Magnetarer er en type nøytronstjerne med et magnetfelt så ekstremt at tyngdekraften på stjernens overflate er 100 milliarder sterkere enn Jordens. Magnetfeltet til en magnetar ligger på rundt 100 milliarder tesla, ca. 1 000 ganger sterkere enn en vanlig nøytronstjernes. Det sterke magnetfeltet medfører blant annet at magnetaren sender ut kraftig røntgenstråling, og det forekommer også utbrudd hvor det sendes ut gammastråling.
Det finnes rundt 30 magnetarer i Melkeveien; den ene befinner seg i Melkeveiens sentrum, i bane rundt et supermassivt svart hull.
Nøytronstjerner dannes når en middelstor sol når slutten av sitt livsløp og eksploderer som en supernova. En nøytronstjernes tetthet er så enorm at en teskje av den ville veie rundt ti millioner tonn; stoffet er ti milliarder ganger sterkere enn stål, med en temperatur på 1 000 000°C. Magnetaren SGR 0501+4516 utgjør et avvik; den krysser Melkeveien fra ukjent sted og kan være unntaket som ikke ble skapt av en supernova-eksplosjon.
Den første magnetaren ble oppdaget i 1998. En magnetar måler rundt 20 kilometer i diameter, og roterer 500–1 000 ganger i sekundet.
27. desember 2004 opplevde magnetaren SGR 1806-20 på Melkeveiens fjerneste side, 50 000 lysår unna Jorden, et «stjerneskjelv» med et gigantisk utbrudd av energi, så intenst at det forstyrret Jordens ionosfære. I løpet av 0,2 sekund sendte magnetaren ut i verdensrommet like mye energi som solen gjør i løpet av rundt 250 000 år. Dette satte ikke Jorden i fare, men NASA observerte at glimtet lyste opp den øvre atmosfæren. Hadde SGR 1806-20 vært bare ti lysår nærmere Jorden, ville stjerneskjelvet ha medført en masseutryddelse.
