Live After Death

Live After Death
FormatKonsertalbum
Artist, bandIron Maiden
Utgitt14. oktober 1985
Innspilt14. til 17. mars 1985
SjangerHeavy metal
Lengde01:41:57
Lengde79:41
SpråkEngelsk
PlateselskapEMI / Capitol Records
Produsent(er)Martin Birch
Anmeldelse(r)
Plass i kronologi
Powerslave
(1984)
Live After Death
 Somewhere in Time
(1986)

Live After Death er et livealbum av det engelske heavy metal bandet Iron Maiden, opprinnelig utgitt i oktober 1985 på EMI i Europa og dets søsterselskap Capitol Records i USA (albumet ble gjenutgitt i USA i 2002 av Sanctuary/Columbia Records på CD og av Universal Music Group/Sony BMG Music Entertainment på DVD). Det ble spilt inn i Long Beach Arena i California og Hammersmith Odeon i London under bandets World Slavery Tour.

Videoversjonen av konserten inneholder kun opptak fra showene i Long Beach. Den ble opprinnelig utgitt av Sony som en «Video LP» på VHS hi-fi stereo og Betamax hi-fi stereo med 14 sanger og uten spesialfunksjoner, og ble gjenutgitt på DVD 4. februar 2008, noe som sammenfalt med starten på bandets Somewhere Back in Time World Tour. I tillegg til hele konserten inneholder DVDen del 2 av dokumentarserien The History of Iron Maiden, som startet med The Early Days fra 2004 og fortsatte med Maiden England '88 i 2013. Dokumentaren tar for seg innspillingen av Powerslave albumet og den påfølgende World Slavery Tour.

Bakgrunn

Iron Maidens World Slavery Tour begynte i Warszawa, Polen, 9. august 1984 og varte i 331 dager, hvor bandet gjennomførte 187 konserter. For å knytte turneen til albumet Powerslave fra 1984, hadde sceneshowet et oldegyptisk tema, dekorert med sarkofager, egyptiske hieroglyfer og mumifiserte fremstillinger av bandets maskot Eddie, i tillegg til omfattende bruk av pyrotekniske effekter. Den teatralske utformingen av sceneshowet bidro til at turneen regnes som en av bandets mest anerkjente, og den dannet bakgrunnen for bandets første doble livealbum og konsertvideo.

Til videoen Live After Death engasjerte bandet regissør Jim Yukich til å filme to av konsertene under deres fire kvelder lange opptreden i Long Beach Arena, California, fra 14. til 17. mars 1985.

«Hele greia burde vært fra [Londons] Hammersmith Odeon. Fremførelsene der var bedre enn de i Los Angeles. Men lysingeniøren, Dave Lights, var i konflikt med folkene som filmet, og derfor ble hele opptaket for mørkt. Så vi hadde flott lydopptak, men mye av konsertopptaket kunne ikke brukes.» – Bruce Dickinson»

Det doble LP-albumet ble også spilt inn i Long Beach, selv om den fjerde siden inneholder spor som ble tatt opp i Hammersmith Odeon i London 8., 9., 10. og 12. oktober 1984.

Bassist Steve Harris har uttalt at, selv om de hadde hatt tid, ville de ikke ha lagt til noen studio-overdubs på lydsporet: «Vi var egentlig imot alt slikt, uansett. Vi mente virkelig at ‘dette må være helt live’, skjønner du?»

Albumet har fått jevnt over god kritikk, og anmeldere har rost det som et av sjangerens beste livealbum. Utgivelsen var også fordelaktig for bandet, ettersom den gjorde det mulig å utsette innspillingen av deres neste studioalbum, Somewhere in Time fra 1986. Pausen kom bandet til gode, ettersom de trengte restitusjon etter det krevende programmet under World Slavery Tour.

Innspillingsdatoer

Ifølge Harris ble videoen satt sammen av opptak fra to kvelder i Long Beach, mens lydversjonen består av bare én konsert, selv om ingen nøyaktige datoer er oppgitt. Under «Running Free» på lydutgaven refererer vokalist Bruce Dickinson imidlertid til at det er den fjerde konserten på stedet, noe som skulle tilsi at lydopptaket ble gjort søndag 17. mars. På videoversjonen sier Dickinson etter «2 Minutes to Midnight» at det er «kveld nummer to» (fredag 15. mars), mens det i dokumentaren 12 Wasted Years oppgis at «The Trooper» og «The Number of the Beast» ble spilt inn lørdag 16. mars.

Omslag

Omslaget, laget av Derek Riggs, viser bandets maskot, Eddie, som reiser seg fra en grav. På gravsteinen hans er det inngravert et feilsitat fra fantasy- og skrekkforfatteren H. P. Lovecrafts The Nameless City:

«Det er ikke dødt det som kan ligge evig
Og med merkelige tidsaldre kan selv døden dø.»

Den opprinnelige teksten av Lovecraft har et «and» i stedet for et «yet».

Også inngravert på gravsteinen ser man det som tilsynelatende er Eddies fulle navn, «Edward T H--», der resten (hans antatte etternavn, «Head») er skjult av en gresstust.

Fremstillingen av Eddie følger kontinuiteten fra tidligere omslagsillustrasjoner. Det lange håret hans er tilbake, og han bærer den metallplaten fra lobotomien på Piece of Mind, som blir truffet av lynet. Han er også lenket med metallmansjetter som er koblet sammen av en elektrisk utladning, slik det ble vist i promotering av Powerslave turneen.

Bakomslaget viser resten av kirkegården og en by som blir ødelagt av lynnedslag, noe Riggs har uttalt var inspirert av John Martins maleri The Destruction of Sodom and Gomorrah. Døden kan sees i skyene over den ødelagte byen; figuren er et fast innslag på Riggs’ omslag (blant annet på «Twilight Zone», «The Trooper», Powerslave og Somewhere in Time).

Nær Eddies grav står en svart katt med glorie, som også vises på omslagene til Somewhere in Time og «Twilight Zone». Ifølge Riggs betydde den «egentlig ingenting» og ble lagt til «for å fange folks oppmerksomhet». Til venstre for katten står en gravstein med inskripsjonen «Here lies Derek Riggs». Riggs inkluderte også gravsteiner med teksten «Live With Pride», lagt til på bandets forespørsel for å vise motstand mot munnsynkroniserte opptredener, «Here Lies Faust In Body Only», som viser til den tyske legenden som solgte sjelen sin til djevelen (derav «bare i legeme»), og en stein med teksten «Thank You», som representerer Grateful Dead.

Omslaget hang i studioet der Florence and the Machine spilte inn debutalbumet Lungs. «Noen av sangene på albumet mitt er som gotiske skrekkfortellinger,» sa vokalist Florence Welch. «Så ja, Iron Maiden hadde enorm innflytelse på albumet, så å si!»

Plakaten vises i en episode av The Walking Dead, sesong 10, episode 22 («Here's Negan»), der den kan sees over sengen til Lucille og Negan.

Intro

Introduksjonen før «Aces High» består av en del av talen We shall fight on the beaches holdt av Winston Churchill i Det britiske underhuset 4. juni 1940. (Churchill spilte inn talen på nytt – originalen fra Underhuset ble ikke tatt opp.)

«... We shall go on to the end, we shall fight in France, we shall fight on the seas and oceans, we shall fight with growing confidence and growing strength in the air, we shall defend our Island, whatever the cost may be, we shall fight on the beaches, we shall fight on the landing grounds, we shall fight in the fields and in the streets, we shall fight in the hills; we shall never surrender ...»

Den ble senere brukt under deres Ed Hunter turnén, Somewhere Back in Time World Tour, Maiden England World Tour, og Legacy of the Beast World Tour.

Mottakelse

Live After Death har siden utgivelsen fått svært gode anmeldelser; både Kerrang! og Sputnikmusic omtaler albumet som «muligens det beste livealbumet gjennom tidene», mens AllMusic beskriver det som «uten tvil et av heavy metal sjangerens beste livealbum».

Sputnikmusic hevder at det er bandets beste livealbum, og konkluderer med at «Iron Maidens utgivelse fra 1985 har alt man kan ønske seg. Med spennende versjoner av klassiske sanger og briljante fremførelser er Live After Death en virkelig fornøyelig opplevelse.» PopMatters beskriver albumet som «en intens samling på 102 minutter med Maiden på sitt høydepunkt … en absolutt skatt for fansen [som] raskt ble universelt anerkjent som en umiddelbar klassiker innen sjangeren.»

Videoen til albumet mottok tilsvarende ros fra kritikerne, der AllMusic uttalte at «Live After Death er like mye en visuell opplevelse som en lydmessig. Den omfattende scenografien og lyssettingen er fremragende, og redigeringen er også utmerket, med svært få raske og forstyrrende kameraklipp.» Ekstramaterialet som ble inkludert i DVD-utgaven fra 2008, ble også rost av PopMatters, Kerrang! og About.com.

Albumet er også blitt omtalt av Classic Rock som «det siste store livealbumet fra vinylens tidsalder.»

Sporliste

Alle sporene er skrevet av Steve Harris, med mindre annet er angitt.

Side én
Nr.TittelLåtskriver(e)Lengde
1.«Churchill's Speach» (intro)Winston Churchill1:09
2.«Aces High» 4:07
3.«2 Minutes to Midnight»
5:52
4.«The Trooper» 3:59
5.«Revelations»Dickinson5:59
6.«Flight of Icarus»
  • Smith
  • Dickinson
3:21
Side to
Nr.TittelLåtskriver(e)Lengde
7.«Rime of the Ancient Mariner» 13:03
8.«Powerslave»Dickinson7:06
9.«The Number of the Beast» 4:48
Total lengde:49:24
Side tre
Nr.TittelLåtskriver(e)Lengde
1.«Hallowed Be Thy Name» 7:17
2.«Iron Maiden» 4:11
3.«Run to the Hills» 3:52
4.«Running Free»
8:16
Side fire
Nr.TittelLåtskriver(e)Lengde
5.«Wrathchild» 2:54
6.«22 Acacia Avenue»
  • Harris
  • Smith
6:04
7.«Children of the Damned» 4:19
8.«Die with Your Boots On»
  • Smith
  • Dickinson
  • Harris
4:51
9.«Phantom of the Opera» 7:01
Total lengde:48:45
1995 bonusplate ved nyutgivelse
Nr.TittelLåtskriver(e)Lengde
1.«Losfer Words (Big 'Orra)» (Hammersmith Odeon) 4:14
2.«Sanctuary» (Long Beach Arena)Iron Maiden4:40
3.«Murders in the Rue Morgue» (Hammersmith Odeon) 4:32
Total lengde:13:26

Personell

Produksjons- og krediteringsinformasjon er hentet fra albumets liner notes, samt fra VHS- og DVD-heftene.

Iron Maiden

Produksjon

  • Martin «Live Animal» Birch – produsent, lydtekniker, miksing
  • Mick McKenna – assistenttekniker (Hammersmith)
  • Charlie McPherson – assistenttekniker (Hammersmith)
  • Ricky Delena – lydtekniker (Long Beach)
  • Nick Basich – andretekniker (Long Beach), assisterende miksing
  • Wally Traugott – mastering
  • Derek Riggs – omslagsillustrasjon, omslagskonsept
  • Ross Halfin – fotografi
  • Steve Joule – omslagsdesign
  • Rod Smallwood – management, omslagskonsept
  • Andy Taylor – management
  • Simon Heyworth – remastring (utgaven fra 1998)
  • Jim Yukich – regissør (video)
  • Matthew Amos – regissør (dokumentaren «The History of Iron Maiden»)
  • Joe Abercrombie – klipp (dokumentaren «The History of Iron Maiden»)
  • Dave Pattenden – produsent (DVD)

Referanser

  1. ↑ Lane, Daniel (7. september 2007). «Iron Maiden Tour Plans». Metal Hammer. Arkivert fra originalen 2 June 2013. Besøkt 29 November 2012. Sjekk datoverdier i |arkivdato=, |besøksdato= (hjelp)
  2. ↑ Bushell, Garry; Halfin, Ross (1985). Running Free, The Official Story of Iron MaidenGratis registrering kreves (2nd utg.). Zomba Books. s. 128. ISBN 0-946391-84-X.
  3. ↑ Wall, Mick (2004). Iron Maiden: Run to the Hills, the Authorised Biography (3rd utg.). Sanctuary Publishing. s. 253. ISBN 1-86074-542-3.
  4. ↑ Maiden England '88 (DVD). EMI. 25 March 2013. Sjekk datoverdier i |dato= (hjelp)
  5. ↑ Bushell, Garry; Halfin, Ross (1985). Running Free, The Official Story of Iron MaidenGratis registrering kreves (2nd utg.). Zomba Books. s. 129. ISBN 0-946391-84-X.
  6. ↑ Wall, Mick (2004). Iron Maiden: Run to the Hills, the Authorised Biography (3rd utg.). Sanctuary Publishing. s. 254. ISBN 1-86074-542-3.
  7. 1 2 Wall, Mick (2004). Iron Maiden: Run to the Hills, the Authorised Biography (3rd utg.). Sanctuary Publishing. s. 255. ISBN 1-86074-542-3.
  8. 1 2 Wall, Mick (2004). Iron Maiden: Run to the Hills, the Authorised Biography (3rd utg.). Sanctuary Publishing. s. 256. ISBN 1-86074-542-3.
  9. ↑ Live albums. Classic Rock supplement: The Live Albums That Changed The World. Desember 2011. s. 23.
  10. ↑ Garry Bushell; Ross Halfin (1985). Running Free, The Official Story of Iron Maiden (2. utg.). Zomba Books. s. 130. ISBN 0-946391-84-X. Besøkt 31. oktober 2025.
  11. ↑ Wall, Mick (2004). Iron Maiden: Run to the Hills, the Authorised Biography (3rd utg.). Sanctuary Publishing. s. 257. ISBN 1-86074-542-3.
  12. ↑ Mick Wall (2004). Iron Maiden: Run to the Hills, the Authorised Biography (3. utg.). Sanctuary Publishing. s. 257. ISBN 1-86074-542-3.
  13. ↑ Martin Popoff (2006). Run for Cover: The Art of Derek Riggs (1. utg.). Aardvark Publishing. s. 74. ISBN 1-4276-0538-6.
  14. 1 2 3 4 5
  15. ↑ Martin Popoff (2006). Run for Cover: The Art of Derek Riggs (1. utg.). Aardvark Publishing. s. 73. ISBN 1-4276-0538-6.
  16. ↑ Martin Popoff (2006). Run for Cover: The Art of Derek Riggs (1. utg.). Aardvark Publishing. s. 90. ISBN 1-4276-0538-6.
  17. ↑ Artists of the century. Q. Januar 2010. s. 62.
  18. ↑ Brannigan, Paul (2002). «Rising Power». Kerrang! Legends (2): 88–89.
  19. ↑ Mick Wall (2004). Iron Maiden: Run to the Hills, the Authorised Biography (3. utg.). Sanctuary Publishing. s. 338. ISBN 1-86074-542-3.
  20. ↑ Burrows, Tim (7. juli 2008). «Team colours out in force for an Iron Maiden home victory». The Daily Telegraph. London.
  21. ↑ Grow, Kory (5. juli 1012). «Live Review: Iron Maiden and Alice Cooper, Live in Newark, New Jersey». Revolver. Arkivert fra originalen 9. juli 2012. Besøkt 10. juli 2012.
  22. ↑ «Iron Maiden Average Setlists of tour: Legacy of the Beast | setlist.fm». setlist.fm.
  23. 1 2 Riddell, Alastair (Februar 2008). «Kerrang! Review Live After Death DVD». Kerrang!. s. 49. Arkivert fra originalen 9. november 2013. Besøkt 9. oktober 2011.
  24. 1 2 «Iron Maiden - Live After Death (album review ) | Sputnikmusic». www.sputnikmusic.com. Besøkt 31. oktober 2025.
  25. 1 2 Live After Death - Iron Maiden | Album | AllMusic (på engelsk). Besøkt 31. oktober 2025.
  26. 1 2 Adrien Begrand (14. juli 2006). Iron Maiden's Live After Death. PopMatters. Besøkt 27. august 2014.
  27. ↑ Mike Evans (2015). Vinyl. Sterling. s. 193. ISBN 978-1-4549-1781-6.
  28. ↑
  29. ↑
  30. ↑
  31. ↑ Albumnotater for Live After Death Bonus CD. EMI.
  32. ↑ (1998) Albumnotater for Live After Death Remastered. EMI.
  33. ↑ (2020) Albumnotater for Live After Death Remastered. Parlophone.
  34. ↑ Albumnotater for Live After Death. EMI.
  35. ↑ (1998) Albumnotater for Live After Death Remastered. EMI.
  36. ↑ Albumnotater for Live After Death VHS. PMI.
  37. ↑ Albumnotater for Live After Death DVD. EMI.

Eksterne lenker