innbyrdes beslektede tilnærminger:

Kvantitative metoder

Kvantitative metoder fikk særlig stor innflytelse på geografifaget under den kvantitative revolusjonen i 1950- og 1960-årene. Disse metodene bidro på flere måter til å fornye faget ved å gjøre det mulig å teste hypoteser vitenskapelig og formulere vitenskapelige geografiske teorier og lover. Den kvantitative revolusjonen bidro til å fornye teknisk geografi, og førte til utviklingen av underdisiplinen kvantitativ geografi.

Kvantitativ kartografi

Kartografi er kunsten, vitenskapen og teknologien knyttet til fremstilling av kart. Kartografer studerer hvordan jordoverflaten kan fremstilles ved hjelp av abstrakte symboler, det vil si gjennom kartfremstilling. Selv om andre underdisipliner innen geografi bruker kart til å presentere analyser, er selve kartfremstillingen tilstrekkelig abstrakt til å kunne betraktes som en egen virksomhet. Kartografien har utviklet seg fra en samling tegneteknikker til en egen vitenskap.

Geografiske informasjonssystemer

Geografiske informasjonssystemer (GIS) lagrer informasjon om Jorden slik at den kan gjenfinnes nøyaktig og automatisk av en datamaskin i samsvar med formålet med informasjonen. I tillegg til kunnskap fra geografiens øvrige underdisipliner må GIS-spesialister ha kunnskap om informatikk og databasesystemer. GIS har revolusjonert kartografien: Nesten all kartfremstilling skjer i dag ved hjelp av en eller annen form for GIS-programvare. Vitenskapen som omhandler bruk av GIS-programvare og GIS-teknikker til å fremstille, analysere og forutsi romlige sammenhenger, kalles geografisk informasjonsvitenskap (GISc).

Fjernmåling

SAR-bilde av Death Valley fargelagt ved hjelp av polarimetri

Fjernmåling er innhenting av informasjon om jordoverflaten og andre egenskaper ved Jorden ved hjelp av målinger utført på avstand. Fjernmålingsdata kan være passive, som ved tradisjonell fotografering, eller aktive, som ved lidar. Fjernmåling kan utføres fra en rekke plattformer, blant annet ved hjelp av satellittbilder, flyfotografering (inkludert vanlige droner) og håndholdte sensorer.

Produkter fra fjernmåling omfatter blant annet digitale høydemodeller og kartografiske grunnkart. Geografer bruker i økende grad fjernmålingsdata til å innhente informasjon om Jordens landoverflate, hav og atmosfære fordi metoden (a) gir objektiv informasjon på ulike romlige skalaer, fra lokale til globale, (b) gir et helhetlig bilde av området som undersøkes, (c) gir tilgang til fjerntliggende og vanskelig tilgjengelige områder, (d) gir spektral informasjon utenfor den synlige delen av det elektromagnetiske spekteret, og (e) gjør det enklere å studere hvordan egenskaper og områder endres over tid. Fjernmålingsdata kan analyseres alene eller sammen med andre digitale datalag, for eksempel i et geografisk informasjonssystem. Fjernmåling brukes ved kartlegging av arealbruk og arealdekke (LULC) ved å bidra til å fastslå hva som forekommer naturlig i et område, og hvilke menneskelige aktiviteter som finner sted der.

Geostatistikk

Geostatistikk omhandler analyse av kvantitative data, særlig anvendelse av statistiske metoder for å undersøke geografiske fenomener. Geostatistikk er en gren av romlig statistikk som omfatter metoder for å analysere og tolke mønstre i romlige data, sammenstille målinger fra ulike kilder og estimere verdier på steder der det ikke foreligger målinger. Metodene brukes også til å vurdere usikkerheten ved slike estimater. Geostatistikk anvendes innenfor en rekke fagområder, blant annet naturgeografi, geovitenskap, miljøvitenskap, atmosfærevitenskap og sosioøkonomiske studier.

Kvalitative metoder

Kvalitative metoder innen geografi er beskrivende snarere enn numeriske eller statistiske. De setter begrepene inn i en kontekst og brukes til å undersøke menneskelige forhold som forestillinger, oppfatninger og perspektiver, som er vanskelige eller umulige å kvantifisere. Samfunnsgeografi benytter kvalitative metoder langt oftere enn fysisk geografi. Tekniske geografer forsøker i økende grad å anvende GIS-metoder på kvalitative datasett.

Kvalitativ kartografi

Et sammensatt korokromatisk kart over indoariske språk

Kvalitativ kartografi benytter mange av de samme programvarene og teknikkene som kvantitativ kartografi. Den kan brukes til å undersøke kartografisk praksis eller til å visualisere perspektiver og ideer som ikke er strengt kvantitative. Et eksempel på kvalitativ kartografi er et korokromatisk kart over nominelle data, som arealdekke eller den dominerende språkgruppen i et område. Et annet eksempel er et dybdekart, eller kart som kombinerer geografi og historiefortelling for å formidle mer informasjon enn en todimensjonal fremstilling av steder, navn og topografi. Denne tilnærmingen gir mer inkluderende muligheter enn tradisjonelle kartografiske tilnærminger for å knytte sammen de komplekse lagene som til sammen danner et sted.

Etnografi

Samfunnsgeografer benytter etnografiske forskningsmetoder. Innen kulturgeografi finnes det en tradisjon for å benytte kvalitative forskningsmetoder, som også brukes innen antropologi og sosiologi. Deltakende observasjon og dybdeintervjuer gir samfunnsgeografer kvalitative data.

Intervjuer

Geografer bruker intervjuer til å samle inn data og få innsikt i enkeltpersoners eller gruppers erfaringer, perspektiver og oppfatninger av romlige fenomener. Intervjuer kan gjennomføres på ulike måter, blant annet ansikt til ansikt, over telefon, på nett eller skriftlig. I forskning benytter geografer vanligvis strukturerte eller semistrukturerte intervjuer med bestemte spørsmål eller diskusjonstemaer. Spørsmålene utformes for å innhente målrettet informasjon om forskningstemaet, samtidig som de er fleksible nok til at deltakerne kan uttrykke egne erfaringer og synspunkter, for eksempel gjennom åpne spørsmål.

Opprinnelse og historie

Geografiske begreper og forestillinger har oppstått i ulike kulturer til forskjellige tider. Fagets historie består derfor av flere parallelle fortellinger. De eldste kjente verdenskartene stammer fra Babylonia på 800-tallet f.Kr. Det mest kjente er Imago Mundi fra omkring 600 f.Kr. Kartet, rekonstruert av Eckhard Unger, viser Babylon ved Eufrat, omgitt av en sirkelformet landmasse med blant annet Assyria og Urartu. Utenfor ligger en «bitter elv» (Okeanos) og syv øyer. Den tilhørende teksten omtaler syv ytre regioner, hvorav fem beskrivelser er bevart. På et eldre babylonsk kart ligger Babylon lenger nord for verdens sentrum, men det er uklart hva sentrumet forestiller.

Kobberstikk av et antikt segl som antas å forestille Eratosthenes. Philipp Daniel Lippert, Dactyliothec, 1767.

Oldtidens geografer

Anaximander (ca. 610–545 f.Kr.) ble av senere greske forfattere regnet som geografiens grunnlegger. Ideene hans er kjent gjennom sitater hos etterfølgerne. Thales fra Milet tilskrives evnen til å forutsi formørkelser. Geografisk kunnskap ble også utviklet i kinesiske kulturer. Grekerne utforsket geografien gjennom kartografi, filosofi, litteratur og matematikk. Det er omdiskutert om Parmenides eller Pythagoras først hevdet at Jorden er kuleformet. Anaxagoras viste ved hjelp av formørkelser at Jordens profil var sirkelformet, men mente likevel at den var en flat skive. Eratosthenes gjorde et av de første anslagene over Jordens radius.

Det første systematiske bredde- og lengdegradssystemet tilskrives Hipparkhos. Han brukte et seksagesimalt tallsystem fra babylonsk matematikk, med 360° og 60 minutter per grad. Han foreslo å bestemme lengdegrader ved hjelp av tidsforskjeller mellom observerte formørkelser. Romernes kartlegging ga senere Klaudios Ptolemaios et omfattende grunnlag for sine atlaser. Han videreutviklet Hipparkhos' arbeid, brukte rutenett på kartene og beregnet lengden av én grad til 56,5 engelske mil.

Fra 200-tallet til 1200-tallet var kinesisk geografisk litteratur og geografiske undersøkelsesmetoder på flere områder mer omfattende enn de samtidige europeiske.

Ptolemaios' verdenskart, rekonstruert fra Ptolemaios' Geographia, skrevet omkring år 150

Geografi i middelalder og tidlig moderne tid

Etter Vestromerrikets fall foregikk mye av utviklingen innen geografi i den islamske verden. Muslimske geografer som Muhammad al-Idrisi utarbeidet detaljerte verdenskart, blant annet Tabula Rogeriana. Yaqut al-Hamawi, Abu Rayhan Biruni, Ibn Battuta og Ibn Khaldun beskrev geografiske forhold og reiser. Mahmud al-Kashgari tegnet et verdenskart basert på språk, mens Piri Reis senere utarbeidet sitt kjente kart. Islamske lærde oversatte og tolket greske og romerske verker, blant annet ved Visdommens hus i Bagdad. Abū Zayd al-Balkhī grunnla «Balkhī-skolen» for kartlegging. På slutten av 900-tallet beskrev Suhrāb geografiske koordinater og fremstilling av verdenskart med ekvirektangulær projeksjon.

Abu Rayhan Biruni (976–1048) beskrev en polar asimutal ekvidistant projeksjon av himmelkulen. Han kombinerte astronomiske observasjoner og matematikk for å bestemme byers posisjon og avstander. Han utviklet også metoder for å måle fjellhøyder, dalers dybde og avstanden til horisonten, og drøftet samfunnsgeografi og Jordens beboelighet. Ved hjelp av Solens høyde og en geodetisk beregning bestemte han Jordens omkrets med stor nøyaktighet.

Kart over det sørlige Atlanterhavet fra 1733-utgaven av Geographia Generalis

Den europeiske oppdagelsestiden på 1500- og 1600-tallet og beretningene fra reisende som Christofer Columbus (1451–1506) og Ferdinand Magellan (1480–1521) økte interessen for geografisk kunnskap og teori. I 1650 utga Bernhardus Varenius Geographia Generalis, som senere ble redigert og utgitt på nytt av blant andre Isaac Newton. Verket innarbeidet nye vitenskapelige oppdagelser i geografien og regnes av enkelte som et skille mellom eldre og moderne vestlig geografi.

Geographia Generalis behandlet både teori og praktisk navigasjon. Mens måling av breddegrad var etablert, var det fortsatt vanskelig å bestemme lengdegrad. John Harrison bidro til å løse problemet med kronometeret Harrison Number Four (H-4) i 1760. I 1884 vedtok Den internasjonale meridiankonferansen å bruke Greenwichmeridianen som nullmeridian.

Geografi som universitetsdisiplin

Waldo Tobler foran Newberry Library i Chicago, november 2007.

På 1700- og 1800-tallet ble geografi anerkjent som en egen akademisk disiplin og en del av universitetsundervisningen i Europa, særlig i Paris og Berlin. På 1800-tallet ble det også grunnlagt flere geografiske selskaper, blant annet Société de Géographie (1821), Royal Geographical Society (1830), Det russiske geografiske selskap (1845), American Geographical Society (1851), Det Kongelige Danske Geografiske Selskab (1876) og National Geographic Society (1888). Selskapene hadde langt flere medlemmer enn universitetene hadde geografistudenter. Alexander von Humboldt og Carl Ritter omtales som grunnleggere av moderne geografi.

Paul Vidal de la Blache var en ledende fransk regionalgeograf. Han mente at steder har særpreg som er utviklet gjennom historisk samspill mellom mennesker og natur. Geografien skulle etter dette synet identifisere regioner med særegne kombinasjoner av næringsliv, kultur og kulturlandskap. Vidal understreket naturforholdenes betydning, men så også hvordan økonomiske forbindelser og global utvikling kunne endre lokale livsformer.

Strukturalismen fikk stor innflytelse på samfunnsgeografien i 1970- og 1980-årene, særlig gjennom marxistiske teorier om økonomiske og sosiale strukturers betydning. Kritikerne mente at menneskers handlingsfrihet fikk for liten plass. Sosiologen Anthony Giddens utviklet struktureringsteorien: Samfunnsstrukturer former menneskers handlinger, men opprettholdes og endres også gjennom dem. Dette kalles strukturens dualitet. Steder formes dermed gjennom samspillet mellom menneskelig aktivitet og naturgitte, økonomiske og sosiale betingelser.

Geografen Andrew Sayer videreutviklet en tilnærming basert på kritisk realisme. Han betraktet samfunn som åpne systemer der strukturer virker sammen med menneskers fortolkninger og handlinger. De samme strukturene kan derfor gi ulike resultater på forskjellige steder. Sayer anbefalte å kombinere teoretiske analyser med empiriske undersøkelser for å forklare geografiske mønstre og variasjoner.

Geografifaget fra 1900-tallet

Utviklingen innen datateknologi har bidratt til fremveksten av geomatikk og nye analysemetoder. I Vesten gjennomgikk geografien på 1900-tallet viktige faser preget av miljødeterminisme, regionalgeografi, den kvantitative revolusjon og kritisk geografi Samtidig ble forbindelsene til blant annet geologi, botanikk, økonomi og sosiologi styrket, ikke minst gjennom jordsystemvitenskap og tverrfaglig forskning. William Bunge argumenterte i Theoretical Geography (1962) for en nomotetisk og romlig tilnærming som overskrider skillet mellom samfunnsgeografi og fysisk geografi. Kevin R. Cox har omtalt boken som et grunnleggende verk for den romlig-kvantitative revolusjonen. I 1970 formulerte Waldo Tobler Toblers første geografiske lov: «Alt henger sammen med alt annet, men ting som er nær hverandre, henger sterkere sammen enn ting som er langt fra hverandre.» Loven uttrykker en grunnleggende antakelse om romlige sammenhenger.

Fagets stilling og status

Fagets stilling og status kan vurderes forskjellig avhengig av om man ser på skolefaget, studiefaget eller basisfaget (forskningsfaget). Basisfaget omfatter den vitenskapelige forskningen ved universiteter og andre forskningsinstitusjoner. Innholdet varierer med faglige tradisjoner og forskningsmiljøer, mens statusen blant annet kan vurderes ut fra vitenskapelig publisering og avlagte doktorgrader. Studiefaget er geografi slik det undervises ved universiteter og høgskoler. Dets stilling kan blant annet vurderes ut fra studenttall og relevans for yrkeslivet. Skolefagets status gjenspeiles blant annet i antall undervisningstimer. Innholdet bestemmes i stor grad av utdanningspolitiske prioriteringer og læreplaner, og er derfor ikke nødvendigvis en direkte gjenspeiling av forskningsfaget.

Geografifagets stilling varierer mellom land. I Storbritannia har geografi tradisjonelt hatt en sterk posisjon ved universitetene, mens faget har vært mindre utbredt som selvstendig universitetsdisiplin i USA.

I Norge har geografi som skolefag tradisjonelt hatt en mindre fremtredende plass enn i blant annet Storbritannia og Finland. En mulig historisk forklaring er at historie fikk en særlig viktig rolle i norsk nasjonsbygging fra slutten av 1800-tallet. I Finland fikk geografi større betydning for utviklingen av nasjonal identitet, mens geografifaget i Storbritannia blant annet var knyttet til kunnskap om det britiske imperiet og senere Samveldet. En viktig rolle for geografi i skolen er som «nøkkelfag», ved at faget skal gi elevene noen grunnleggende forståelseskategorier og kunnskap som kan brukes i andre fag. For elevene kan det å forstå romlige relasjoner være grunnleggende for å forstå og oppleve verden. Som syntesefag bidrar geografi til å knytte sammen kunnskap fra ulike fagområder, særlig naturvitenskapene og samfunnsvitenskapene.

Beslektede fagområder

Geologi

Bergartenes kretsløp viser forholdet mellom magmatiske, sedimentære og metamorfe bergarter.

Geografi og geologi overlapper i betydelig grad, særlig innenfor fysisk geografi. Tidligere har de to fagene ofte vært organisert i felles institutter eller avdelinger ved universiteter, noe som har ført til konflikter om ressurser. Begge fagene søker å forstå bergartene på jordoverflaten og prosessene som endrer dem over tid. Geologien benytter mange av verktøyene og teknikkene som brukes av tekniske geografer, blant annet GIS og fjernmåling, som hjelpemidler ved geologisk kartlegging. Geologien omfatter imidlertid også forskning som går utover den romlige dimensjonen, blant annet kjemisk analyse av bergarter og biogeokjemi.

Historiefaget

Historiefaget overlapper i betydelig grad med geografien, særlig samfunnsgeografien. I likhet med geologi har historie og geografi vært organisert i felles universitetsinstitutter eller -avdelinger. Geografien gir den romlige rammen som historiske hendelser utspiller seg innenfor. De fysiske geografiske forholdene i en region, som landformer, klima og ressurser, påvirker bosetning, handelsruter og økonomisk virksomhet, som igjen påvirker historiens gang. Kunnskap om geografi er derfor viktig for historikere. Historikere benytter teknikker fra teknisk geografi til å lage historiske atlas og kart.

Planetologi

Fotografi tatt fra Apollo 15s kommandomodul Endeavour av rillene i nærheten av krateret Aristarchus på Månen.

Selv om geografifaget vanligvis omhandler Jorden, kan betegnelsen også uformelt brukes om studiet av andre verdener, som planetene i solsystemet og himmellegemer utenfor dette. Studiet av systemer som er større enn selve Jorden, hører vanligvis inn under astronomi eller kosmologi, mens studiet av andre planeter vanligvis kalles planetologi. Alternative betegnelser som areografi (Mars' geografi) er blitt brukt om studiet av andre himmellegemer.

Se også

Noter

  1. ↑ Dette kartet gjenspeiler USAs utenrikspolitikk, blant annet anerkjennelsen av Kosovo som stat og støtten til Marokkos annektering av Vest-Sahara.

Referanser

  1. 1 2 3 Dahlman, Carl; Renwick, William (2014). Introduction to Geography: People, Places & Environment (6th utg.). Pearson. ISBN 978-0-13-750451-0.
  2. ↑ Springer, Simon (2017). «Earth Writing». GeoHumanities. 3 (1): 1–19. doi:10.1080/2373566X.2016.1272431.
  3. 1 2 Clifford et al. 2009, s. 199–216.
  4. 1 2 3 4 5 Sala, Maria (2009). Geography Volume I. Oxford, United Kingdom: EOLSS UNESCO. ISBN 978-1-84826-960-6.
  5. 1 2 «Areography». Merriam-Webster. Besøkt 18. oktober 2026.
  6. 1 2 Lowell, Percival (april 1902). «Areography». Proceedings of the American Philosophical Society. 41 (170): 225–234. JSTOR 983554.
  7. 1 2 Sheehan, William (19. september 2014). «Geography of Mars, or Areography». Camille Flammarion's the Planet Mars. Astrophysics and Space Science Library. 409. s. 435–441. ISBN 978-3-319-09640-7. doi:10.1007/978-3-319-09641-4_7.
  8. 1 2 Hayes-Bohanan, James (29. september 2009). «What is Environmental Geography, Anyway?». webhost.bridgew.edu. Bridgewater State University. Arkivert fra originalen 26. oktober 2006. Besøkt 18. oktober 2026.
  9. 1 2 Holt-Jensen 2010, 1.
  10. ↑ Baker, J.N.L (1963). The History of Geography. Oxford: Basil Blackwell. s. 66. ISBN 978-0-85328-022-4.
  11. ↑ Hornby, William F.; Jones, Melvyn (29. juni 1991). An introduction to Settlement Geography. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-28263-5. Arkivert fra originalen 25. desember 2016 .
  12. 1 2 Clifford, Nicholas J.; Holloway, Sarah L.; Rice, Stephen P.; Valentine, Gill, red. (2014). Key Concepts in Geography (2nd utg.). Sage. ISBN 978-1-4129-3022-2.
  13. ↑ Holloway, Sarah L.; Rice, Stephen P.; Valentine, Gill, red. (2003). Key Concepts in Geography (1st utg.). Sage. ISBN 978-0-7619-7389-8.
  14. ↑ Guidelines for Geographic Education: Elementary and Secondary Schools. The Council. 1984. ISBN 978-0-89291-185-1.
  15. 1 2 3 Natoli, Salvatore J. (1. januar 1994). «Guidelines for Geographic Education and the Fundamental Themes in Geography». Journal of Geography. 93 (1): 2–6. Bibcode:1994JGeog..93....2N. doi:10.1080/00221349408979676.
  16. 1 2 Buchanan, Lisa Brown; Tschida, Christina M. (2015). «Exploring the five themes of geography using technology». The Ohio Social Studies Review. 52 (1): 29–39.
  17. 1 2 «Chapter 3: Geography's Perspectives». Rediscovering Geography: New Relevance for Science and Society. Washington, DC: The National Academies Press. 1997. s. 28. Bibcode:1997nap..book.4913N. ISBN 978-0-309-05199-6. doi:10.17226/4913. Arkivert fra originalen 7. mai 2014. Besøkt 6. mai 2014.
  18. 1 2 3 4 5 Matthews, John; Herbert, David (2008). Geography: A very short introduction. Oxford University Press. ISBN 978-0-19-921128-9.
  19. 1 2 3 Clifford et al. 2009, s. 85–96.
  20. ↑ Clifford et al. 2009, s. 97–119.
  21. 1 2 3 4 Tuan, Yi-Fu (1977). Space and Place: The Perspective of Experience. University of Minnesota Press. ISBN 0-8166-3877-2.
  22. 1 2 Chen, Xiang; Clark, Jill (2013). «Interactive three-dimensional geovisualization of space-time access to food». Applied Geography. 43: 81–86. Bibcode:2013AppGe..43...81C. doi:10.1016/j.apgeog.2013.05.012.
  23. ↑ Tuan, Yi-Fu (1991). «Language and the Making of Place: A Narrative-Descriptive Approach». Annals of the Association of American Geographers. 81 (4): 684–696. doi:10.1111/j.1467-8306.1991.tb01715.x.
  24. 1 2 3 Tuan, Yi-Fu (1991). «A View of Geography». Geographical Review. 81 (1): 99–107. Bibcode:1991GeoRv..81...99T. JSTOR 215179. doi:10.2307/215179.
  25. 1 2 3 Clifford et al. 2009, s. 153–172.
  26. 1 2 3 Clifford et al. 2009, s. 173–199.
  27. 1 2 3 4 5 6 Tobler, Waldo (1970). «A Computer Movie Simulating Urban Growth in the Detroit Region». Economic Geography. 46: 234–240. JSTOR 143141. doi:10.2307/143141.
  28. 1 2 3 4 5 6 7 8 Tobler, Waldo (2004). «On the First Law of Geography: A Reply». Annals of the Association of American Geographers. 94 (2): 304–310. Bibcode:2004AAAG...94..304T. doi:10.1111/j.1467-8306.2004.09402009.x.
  29. ↑ Thrift, Nigel (1977). An Introduction to Time-Geography. Geo Abstracts, University of East Anglia. ISBN 0-90224667-4.
  30. ↑ Clifford et al. 2009, s. 119–139.
  31. ↑ Clifford et al. 2009, s. 140–152.
  32. ↑ Galison, Peter Louis (1979). «Minkowski's space–time: From visual thinking to the absolute world». Historical Studies in the Physical Sciences. 10: 85–121. JSTOR 27757388. doi:10.2307/27757388.
  33. 1 2 Miller, Harvey (2017). «Time Geography and Space–Time Prism». International Encyclopedia of Geography. s. 1–19. ISBN 978-0-470-65963-2. doi:10.1002/9781118786352.wbieg0431.
  34. ↑ Monmonier, Mark (1990). «Strategies For The Visualization Of Geographic Time-Series Data». Cartographica. 27 (1): 30–45. Bibcode:1990CIJGI..27...30M. doi:10.3138/U558-H737-6577-8U31.
  35. 1 2 Clifford et al. 2009, s. 217–235.
  36. 1 2 Arbia, Giuseppe; Benedetti, Roberto; Espa, Giuseppe (1996). «Effects of MAUP on image classification». Geographical Systems. 3 (2–3): 123–141.
  37. 1 2 Smith, Peter (2005). «The laws of geography». Teaching Geography. 30 (3): 150. JSTOR 23756334.
  38. ↑ Eiter, Sebastian; Fjellstad, Wendy; Dramstad, Wenche; Puschmann, Oskar og Abderhalden, Bigna Lu (2020). Landskap i kartlegging og analyser: En systematisk gjennomgang av begrepsbruken (PDF). Kommunal- og moderniseringsdepartementet. ISBN 978-82-17-02645-7. ISSN 2464-1162.
  39. ↑ Tjernshaugen, Andreas (no) «Landskap» i Store norske leksikon (2026)
  40. ↑ (no) «Region» i Store norske leksikon (2025)
  41. 1 2 «Essential Element: Place and Regions». National Council for Geographic Education (på engelsk).
  42. ↑ Brown, Tyson (4. september 2024). «Geography Standard 15 – How physical systems affect human systems». Geography Education National Implementation Project – National Geographic Society (på engelsk).
  43. ↑ Holt-Jensen, Arild og Flemsæter, Frode: (no) «Possibilisme» i Store norske leksikon (2025)
  44. ↑ (no) «Geografi» i Store norske leksikon (2025)
  45. ↑ Brown, Tyson (4. september 2024). «Geography Standard 14 – How human actions modify the physical environment». Geography Education National Implementation Project – National Geographic Society (på engelsk).
  46. 1 2 3 DeLyser, Dydia; Herbert, Steve; Aitken, Stuart; Crang, Mike; McDowell, Linda (november 2009). The SAGE Handbook of Qualitative Geography (1st utg.). SAGE Publications. ISBN 978-1-4129-1991-3.
  47. ↑ Yano, Keiji (2001). «GIS and quantitative geography». GeoJournal. 52 (3): 173–180. doi:10.1023/A:1014252827646.
  48. 1 2 3 Walker, Robert Toovey (28. april 2021). «Geography, Von Thünen, and Tobler's first law: Tracing the evolution of a concept». Geographical Review. 112 (4): 591–607. doi:10.1080/00167428.2021.1906670.
  49. 1 2 3 4 5 6 Goodchild, Michael (2004). «The Validity and Usefulness of Laws in Geographic Information Science and Geography». Annals of the Association of American Geographers. 94 (2): 300–303. Bibcode:2004AAAG...94..300G. doi:10.1111/j.1467-8306.2004.09402008.x.
  50. ↑ Tobler, Waldo (1999). «Linear pycnophylactic reallocation comment on a paper by D. Martin». International Journal of Geographical Information Science. 13 (1): 85–90. Bibcode:1999IJGIS..13...85T. doi:10.1080/136588199241472.
  51. ↑ Hecht, Brent; Moxley, Emily (2009). «Terabytes of Tobler: Evaluating the First Law in a Massive, Domain-Neutral Representation of World Knowledge». Spatial Information Theory. Lecture Notes in Computer Science. 5756. Springer. s. 88. Bibcode:2009LNCS.5756...88H. ISBN 978-3-642-03831-0. doi:10.1007/978-3-642-03832-7_6.
  52. ↑ Otto, Philipp; Dogan, Osman; Taspınar, Suleyman (2023), «A Dynamic Spatiotemporal Stochastic Volatility Model with an Application to Environmental Risks», Econometrics and Statistics, arXiv:2211.03178, DOI:10.1016/j.ecosta.2023.11.002
  53. ↑ Zou, Muquan; Wang, Lizhen; Wu, Ping; Tran, Vanha (23. juli 2022). «Mining Type-β Co-Location Patterns on Closeness Centrality in Spatial Data Sets». ISPRS Int. J. Geo-Inf.. 11 (8): 418. Bibcode:2022IJGI...11..418Z. doi:10.3390/ijgi11080418.
  54. ↑ Zhang, Yu; Sheng, Wu; Zhao, Zhiyuan; Yang, Xiping; Fang, Zhixiang (30. januar 2023). «An urban crowd flow model integrating geographic characteristics». Scientific Reports. 13 (1): 1695. Bibcode:2023NatSR..13.1695Z. PMC 9886992 Åpent tilgjengelig. PMID 36717687. doi:10.1038/s41598-023-29000-5.
  55. 1 2 Tambassi, Timothy (2021). The Philosophy of Geo-Ontologies (2nd utg.). Springer. ISBN 978-3-030-78144-6.
  56. 1 2 3 Cave, Edward (1749). Geography reformed: a new system of general geography, according to an accurate analysis of the science in four parts. The whole illustrated with notes. (2nd utg.). London: Edward Cave.
  57. 1 2 3 4 5 Pattison, William (1964). «The Four Traditions of Geography». Journal of Geography. 63 (5): 211–216. Bibcode:1964JGeog..63..211P. doi:10.1080/00221346408985265.
  58. 1 2 3 Robinson, J. Lewis (1976). «A New Look at the Four Traditions of Geography». Journal of Geography. 75 (9): 520–530. Bibcode:1976JGeog..75..520R. doi:10.1080/00221347608980845.
  59. 1 2 3 Murphy, Alexander (27. juni 2014). «Geography's Crosscutting Themes: Golden Anniversary Reflections on "The Four Traditions of Geography"». Journal of Geography. 113 (5): 181–188. Bibcode:2014JGeog.113..181M. doi:10.1080/00221341.2014.918639.
  60. 1 2 3 4 Sala, Maria (2009). Geography – Vol. I: Geography (PDF). EOLSS UNESCO.
  61. 1 2 3 Dada, Anup (desember 2022). «The Process of Geomorphology Related to Sub Branches of Physical Geography». Black Sea Journal of Scientific Research. 59 (3): 1–2.
  62. 1 2 Ormeling, Ferjan (2009). Geography – Vol. II: Technical Geography Core concepts in the mapping sciences (PDF). EOLSS UNESCO. s. 482. ISBN 978-1-84826-960-6.
  63. ↑ Hough, Carole; Izdebska, Daria (2016). «Names and Geography». The Oxford Handbook of Names and Naming. Oxford, United Kingdom: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-965643-1.
  64. ↑ Cotterill, Peter D. (1997). «What is geography?». AAG Career Guide: Jobs in Geography and related Geographical Sciences. American Association of Geographers. Arkivert fra originalen 6. oktober 2006. Besøkt 18. oktober 2026.
  65. 1 2 3 4 5 Haidu, Ionel (2016). «What is Technical Geography» (PDF). Geographia Technica. 11 (1): 1–5. doi:10.21163/GT_2016.111.01.
  66. ↑ Pidwirny, Michael (2006). «Elements of Geography». Fundamentals of Physical Geography (2nd utg.).
  67. ↑ Marsh, William M.; Kaufman, Martin M. (2013). Physical Geography: Great Systems and Global Environments. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-76428-5.
  68. ↑ Lockyer, Norman (1900). «Physiography and Physical Geography». Nature. 63 (1626): 207–208. Bibcode:1900Natur..63..207R. doi:10.1038/063207a0.
  69. ↑ «Vil du studere natur- og miljøgeografi?». Universitetet i Bergen. 11. mars 2026. Besøkt 10. oktober 2026.
  70. ↑ Johnston, Ron (2000). «Human Geography». I Johnston, Ron. The Dictionary of Human Geography. Oxford: Blackwell. s. 353–360.
  71. ↑ Flemsæter, Frode: (no) «antropogeografi» i Store norske leksikon (2026)
  72. 1 2 Flemsæter, Frode: (no) «Antropogeografi» i Store norske leksikon (2026)
  73. ↑ Holt-Jensen 2010, 3.9.
  74. ↑ Getis, Arthur; Bjelland, Mark; Getis, Victoria (2018). Introduction to Geography (15th utg.). McGraw Hill. ISBN 978-1-259-57000-1.
  75. ↑ Fundamentals of Physical Geography as a Discipline. New Delhi: National Council of Educational Research and Training. 2006. s. 1–12. ISBN 81-7450-518-0.
  76. ↑ Lake, Ron; Burggraf, David; Trninic, Milan; Rae, Laurie (2004). Geography Mark-Up Language: Foundation for the Geo-Web. John Wiley and Sons Inc. ISBN 0-470-87154-7.
  77. ↑ Kretzschmar Jr., William A. (24. oktober 2013). Schlüter, Julia; Krug, Manfred, red. Research Methods in Language Variation and Change: Computer mapping of language data. Cambridge University Press. s. 53. ISBN 978-1-107-46984-6.
  78. 1 2 Fotheringham, A. Stewart; Brunsdon, Chris; Charlton, Martin (2000). Quantitative Geography: Perspectives on Spatial Data Analysis. Sage Publications Ltd. ISBN 978-0-7619-5948-9.
  79. ↑ Gregory, Derek; Johnston, Ron; Pratt, Geraldine; Watts, Michael J.; Whatmore, Sarah (2009). The Dictionary of Human Geography (5th utg.). US & UK: Wiley-Blackwell. s. 611–612.
  80. ↑ Kainz, Wolfgang (21. oktober 2019). «Cartography and the others – aspects of a complicated relationship». Geo-spatial Information Science. 23 (1): 52–60. doi:10.1080/10095020.2020.1718000.
  81. ↑ Jenks, George (desember 1953). «An Improved Curriculum for Cartographic Training at the College and University Level». Annals of the Association of American Geographers. 43 (2): 317–331. JSTOR 2560899. doi:10.2307/2560899.
  82. ↑ DeMers, Michael (2009). Fundamentals of Geographic Information Systems (4th utg.). John Wiley & Sons, Inc. ISBN 978-0-470-12906-7.
  83. 1 2 Monmonier, Mark (1985). Technological Transition in Cartography. Univ of Wisconsin Pr. ISBN 978-0-299-10070-4.
  84. ↑ Milliano, Sabine de (14. august 2017). «The Revolution of GIS in Map Making». GIM International. Besøkt 17. oktober 2026.
  85. 1 2 3 Jensen, John (2016). Introductory digital image processing: a remote sensing perspective. Glenview, IL: Pearson Education, Inc. s. 623. ISBN 978-0-13-405816-0.
  86. ↑ Zhang, Chuanrong; Li, Xinba (september 2022). «Land Use and Land Cover Mapping in the Era of Big Data». Land. 11 (10): 1692. Bibcode:2022Land...11.1692Z. doi:10.3390/land11101692.
  87. ↑ Krige, D. G. (desember 1951). «A statistical approach to some basic mine valuation problems on the Witwatersrand». Journal of the Southern African Institute of Mining and Metallurgy. 52 (6): 119–139.
  88. ↑ Kyriakidis, Phaedon (6. mars 2017). «Geostatistics». International Encyclopedia of Geography: People, the Earth, Environment and Technology (på engelsk). Wiley. Besøkt 10. oktober 2026.
  89. ↑ Vibha, Pathak; Bijayini, Jena; Sanjay, Kaira (2013). «Qualitative research». Perspect Clin Res. 4 (3): 192. PMC 3757586 Åpent tilgjengelig. PMID 24010063. doi:10.4103/2229-3485.115389.
  90. 1 2 3 4 Burns, Ryan; Skupin, Andre´ (2013). «Towards Qualitative Geovisual Analytics: A Case Study Involving Places, People, and Mediated Experience». Cartographica: The International Journal for Geographic Information and Geovisualization. 48 (3): 157–176. doi:10.3138/carto.48.3.1691.
  91. 1 2 3 Suchan, Trudy; Brewer, Cynthia (2000). «Qualitative Methods for Research on Mapmaking and Map Use». The Professional Geographer. 52 (1): 145–154. Bibcode:2000ProfG..52..145S. doi:10.1111/0033-0124.00212.
  92. ↑ Brewer, Cynthia (1994). «Color use guidelines for mapping and visualization». I MacEachren, A.M.; Taylor, D.R. Fraser. Visualization in Modern Cartography. Elsevier. s. 123–134. ISBN 1-4832-8792-0.
  93. ↑ Bodenhamer, David J.; John Corrigan; Trevor M. Harris. 2015. Deep Maps and Spatial Narratives. Indiana University Press. DOI: 10.2307/j.ctt1zxxzr2
  94. 1 2 Butts, Shannon; Jones, Madison (20. mai 2021). «Deep mapping for environmental communication design». Communication Design Quarterly. 9 (1): 4–19. doi:10.1145/3437000.3437001.
  95. ↑ Cook, Ian; Crang, Phil (1995). Doing Ethnographies.
  96. 1 2 3 Dixon, C.; Leach, B. (1977). Questionnaires and Interviews in Geographical Research. Geo Abstracts. ISBN 0-902246-97-6. Arkivert fra originalen 30. april 2023.
  97. ↑ Dixon, Chris; Leach, Bridget (1984). Survey Research in Underdeveloped Countries. Geo Books. ISBN 0-86094-135-3. Arkivert fra originalen 11. september 2023.
  98. ↑ Heffernan, Mike (2009). Key Concepts in Geography: Histories of Geography (2nd utg.). Sage. s. 3–20. ISBN 978-1-4129-3022-2.
  99. 1 2 Raaflaub, Kurt A.; Talbert, Richard J.A. (2009). Geography and Ethnography: Perceptions of the World in Pre-Modern Societies. Blackwell Publishing. ISBN 978-1-4051-9146-3.
  100. ↑ Siebold, Jim (1998). «Babylonian clay tablet, 600 B.C.». henry-davis.com. Henry Davis Consulting Inc. Arkivert fra originalen 9. november 2016. Besøkt 18. oktober 2026.
  101. ↑ Delano Smith, Catherine (1996). «Imago Mundi's Logo the Babylonian Map of the World». Imago Mundi. 48: 209–211. JSTOR 1151277. doi:10.1080/03085699608592846.
  102. ↑ Finkel, Irving (1995). A join to the map of the world: A notable discovery. British Museum Magazine. ISBN 978-0-7141-2073-7.
  103. ↑ Kish, George (1978). A Source Book in Geography. Harvard University Press. ISBN 978-0-674-82270-2.
  104. ↑ Tassoul, Jean-Louis; Tassoul, Monique (2004). A Concise History of Solar and Stellar PhysicsGratis registrering kreves. London: Princeton University Press. ISBN 978-0-691-11711-9.
  105. ↑ Smith, Sir William (1846). Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology: Earinus-Nyx. 2nd. London: Taylor and Walton.
  106. ↑ Sullivan, Dan (2000). «Mapmaking and its History». rutgers.edu. Rutgers University. Arkivert fra originalen 4. mars 2016. Besøkt 18. oktober 2026.
  107. 1 2 Needham, Joseph (1959). Mathematics and the Sciences of the Heavens and the Earth. Science and Civilization in China. 3. Taipei: Caves Books, Ltd. ISBN 978-0-521-05801-8. Arkivert fra originalen 25. september 2016.
  108. ↑ Nawwab, Ismail I.; Hoye, Paul F.; Speers, Peter C. (5. september 2018). «Islam and Islamic History and The Middle East». islamicity.com. Arkivert fra originalen 17. juni 2016. Besøkt 18. oktober 2026.
  109. ↑ Edson, Evelyn; Savage-Smith, Emilie (2007). «Medieval Views of the Cosmos». International Journal of the Classical Tradition. 13 (3): 61–63. JSTOR 30222166.
  110. ↑ Tibbetts, Gerald R. (1997). «The Beginnings of a Cartographic Tradition». The history of cartography. 2. Chicago: Brill. ISBN 0-226-31633-5. Arkivert fra originalen 12. mai 2020.
  111. ↑ King, David A. (1996). Astronomy and Islamic society: Qibla, genomics and timekeeping (PDF). Encyclopedia of the History of Arabic Science. 1. ISBN 978-0-203-71184-2. Arkivert (PDF) fra originalen 11. november 2016.
  112. 1 2 Aber, James Sandusky (2003). «Abu Rayhan al-Biruni». academic.emporia.edu. Emporia State University. Arkivert fra originalen 11. august 2011. Besøkt 18. oktober 2026.
  113. ↑ Feddersen, Carl Fredrik: (no) «Kristoffer Columbus» i Store norske leksikon (2026)
  114. ↑ Feddersen, Carl Fredrik: (no) «Ferdinand Magellan» i Store norske leksikon (2025)
  115. ↑ Feddersen, Carl Fredrik:(no) «Oppdagelsesreiser» i Store norske leksikon (2024)
  116. 1 2 Baker, J. N. L. (1955). «The Geography of Bernhard Varenius». Transactions and Papers (Institute of British Geographers). 21 (21): 51–60. JSTOR 621272. doi:10.2307/621272.
  117. 1 2 3 Warntz, William (1989). «Newton, the Newtonians, and the Geographia Generalis Varenii». Annals of the Association of American Geographers. 79 (2): 165–191. JSTOR 621272. doi:10.2307/621272.
  118. 1 2 Holt-Jensen 2010, 2.
  119. 1 2 Livingstone, David N.; Withers, Charles W. J. (15. juli 2011). Geographies of Nineteenth-Century Science. Chicago; London: University of Chicago Press. s. 29. ISBN 978-0-226-48726-7.
  120. ↑ Kellner, Charlotte L. (2026). Alexander von Humboldt (på engelsk). Britannica. Besøkt 20. oktober 2026.
  121. ↑ Holt-Jensen, Arild: (no) «Carl Ritter» i Store norske leksikon (2024)
  122. ↑ Holt-Jensen 2010, 3.10.
  123. 1 2 Holt-Jensen 2010, 3.14.
  124. ↑ Goodchild, Michael F. (2008). «Theoretical Geography (1962): William Bunge». Key Texts in Human Geography. s. 9–16. ISBN 978-1-4129-2261-6. doi:10.4135/9781446213742.n2.
  125. ↑ Cox, Kevin R. (2001). «Bunge, W. 1962: Theoretical geography: Commentary 1». Progress in Human Geography. 25 (1): 71–73. doi:10.1191/030913201673714256.
  126. ↑ Holt-Jensen 2010, 1.3.
  127. ↑ Holt-Jensen 2010, 1.1.
  128. ↑ Smith, Neil (1987). «"Academic War Over the Field of Geography": The Elimination of Geography at Harvard, 1947-1951». Annals of the Association of American Geographers. 77 (2): 155–172. JSTOR 2562763. doi:10.1111/j.1467-8306.1987.tb00151.x.
  129. ↑ Compton, Robert R. (1985). Geology in the field. New York: Wiley. ISBN 978-0-471-82902-7.
  130. ↑ Gorham, Eville (1. januar 1991). «Biogeochemistry: its origins and development». Biogeochemistry. 13 (3): 199–239. Bibcode:1991Biogc..13..199G. doi:10.1007/BF00002942.
  131. 1 2 3 4 Bryce, James (1902). «The Importance of Geography in Education». The Geographical Journal. 23 (3): 29–32. JSTOR 1775737. doi:10.2307/1775737.
  132. 1 2 Darby, Henry Clifford (2002). The Relations of History and Geography: Studies in England, France, and the United States. Exeter: University of Exeter Press. s. 14. ISBN 978-0-85989-699-3.
  133. ↑ Kereszturi, Akos; Hyder, David (2012). «Planetary Science in Higher Education: Ideas and Experiences». Journal of Geography in Higher Education. 36 (4): 499–525. doi:10.1080/03098265.2012.654466.

Litteratur

Eksterne lenker