Morset og familien hans gjorde en stor innsats i motstandsarbeidet under okkupasjonen 1940–1945. Arrestasjonen og henrettelsen i 1943 rammet familien hardt. Sønnen Oddmund ble skutt og drept, sønnen Helge ble alvorlig såret og måtte amputere en arm, og kona Marit ble sterkt preget av hendelsene. Tragedien fikk stor betydning for samholdet og motstandsviljen i Selbu.
Familie og bakgrunn
Peder Morset ble født i 1887 på Morset‑gården i Selbu som en av en stor søskenflokk. Den eldre broren Henrik var odelsgutt og overtok gården etter faren. Peder vokste opp på Morset, men hadde ikke odel og måtte derfor etablere seg utenfor hjemgården. Han utdannet seg til lærer og ble senere klokker i Selbu. I 1913 giftet han seg med Marit.
Ektefelle og barn
I 1930 kjøpte Peder nabogårdsbruket Kleset nordre på den andre siden av elva Nea. Han og ektefellen Marit født Stugudal var foreldre til Ola, Oddmund, Tormod, Einar, Reidar, Helge og Trond. Peder arbeidet som lærer og klokker i Selbu, og var aktiv i bygdas organisasjonsliv. Familien Morset var en stor søskenflokk med sju gutter, og flere av de deltok i motstandsarbeid. Marit Morset stod sentralt i å holde familien samlet under okkupasjonen, og tragedien som rammet familien på Kleset i 1943 fikk stor betydning for bygda.
Motstandskamp 1940–1943
Peder Morset var klokker, lærer, og en aktiv skikkelse i lokalsamfunnet i Selbu. Han ble i 1940 enstemmig valgt som lokal formann i Norges Lærerlag, og var en tydelig motstander av nazifiseringen av skoleverket. Lærerfronten stod sterkt i bygda, og prestene i Selbu, blant dem sokneprestene Fikkan og Hatlebrekke, bidro til illegale møter og lokalt motstandsarbeid.
Selbu hadde under okkupasjonen et tydelig jøssingpreg, og motstanden mot Nasjonal Samling stod sterkt i bygda. Lærerfronten, lokale prester og flere sentrale personer i bygdelaget bidro til et miljø der motstand mot nazifiseringen av skole og samfunn var utbredt.
Under læreraksjonen våren 1942 ble Morset sendt på tvangsarbeid på Ørland, sammen med andre lærere som nektet å underordne seg Nasjonal Samlings skolepolitikk. Etter et opphold på Falstad fangeleir ble han løslatt. I mai 1942 ble 18 selbygger utsatt for en aksjon ledet av NS’ fylkesfører H. Rogstad, noe som forsterket motstanden i bygda.
Etter hvert ble Tormod et mål for arrestasjon, blant annet som følge av opplysninger innhentet av Sonderabteilung Lola (Rinnanbanden). Under unntakstilstanden i oktober 1942 ble flere selbygger arrestert og utsatt for husransakinger, noe som ytterligere styrket den lokale motstanden.
Flukt, arrestasjon og henrettelse
Natt til 1. mars 1943 møtte Gestapo opp på Kleset gård for å arrestere Tormod Morset for illegal virksomhet. Tormod utga seg for å være dreng på gården og klarte å unngå arrestasjon. Han hørte Henry Rinnans telefonsamtale med Statspolitiet i Selbu, der det ble beordret «øyeblikkelig utrykning med fullt mannskap», for å foreta arrestasjoner på Klegset-gården. Etter at Gestapo forlot gården, flyktet Morset-familien før Statspolitiet 3 km unna nådde fram.
Natt til 2. mars i dårlig vær tok Peder, Oddmund og Helge seg til Heggen-setra ved Østrungen i Selbu, omtrent en mil sør for gården. Utpå ettermiddagen neste dag ble de innhentet av tyske skitropper. Som avtalt flyktet Oddmund først ut døra med ski på beina og maskinpistol i hendene. Peder fulgte ut døra og sprang i snøen «i en slags siksak» som avledet ildgivning mot Oddmund. Noen kilometer fra setra, omtrent en time senere ble Oddmund skutt og drept.
Under konfrontasjonen ble Helge truffet i venstre underarm av en maskinpistol‑salve, og både han og Peder ble holdt fanget i 30 timer i en sportshytte, før de ble sendt til Trondheim. Helge ble innlagt på sykehus, hvor den ene armen ble amputert, og deretter overført til Vollan fengsel. Peder ble avhørt og torturert på Gestapos hovedkvarter på Misjonshotellet, før også han ble sendt til Vollan, der ble han ikke torturert.
4. mai 1943 ble Peder Morset stilt for tysk krigsrett og dømt til døden. Henrettelsen fant sted 19. mai på Kristiansten festning, der han ble skutt sammen med tre andre fanger. De tre og sju øvrige dødsdømte var medlemmer av Thingstad-gruppen, de øvrige sju ble henrettet i to grupper minutter senere. Etter krigen ble likene funnet og identifisert i en massegrav ved Udduvollbrua. Peder Morset ble gravlagt 29. mai 1945 på Selbu kirkegård, sammen med asken etter sønnen Oddmund. De seks gjenlevende sønnene bar kisten. På kirkegården står en bauta over samtlige falne fra Selbu under andre verdenskrig, der både Peder og sønnen Oddmund Morset er oppført.
Livssyn
Peder Morset hadde en tydelig kristen forankring som preget både hans liv, hans yrkesgjerning og hans motstandskamp. Som klokker i Selbu kirke var han nært knyttet til menighetslivet, og han stod i et tett samarbeid med prestene i bygda. Under okkupasjonen ble prestene Fikkan og Hatlebrekke sentrale støttespillere for lærerfronten. Som del av prestefronten åpnet de prestegården for illegale møter mellom lærere og prester. Morset var en naturlig del av dette fellesskapet, og hans kristne livssyn var en viktig del av hans etiske overbevisning og motstandsvilje.
I Hanssons skildring fremstår Morset som en mann med en stillferdig, men sterk tro, som ga ham både moralsk retning og indre ro. Han oppfattet motstandskampen som et ansvar – overfor bygda, overfor lærerne og overfor sannheten. Denne pliktfølelsen var nært knyttet til hans kristne verdigrunnlag, og i Selbu ble han oppfattet som en moralsk autoritet. Lærerne valgte ham enstemmig som formann i lærerlaget, og Hansson beskriver Morset‑hjemmet som et miljø preget av kristen kultur, samhold og sterke etiske tradisjoner.
Mot slutten av livet fikk troen en særlig betydning. Under fangenskapet brukte Morset kristne symboler for å uttrykke sin smerte, og han fortalte med sorg hvordan Gestapo hadde presset en tornekronelignende gjenstand ned på hodet hans som et hån mot Kristi lidelse. I følge Hansson skalv han om munnen da han delte dette med sine medfanger, i fengslet på Vollan i Trondheim. Episoden gjorde dypt inntrykk på dem som hørte det, og den viser hvordan Morsets tro fulgte ham helt til det siste – som en kilde til verdighet, mening og utholdenhet i møte med den brutaliteten han ble utsatt for.
Heder
Bautaen på Selbu kirkegård er reist av Neadals ungdomssamband og bærer navnene på alle selbygger som falt under krigen, inkludert Peder og Oddmund Morset. Morsetbreen i Dronning Maud Land i Antarktis ble navngitt til hans ære.
Det var sønnen til Peder Morset, Helge Morset, som tok initiativ til folkehøgskolen i Selbu til minne om faren: Peder Morset folkehøgskole. Tomten fikk Peder Morset stiftelse gratis i gave av Selbu kommune.
