Orientbrakksvale

Orientbrakksvale
Nomenklatur
Glareola maldivarum
Forster, 1795
Populærnavn
orientbrakksvale
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenVade-, måse- og alkefugler
FamilieBrakksvalefamilien
SlektGlareola
Økologi
Habitat: stepper, åpent grassland og tørre elvesletter
Utbredelse: Asia og Oseania

Orientbrakksvale (Glareola maldivarum) er en monotypisk art i brakksvalefamilien (Glareolidae) og tilhører slekten Glareola, som i alt teller sju arter. Brakksvalefamilien tilhører gruppen måkefugler (Lari) og inngår som sådan i vade-, måse- og alkefugler (Charadriiformes). Arten hører naturlig hjemme i Asia, men den har blitt observert i Norge og i andre deler av Europa.

Taksonomi

Orientbrakksvala er nært beslektet med både brakksvale (G. pratincola), som den tidligere ble regnet som en underart av, og steppebrakksvale (G. nordmanni).

Inndeling

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Maclean & Bonan (2018). Norske navn følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017)

Treliste

Beskrivelse

Orientbrakksvala måler typisk 23–25 cm og veier omkring 59–95 g. Arten har et vingespenn på cirka 58–64 cm.

Utbredelse

Arten er utbredt fra det ekstremt sørlige Sibir, det østre Mongolia og nordøstre Kina (Heilongjiang) og sørover til det nordlige India, på Sri Lanka, i Sørøst-Asia og på Taiwan; lokalt også i Vest-Japan og på Ryukyuøyene. I tillegg avles arten i det sørlige Pakistan, samt på Filippinene og Borneo. Arten er dessuten observert flere steder i Europa, blant annet i Norge. Orientbrakksvala overvintrer i sør, ned mot Ny-Guinea og det nordlige Australia.

Atferd

Arten habiterer på stepper, åpne gressletter, tørre elvesletter, tidevannsmudderbanker og jordbruksland, som regel nær vann. I Australia også i mudret våtmarksområde. På Ny-Guinea er arten observert i høyder opp mot 1 700 moh.

Orientbrakksvala eter mest insekter og andre mindre leddyr, spesielt gresshopper, sirisser og biller. Utenfor hekketiden eter en også bevingede termitter, som gjerne svermer før regn. Byttet fanges for det meste i flukt, men av og til også på bakken.

Arten hekker i april–juni. Redene bygges i små fordypninger direkte på bakken i åpent sletteland, ofte like etter nylige gressbranner, i løst sammensatte kolonier. Hunnen legger 2–3 egg, men lite er kjent om inkubasjonstiden og ungestellet.

De nordøstre populasjonene er langdistansetrekkere som trekker sørover til Sørøst-Asia, Indonesia og Australia i perioden oktober–april. De returnerer til hekkeområdene i mai.

Referanser

  1. 1 2 Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
  2. 1 2 Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
  3. 1 2 3 4 5 6 7 8 Maclean, G.L. & Kirwan, G.M. (2019). Oriental Pratincole (Glareola maldivarum). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53786 on 1 July 2019).
  4. ↑ Maclean, G.L. & Bonan, A. (2018). Coursers, Pratincoles (Glareolidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52242 on 20 February 2018).

Eksterne lenker