New romantic

Gruppa Japan, her Mick Karn og David Sylvian, assosieres med New Romantic.
Duran Duran er ett av de få band som hadde en framgangsrik karriere lenge etter storhetstiden for New Romantic under 1980-tallets første halvdel.
Boy George (Culture Club) var en av de som var med på å skape New Romantic-moten i begynnelsen av 1980-tallet.
Midge Ure (Ultravox/Visage)

New Romantic («nyromantikerne») var en undergrunns subkulturbevegelse som oppsto i Storbritannia på slutten av 1970-tallet. Bevegelsen oppsto fra nattklubbscenen i London og Birmingham på steder som Billy's og The Blitz. New Romantic-bevegelsen var preget av flamboyant, eksentrisk mote, inspirert av motebutikker som Kahn and Bell i Birmingham og PX i London. Tidlige tilhengere av bevegelsen ble ofte omtalt av pressen med navn som «Blitz Kids», «New Dandies» og «Romantic Rebels».

Påvirket av David Bowie, Marc Bolan og Roxy Music, utviklet nyromantikerne mote inspirert av glamrock-perioden kombinert med den tidlige romantikken på slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet (som bevegelsen tok navnet sitt fra). Betegnelsen New Romantic er kjent for å ha blitt gitt av musikeren, produsenten, manageren og innovatøren Richard James Burgess. Han uttalte at «’New Romantic’ [...] passet til Blitz-scenen og Spandau Ballet, selv om de fleste gruppene prøvde å distansere seg fra den.»

Selv om det var en fashion og motebevegelse, tok flere britiske musikkartister stilen til seg på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet og ble kjent for å være et eksempel på den i pressen, eksempelvis Steve Strange fra Visage, Duran Duran, Spandau Ballet, A Flock of Seagulls, Classix Nouveaux og Boy George (fra Culture Club). Ultravox ble også ofte identifisert som nyromantikere av pressen, selv om de ikke viste frem de samme visuelle stilene fra bevegelsen, til tross for koblingen deres til bandet Visage. Det britiske bandet Japan og Adam and the Ants ble også stemplet som nyromantiske artister av pressen, selv om begge tok avstand fra dette og ingen av dem hadde noen direkte forbindelse til den opprinnelige scenen.

Andre håpefulle band fra denne tiden, som ABC, Depeche Mode, The Human League, Soft Cell, Simple Minds, Talk Talk og Orchestral Manoeuvres in the Dark (OMD), har alle på et tidspunkt blitt beskrevet som en del av den nye romantiske bevegelsen eller som påvirket av den, mens andre ville anse dem som forskjellige fra den. En rekke av disse bandene tok i bruk synthesizere og bidro til å utvikle synthpop tidlig på 1980-tallet, noe som, kombinert med den særegne nye romantiske grafikken, først hjalp dem til nasjonal suksess i Storbritannia, og deretter, via MTV, spille en stor rolle i den andre britiske invasjonen av de amerikanske hitlistene.

Ved begynnelsen av 1982 hadde den opprinnelige bevegelsen i stor grad forsvunnet. Selv om mange av kunstnerne tilknyttet scenen fortsatte karrieren sin, noen med enorm kommersiell suksess de neste årene, hadde de i stor grad forlatt bevegelsens estetikk. Det ble gjort forsøk på å gjenopplive bevegelsen fra 1990-tallet, herunder den kortlivede scenen med Romo (forkortelse for Romantic Modernism).

Kjennetegn

Den nye romantiske bevegelsen blir noen ganger karakterisert som en reaksjon på retningen punkrockbevegelsen utviklet seg i, og var sterkt påvirket av tidligere glamrock-stjerner fra 1970-tallet som David Bowie og Roxy Music. Når det gjelder stil, avviste den nøysomheten og anti-mote-holdningen som ble stadig mer dominerende i punk.[14] Begge kjønn kledde seg ofte i androgyne klær og brukte kosmetikk som eyeliner og leppestift, delvis avledet fra tidligere punkmoter. Denne kjønnsbøyningen var spesielt tydelig hos personer som Boy George fra Culture Club og sangeren Marilyn (egentlig Peter Robinson).

Mote var basert på et mangfold av varierte stiler inspirert av historiske romantiske temaer, som rysjpyntede snobbskjorter i stil med den engelske romantikken, russisk konstruktivisme, Charles Edward Stuart, franske incroyables («de utrolige») og 1930-tallets kabaret, Hollywood-stjerner, puritanere og Pierrot-klovnen, der ethvert utseende var mulig hvis det ble tilpasset for å være uvanlig og slående. Vanlige frisyrer kunne være høyt hår og pannelokk, hockeysveis og kileformet. Kort tid etter at de begynte å få generell oppmerksomhet, droppet imidlertid mange band tilknyttet den nye romantiske scenen de eklektiske klærne (sammensatt fra ulike stiler og inntrykk) og sminken til fordel for findresser.

Mens noen samtidige band, spesielt de fra den hovedsakelig Midlands-baserte two tone og ska-inspirerte (The Specials, The Selecter, Beat), skrev tekster som tok for seg sosiale problemer som arbeidsledighet og urbant forfall, inntok New Romantics en eskapistisk og ambisiøs holdning. Med sin interesse for design, markedsføring og framstilling har bevegelsen blitt sett på av noen som en aksept av thatcherismen; stilkommentator Peter York antydet til og med at den var på linje med New Right.

Terminologi

I sine første stadier var bevegelsen kjent under mange navn, som «new dandies», «new guys», «romantiske rebeller», «påfuglpunk», «the now crowd», «futuristene», «the cult with no name» og til slutt som «Blitz Kids». Etter hvert som scenen beveget seg utover en enkelt klubb, bestemte media seg for navnet New Romantics.

Referanser

  1. 1 2 3 Johnson, David (4. oktober 2009): «Spandau Ballet, the Blitz Kids and the birth of the New Romantics», The Observer. London: Guardian Media Group.
  2. ↑ Persson, Laura Borrelli (11. september 2015): «Duran Duran's Nick Rhodes Talks New Wave, David Bowie, and Hedi Slimane's Saint Laurent», Vogue. Condé Nast.
  3. ↑ «BLITZ KIDS, Shapers of the 80s», Shapersofthe80s.com. 20. september 2009.
  4. 1 2 3 4 Cateforis, Theo (2011): Are We Not New Wave?: Modern Pop at the Turn of the 1980s. Ann Arbor, Michigan: University of Michigan Press. ISBN 978-0-472-03470-3; s. 47–48.
  5. ↑ «Adventures in synth», The Guardian. 1. mai 2008.
  6. ↑ «RICHARD JAMES BURGESS Interview», Electricityclub.co.uk 27. juli 2010.
  7. ↑ «Richard James Burgess, CEO, American Association of Independent Music», SouthWales.ac.uk.
  8. ↑ «Richard James Burgess's schedule for 2019 AIMP Indie Music Publishing Summit», Aimpsummit2019.sched.com.
  9. ↑ «Feature - Moments Like These: Richard James Burgess», NZ Musician.
  10. ↑ «Episode 23: Richard James Burgess (President & CEO A2IM)», Jaxsta.
  11. ↑ I løpet av perioden med New Romantic var to av fire medlemmene av Ultravox – frontmann Ure og keyboardist Currie – også i den daværende seksmannsgruppen Visage.
  12. 1 2 3 Borthwick, Stuart; Moy, Rob (2004): Popular Music Genres: an Introduction. Edinburgh, Scotland: Edinburgh University Press. ISBN 0-7486-1745-0; s. 132.
  13. ↑ Buckley, David (2005): Strange Fascination: David Bowie, the Definitive Story. London: Random House. ISBN 0-7535-1002-2; s. 318.
  14. ↑ Evans, Richard (2009): Remember the 80s: Now That's What I Call Nostagia!. London: Anova Books. ISBN 978-1-906032-12-8; s. 16.
  15. ↑ Steer, Deirdre Clancy (2009): The 1980s and 1990s. New York City: Infobase Publishing. ISBN 978-1-60413-386-8; s. 37.
  16. 1 2 Steele, Valerie, red. (2010): The Berg Companion to Fashion. London: Berg Publishers. ISBN 978-1-84788-592-0; s. 525.
  17. ↑ Reynolds, Simon (2005): Rip It Up and Start Again Postpunk 1978–1984. London: Faber and Faber. ISBN 0-571-21570-X; s. 326 og 410.
  18. ↑ Borthwick, Stuart; Moy, Roy (2004): Popular Music Genres: an Introduction. Edinburgh, Scotland: Edinburgh University Press. ISBN 0-7486-1745-0; s. 124.
  19. ↑ Russell, Tony, red. (1983): Encyclopedia of Rock. Wingdale, New York: Crescent Books. ISBN 0-517-40865-1; s. 119.

Litteratur

Eksterne lenker

(en) New Romantic – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

Autoritetsdata