| Syukuro Manabe | |||
|---|---|---|---|
| Født | 21. sep. 1931 Shinritsu | ||
| Beskjeftigelse | Klimaforsker, meteorolog | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Tokyo Ehime Prefectural Mishima High School | ||
| Doktorgrads- veileder | Shigekata Shōno | ||
| Nasjonalitet | Japan USA | ||
| Medlem av |
| ||
| Utmerkelser | 12 oppføringer
Carl-Gustaf Rossby-medaljen (1992)
Volvo miljøpris (1997) Blue Planet Prize (1992) William Bowie Medal (2010) Benjamin Franklin-medaljen (2015) BBVA Foundation Frontiers of Knowledge Award (2016) Crafoord Prize in Geosciences (2018; arbeidsområde: geosciences, statsborgerskap: USA) Roger Revelle Medal (1993) Milutin Milankovic Medal (1998) Nobelprisen i fysikk (2021; sammen med: Klaus Hasselmann) Crafoordprisen (2018) Asahi-prisen (1995) | ||
| Arbeidssted | National Oceanic and Atmospheric Administration Princeton University | ||
| Fagfelt | Meteorologi, klimatologi, klimaendringer, datasimulering | ||
| Doktorgrads- studenter | Isaac Held Kenneth Bowman Alex Hall | ||
| Kjent for | Global klimamodell | ||
Syukuro Manabe (født 1931 i Shingu) er en japansk-amerikansk meteorolog og klimaforsker. I 2021 ble han tildelt Nobelprisen i fysikk sammen med Klaus Hasselmann og Giorgio Parisi.
Han studerte ved universitetet i Tokyo og tok doktorgrad i 1958. Han begynte deretter som forsker hos US Weather Bureau, fra 1970 endret til National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA), i USA. Fra 1968 foreleste han ved Princeton University samtidig som han forsket. I 1990 var han medforfatter til FNs klimapanels første hovedrapport. I 1997 reiste han tilbake til Japan for å lede «forskningsprogrammet for global oppvarming» i Yokohama.
Mens han var ved NOAAs samarbeidet han med Joseph Smagorinsky om å utvikle tredimensjonale modeller for Jordens atmosfære. I første fase utviklet Manabe sammen med Wetherald i 1967 en endimensjonal enkeltkolonnemodell over atmosfæren i med likevekt mellom stråling og konveksjon, og med positiv tilbakevirkning fra endringer i vanndampinnholdet. Med denne modellen fant de at responsen på økende innhold av karbondioksid ville være at temperaturen øker ved Jordens overflate, men avtar i stratosfæren. Utviklingen av den strålingskonvektive modellen var et avgjørende skritt mot å kunne modellere atmosfærens generelle sirkulasjon (Manabe et al. 1965). De brukte modellen til å simulere for første gang den tredimensjonale virkningen av økt karbondioksid på temperatur og på det hydrologiske kretsløpet (Manabe og Wetherald, 1975). I 1969 fikk Manabe og Bryan publisert den første simuleringen av klimaet ved en sammensatt atmosfære-hav-modell, der modellen for atmosfærens generelle sirkulasjon er kombinert med en tilsvarende for verdenshavene. Gjennom 1990-årene og tidlig på 2000-tallet fikk Manabes forskningsgruppe publisert banebrytende artikler der de brukte atmosfære-hav-modeller for å undersøke klimavirkningen av endrede klimagasskonsentrasjoner på ulik tidsskala (Stouffer et al., 1989; Manabe et al., 1991 & 1992). De brukte også modellene til å studere historiske klimaendringer, og fant for eksempel betydningen av endret ferskvanntilførsel til det nordlige Atlanterhavet som en mulig årsak til de raske klimaendringene som er påvist i paleoklimatiske prøver (Manabe and Stouffer, 1995 & 2000). Han har også bidratt til å vise at klimaet på jorden kan ha mer enn en stabil tilstand, og at skiftningen mellom disse tilstandene kan skje ved at iskappene smelter.
Manabe er tildelt en rekke priser, og var første vinner av Blue Planet Prize, en internasjonal japansk pris til miljøforskere opprettet i forbindelse med Rio-konferansen.
I 2021 ble Manabe tildelt Nobelprisen i fysikk. Han fikk prisen for sine «nyskapende bidrag til vår forståelse av komplekse systemer», og for «fysisk modellering av jordens klima, tallfesting av variabilitet og å pålitelig forutsi global oppvarming».