Randonnesykling eller randonneuring er en type langdistansesykling hvor syklistene prøver å fullføre et randonneeritt med en bestemt rute, vanligvis 200 km eller lengre, innenfor tidsgrense. Rytterne må innom poster underveis, og det forventes at de er selvhjulpne mellom postene. De må derfor ha med seg mat, vann, ekstra klærklær og verktøy for å dekke behovene sine.
Rytterne står ofte fritt til å sykle i grupper eller alene slik de ønsker, og alle som fullfører får samme anerkjennelse uavhengig av rekkefølgen i mål. Ingen fullføringsrekkefølge publiseres. Ryttere som ankommer for tidlig til kontrollene må vente før de kan fortsette. Ryttere kan ta seg tid til å stoppe for å spise og hvile ved kontrollpostene, men det gis ikke ekstra tid til dette. Rittene får dermed et mer sosialt preg enn konkurranse.
For en typisk 200 km brevet er minimumsfarten rundt 15 km/h og maksimumsfarten 30 km/h. Det finnes også lengre arrangement (300 km, 400 km, 600 km) og kortere (50 km, 100 km, 150 km) som kan være en god introduksjon og mer håndterbare distanser. Noen ritt innebærer nattsykling.
Den franske Audax Club Parisien (ACP) er en historisk autoritet og referanse for randonnesykling, mens Les Randonneurs Mondiaux (LRM) internasjonalt koordinerer ultrasykling. I Norge organiseres randonne-sykling av Randonneurs Norge.
Eksempler på skandinaviske ritt er Superbrevet Skandinavia (1200 km, Danmark, Norge, Sverige) og Uppsala–Trondheim–Uppsala (1500 km, Sverige og Norge).

De fleste randonneritt er klassifisert som "brevets des randonneurs". Her følger rytterne en løype gjennom en rekke forhåndsbestemte kontrollpunkter som vanligvis er noen titalls kilometer fra hverandre. Hver rytter har et «brevetkort» som må stemples ved hver kontroll, eller man må svare på spørsmål om omgivelsene eller kvittere på annet vis på kontrollposten. På slutten av arrangementet leveres brevetkortet til arrangørene, som deretter vil kontrollere og bekrefte resultatene.

Alle typer sykkel kan brukes til randonneuring, men den eneste betingelsen at sykkelen må drives utelukkende av syklisten. Trehjulssykler og liggesykler er derfor tillatt, men ikke elsykler.
En «typisk» randonnesykkel ruller lett og har praktisk utstyr som lett og variert giring, vesker og bagasjebærere, skjermer og skvettlapper for å hindre sprut på seg selv og andre, og belysning for å se og bli sett. De kan utseendemessig ligge et sted mellom en dedikert landevegssykkel og tursykkel. For å være selvforsynt mellom kontrollpostene forventes ofte at rytterne har med seg mat, vann, verktøy og annet nødvendig utstyr.

En syklist som fullfører en 200 km brevet innen tidsfristen kan kalle seg ved den livsvarige tittelen randonneur. Det finnes også mange andre premier og priser, som for eksempel for å fullføre en viss mengde breveter innenfor samme sesong, visse ritt, et visst antall høydemeter innen en tidsfrist, eller samle opp en viss mengde distanser innen for eksempel 4 år.
Randonneer må gjennomføres innenfor gitte tidsfrister, som kan regnes om til en gjennomsnittsfart. Det er noen variasjoner med tanke på sted, terreng, vær og så videre, men følgende gir et grovt utgangspunkt:
Hvilepauser regnes inn i tidsforbruket og gjennomsnittsfarten. For å understreke at randonne-ritt ikke er en konkurranse har mange arrangementer også en maksimal hastighet som ofte ligger rundt det dobbelte av minimumshastigheten (altså 30 km/h for et 600 km-ritt). Arrangørene står vanligvis fritt til å redusere maksfarten, som kan gjøre det enklere å bemanne kontrollene, spesielt ved kuperte ritt.