T-72

T-72
TypeHovedstridsvogn
OpphavslandSovjetunionen
I tjeneste1973–idag
Kriger
DesignerLeonid Kartsev-Valeri Venediktov
Designet1967–1973
EnhetsomkostningNOK 5–11 millioner, US$0,5–1,2 millioner i (1994–1996) 30 962 000–61 924 000 Russisk Rubel (US$1–2 millioner) i 2009, US$0,5 millioner i 2011
Produsert1968–idag
Antall produsert25 000
Lengde6 670 millimeter
Bredde3,6 meter
Høyde2,37 meter
Mannskap3 (vognfører, skytter, sjåfør)
MotorV12 diesel

V-92S2F (T-72B3, T-72B3M)

780 HK (580 kW)

1 130 hk (840 kW) for V-92S2F
Drivstoffkapasitet1 200 l
Hastighet60 til 75 km/t

T-72 er en familie av Sovjetiske/Russiske stridsvogner. Den første designvarianten gikk i produksjon i 1972, men ble ikke offentlig kjent før 1977. Stridsvognen var en utvikling av T-64 stridsvognen, som var plaget av høye kostnader og umoden teknologi som fortsatt var under utvikling. Omtrent 25 000 T-72 stridsvogner har blitt produsert, og oppgraderinger har tillat et stort antall å forbli i tjeneste i flere tiår. T-72 varianter er en av verdens mest eksporterte kampkjøretøy, har vært i tjeneste i 40 land og kjempet i flere konflikter verden over. Utviklingen og produksjonen av T-72 stridsvogner fortsetter den dag idag.

Utvikling

Utvikling fra T-64

T-72 stridsvognen ble skapt gjennom arbeidet fra to rivaliserende design-byrå. Morozov KB ledet av Alexander Morozov i Kharkiv, og Uralvagon KB ledet av Leonid Kartsev i Nizjnij Tagil.

For å forbedre T-62 stridsvognen ble to design testet i 1964. Uralvagon KB sitt Objekt 167 (T-62B) og Morozov KB sitt Objekt 434 (T-64).

Ob. 434 (T-64) var en teknisk ambisiøs prototype. Under ledelsen til Morozov ble det skapt et nytt design med et så lite skrog som mulig. For å gjøre dette mulig måtte mannskapet reduseres fra 4 til 3 ved å fjerne laderen og erstatte han med et automatisk ladesystem. Sovjetisk design var drevet av evolusjon, der man forbedret en konstruksjon skrittvis, og gjenbrukte komponenter fra forgjengeren. Med Ob. 434 brøt Morozov denne tradisjonen og skapte et nytt kampkjøretøy fra bunnen av.

Ob. 167 var basert på designet til Objekt 140, en prototype for å erstatte T-54 stridsvognen. Dette ble videreutviklet av Kartsev og Valeri Venediktov og var mer avansert enn de tidligere designforslagene for T-62 stridsvognen, Ob. 165 og Ob. 166. I oktober 1961 ble Kartsev bedt om å gjøre Ob. 166 klar for produksjon. Han var uenig i dette valget og tilbød i stedet å gjøre ferdig designet til Ob. 167. Dette ble avvist, Ob. 166 og Ob. 165 ble dermed klargjort og produsert som T-62 og T-62A.

I 1964 ble Ob. 167 (T-62B) og Ob. 434 sammenlignet gjennom ulike tester, hvorav Ob. 434 viste seg å være overlegen. Ob. 167 var støttet av Uralvagonzavod direktør I.V. Okunev og Nikita Khrusjtsjov, men i desember 1962 bestemte ministerrådet i Sovjetunionen at Ob. 434 skulle produseres, dermed ble ikke designet til Kartsev akseptert. Kartsev fortsatte å forbedre Ob. 167 designet og inkluderte et automatisk ladesystem, men dette ble også avvist i mai 1964.

Ob. 434 var designet fra bunnen av, med et helt nytt fjæringssystem. Opprinnelig plan var å benytte den samme 115 mm kanonen som på T-62 stridsvognen. Men Morozov ønsket en helt ny kanon på 125 mm, som fortsatt var under utvikling. Morozov siktet etter å få designet så lite og kompakt som mulig ved å utnytte ny teknologi, noe som medførte problemer. Morozov hadde stor støtte fra det sovjetiske militæret, hovedsakelig generaler og personer med stor innflytelse i det militæret og i politikken i Moskva, som mente at han var rette mann for å designe stridsvogner. Dette gjorde det umulig for rivaliserende design og ideer. Ob. 434 ble akseptert inn i tjeneste i den sovjetiske hæren i mai 1968 med designasjonen; T-64A.

T-64 stridsvognens kompakte design skapte problemer for valget av motor, og ble utstyrt med en 700 hk 5TDF motor. Denne viste seg upålitelig og vanskelig å reparere og vedlikeholde. Den garanterte levetiden var på linje med eldre motorer fra andre verdenskrig.

Objekt 172

Object 172 utstilt på Kubinka Tank museet

I 1967 skapte Uralvagonzavod «seksjon 520» for å forberede masseproduksjon av T-64 stridsvogner for 1970. På grunn av den lange monteringstiden for 5TDF motoren, omtrent dobbelt så lang tid som V-45 motorer, kunne ikke Malyzhev fabrikken i Kharkiv levere et tilstrekkelig antall motorer til alle sovjetiske stridsvognfabrikker. Dermed ble det godkjent to alternative motortyper for en krigsrelatert T-64 modell, en såkalt «mobiliseringsmodell».

GABTU (Hovedbyrået for biler og stridsvogner ved Forsvarsdepartementet i Den Russiske Føderasjonen) sendte en T-64A prototype til Uralvagonzavod sammen med et lag ledet av Kartselv, for å teste V-45 motoren. Kartsev var ikke fornøyd med T-64 stridsvognen og startet istedet et omfattende prosjekt for å redesigne stridsvognen. Prosjektet ble kalt «Ural». Den første prototypen hadde et kanontårn fra T-62 stridsvognen, en D-81 125mm kanon, og en V-45 motor. Designet var så forskjellig fra T-64 designet at det ble navngitt som et nytt design, Objekt 172.

Kartsev sin beslutning om å redesigne T-64 stridsvognen førte til at GABTU refset ham for ulydighet. Men stridsvogndesignet viste seg å ha potensial som et billigere alternativ for T-64 stridsvognen, og Kartsev fikk fortsette arbeidet sitt. Kartsev gikk av med pensjon i august 1969 og Venediktov tok over ledelsen av prosjektet. I fortsettelsen ble det gjort flere endringer på T-64 designet, slik som forbedringer på det automatiske ladesystemet, noe som gjorde det mer pålitelig. Venediktov erstattet også fjæringssystemet med det som ble brukt i Ob. 167 designet. Ob. 172 designet ble testet i Kubinka i 1968 og i Sentral-Asia i 1969. Etter intensiv sammenligningstesting med T-64A stridsvognen ble Ob. 172 redesignet for å håndtere noen småproblemer.

T-72

Objekt 172 var en mobiliseringsmodell og produksjon var dermed ikke mulig under fredstid. Men i 1971, etter at flere offentlige tjenestemenn ble lei av problemene med T-64 stridsvognen, og gjennom en politisk prosess som er uklar den dag idag, ble Ob. 172 satt i produksjon fra 1. januar 1972. Produksjonstester for den sovjetisk hæren ble gjennomført i 1972. De siste stridsvognene bygd for testing, ble testet i 1973, og akseptert inn i tjeneste i 1974 som T-72.

Produksjonshistorikk

Øst-Tysk T-72M utstilt ved militær museet i Dresden

Den første produksjonsserien av T-72 Objekt 172M stridsvogner begynte i Nizjnij Tagil. Men på grunn av vanskeligheter med å reorganisere fabrikken fra å produsere T-64 stridsvogner til T-72 stridsvogner ble bare 30 stridsvogner levert i 1973. Problemer med produksjonen fortsatte i 1974. Da ble det, offisielt, bare produsert 220 av kvoten på 440 stridsvogner, mens det i realiteten kun ble produsert 150. Som et resultat av dette ble det investert kraftig i modernisering av fabrikken, ettersom det var nødvendig for å starte produksjonen av T-72M stridsvogner i full skala. Nizjnij Tagil produserte stridsvognen samt andre varianter av den frem til 1992.

T-72 stridsvognen var den mest universale stridsvognen som ble brukt av hærene i Warszawapakten fra 70-tallet fram til Sovjetunionens kollaps i 1991. T-72 stridsvognen ble eksportert til andre land slik som Finland, India, Iran, Irak, Syria og Jugoslavia, samt kopiert og produsert av andre land både med og uten lisens.

Polen og Tsjekkoslovakia fikk lisenser for produksjon av T-72 til bruk av Warszawapakt-landene. Desse stridsvognene viste seg å høyere kvalitet, men dårligere pansring enn de sovjet-produsert stridsvognene. I stedet for flerlags pansring en såkalt "Dolly Parton" pansring, ble kun brukt stål for pansring. De polske T-72G stridsvognene hadde også tynnere pansring sammenlignet med den sovjetiske standarden for pansring (410 mm for tårnet). Før 1990 fikk også sovjet-produserte T-72 stridsvogner nedgradert pansring, tilsvarende de polske T-72G stridsvognene. De aller fleste delene og verktøyene som ble brukt for å reparere og vedlikeholde T-72 stridsvognene var ulike Warszawapakt-landene imellom, noe som skapte logistikkproblemer.

Modeller

Hovedmodellene av T-72 stridsvognen ble produsert i Sovjetunionen og Russland.

T-72 «Ural» (Ob'yekt 172M) (1973)

Originalversjonen, hvorav hovedskytset er en 125 mm D-81TM kanon. I motsetning til senere versjoner hadde T-72 «Ural» lyskasteren montert på venstresiden av kanonen. Den hadde TPD-2-49 teleskopsikte med innebygd mekanisk avstandsmåler.

T-72A (Ob'yekt 176) (1979)

Den mekaniske avstandsmåleren ble erstattet med en lasermåler. Kanontårnets pansring rundt fronten og toppen ble forsterket med såkalt «Dolly Parton»-pansring.[klargjør] Fester for reaktiv rustning, røykkastere og gjørmeskjermer ble lagt til.

T-72M (Ob'yekt 172M-E2, Ob'yekt 172M-E3, Ob'yekt 172M-E4)

Eksportversjon som ligner sterkt på T-72A versjonen, men uten «Dolly Parton»-pansring. Versjonen hadde et enklere ildledningssystem og ble vanligvis eksportert, sammen med dårligere ammunisjon enn det den Sovjetiske hæren hadde. T-72M ble produsert i Polen og Tsjekkoslovakia.

T-72B

Flere oppgraderinger slik som en bedre kanon, kraftigere motor, bedre pansring, og muligheten for å kunne skyte 9M119 Svir panservern missiler.

T-72B3 model 2011

Denne varianten ble tatt i bruk i 2010 ved å oppgradere eldre T-72B stridsvogner som var satt i reserve. De ble bygget om til bruk av mer moderne teknologi, slik som et Sosna-U flerkanal skyttersikte, bedre radio, forbedret automatisk ladesystem og en ny 2A46M-5 kanon for å kunne bruke ammunisjon av høyere kvalitet.

T-72B3 model 2016/T-72B3M

Oppgradering for T-72B3, hvor den fikk Relikt eksplosiv reaktiv pansring på skrogsidene og en større oppgradering av kanonen slik at den kunne skyte 9M119M panservern missiler. Den fikk også en bedre motor og et digitalt ryggekamera. Ofte feilaktig henvist henvist til som «T-72B4».

Varianter

T-72 skroget har blitt brukt som basis for design av andre tunge kampkjøretøy, slik som:

  • BMPT Terminator – Tungt støttekjøretøy designet for å støtte stridsvogner i urbant terreng
  • TOS-1 – Termobarisk rakettkaster, hvor kanontårnet er erstattet med 30 rakettrør
  • BREM-1 – Støttekjøretøy 11-tonns kran, en plog samt verktøy for vedlikehold og reparasjoner, designet for å utføre redning av stridsvogner som har veltet eller som sitter fast
  • IMR-2 – Ingeniørkjøretøy

Referanser

    Eksterne lenker