Warhol superstars

Warhol superstars refererer til en uformell gruppe mennesker rundt Andy Warhol og The Factory‑studioet hans på 1960‑ og 70‑tallet. De var ikke superstars i Hollywood‑forstand, de var kunstnere, outsidere, modeller, dragqueens, musikere, bohemer og eksentriske personligheter som Warhol løftet fram i filmene sine og i kunstmiljøet. Hans superstars hjalp Warhol med å få oppmerksomhet, og han tilbød dem berømmelse og oppmerksomhet i retur.

Det var både kvinnelige og mannlige superstars. Dette var et miljø hvor homofile, bifile, transpersoner og heterofile hang sammen uten de vanlige samfunnsgrensene. De var kjent for tilfeldig sex, offentlig nakenhet, eksperimentell livsstil og også åpen homoseksualitet. De var et bohemske kunstmiljøer som kom til å symbolisere tidens seksuelle revolusjon og miljøet tiltrakk seg folk som ikke passet inn i det allment aksepterte samfunnet.

Warhol superstars var veldig forskjellige på mange måter, og deres videre skjebne i livet var også veldig forskjellige. Noen fikk suksess mens andre ble offer for sin narkotika avhengighet.

Filmen Chelsea Girls fra 1966, om livet blant superstjernene på Hotel Chelsea. Filmen ble kjent og oppnådd suksess også utenfor New Yorks undergrunnskunstmiljø.

Historie

Warhol “oppdaget” stadig nye folk, mange superstars forsvant raskt pga. rus, konflikter, psykisk helse eller at de rett og slett gikk lei. Factory‑miljøet var kaotisk og flytende, og folk kom og gikk hele tiden. Warhol selv endret stil og fokus, og dermed også hvem han jobbet og omgikk med. Superstars var de tidlige Factory‑folkene, ofte knyttet til Warhols første filmer. Miljøet bygget seg opp over tid og begynnelsen til Warhols superstars anslås til å være rundt 1964. I perioden 1967 til 1969 ble miljøet mer eksperimentelle, mer teatralske. I løpet av denne perioden utviklet Warhol en økende fascinasjon for transkvinner og dragqueens. Warhol og mange av han superstars var en del av Hotel Celsea miljøet.

Warhol skal ha vært nærmest besatt av både egen og andres berømmelse, og det enorme mediefokuset på hans person kan ha vært noe av årsaken til at Warhol i 1968 ble skutt og nesten drept av en sinnsforvirret kvinne, Valerie Solanas. I perioden ca. 1970 til 1974 ble Factory‑miljøet ble mer strukturert og kommersielt. Etter mordforsøket ble Warhol mer forsiktig, kontrollert og redd. Han sluttet å slippe inn kaotiske, uforutsigbare mennesker i livet sitt og han trakk seg tilbake fra det ville Factory‑miljøet.

Flere Superstars er nevnt i Lou Reeds sang fra 1972, «Walk on the Wild Side».

Warhol superstars

Et utvalg av Warhol superstars:

Sally Kirkland

Baby Jane Holzer (Jane Holzer 1940 –) var den første anerkjente superstjernen, Warhol hadde henne med i mange av sine tidlige filmeksperimenter. Hun var på forsiden av Vogue i 1964, og hun ble omtalt som en av «moterevolusjonærene» av Women's Wear Daily i 1966. Hun er senere kjent som en amerikansk kunstsamler og eiendomsinvestor. Hun jobbet også som modell, skuespillerinne og filmprodusent. Hun er referert til i teksten til «Virginia Plain» som Baby Jane på Roxy Musics singel (1972).

Edie Sedgwick (Edith Minturn Sedgwick Post 1943 – 1971) var en svært nære venn av Warhol, men forholdet deres tok brått slutt i 1966. Edie Sedgwick spilte hovedrollen i flere av Andy Warhols undergruns-filmer, inkludert Poor Little Rich Girl (1965) og Beauty No. 2 (1965). Hun fikk bred anerkjennelse som et stilikon og i 1965 kåret Vogue henne til en «Youthquaker», som anerkjennelse av hennes innflytelse på ungdomskulturen. Hun var senere kjent som en amerikansk skuespillerinne, modell og sosietetskvinne. Hennes mentale helse forverret seg på grunn av narkotikamisbruk, og hun døde av en overdose i en alder av 28 år. Flere kilder hevder at Bob Dylans «Just Like a Woman», fra albumet Blonde on Blonde (1966), var inspirert av henne.

Brigid Berlin (Brigid Emmett Berlin også kjent som Brigid Polk 1939–2020) var en amerikansk kunstner, performanse utøver og Warhols nære venn. Hun var med i Warhol sin film Chelsea Girls, og var en av de mest ikoniske superstars, hun var bifil og kjent for sin rå, ærlige og ofte provoserende kunst, rus og sex. Berlin gjorde opprør, hun var alt den velstående familien hennes ikke ønsket. I 2000 kom en dokumentarfilm om henne Pie in the Sky: The Brigid Berlin Story.

Nico (Christa Päffgen 1938 – 1988) var en tysk sanger, låtskriver, skuespillerinne, modell og hun spilte også pumpeorgel. Nico var med i Warhol sin film Chelsea Girls, hun hadde tidligere hatt en rolle i Federico Fellinis La Dolce Vita i 1960 hvor hun spilte seg selv opptre i en av filmens nattklubb‑sekvenser. Hun var kjent for å være seksuelt fri og uavhengig, ofte omtalt som bifil i biografier. Hun er mest kjent for sin deltagelse sammen med gruppen The Velvet Underground. Debutalbumet hennes, Chelsea Girl, kom i 1967 og så fulgte ytterligere fire album før hennes siste Camera Obscura i 1985. På 1980-tallet turnerte Nico mye i Europa, USA, Australia og Japan. Etter en konsert i Berlin i juni 1988 dro hun på ferie til Ibiza, hvor hun døde av hjerneblødning etter en sykkelulykke.

International Velvet (Susan Dunn Whittier Bottomly 1948 –), en tidligere amerikansk modell og skuespillerinne. Etter å ha startet karrieren som motemodell, og dukket opp på forsiden av magasinet Mademoiselle i 1965, flyttet Bottomly til New York året etter. Hun dukket opp i flere av Warhols undergrunnsfilmer, inkludert Chelsea Girls (1966), Paraphernalia (1966), Since (1966), Superboy (1966) og **** (Four Stars) (1967). I løpet av 1970-tallet fortsatte hun å jobbe som modell, og dukket ofte opp i europeiske utgaver av Vogue Paris, Vogue Italia og Elle. På 1980-tallet drev hun modellbyrået Uno i Salt Lake City.

Viva (Janet Susan Mary Hoffmann (1938 –) er en amerikansk skuespillerinne, performans‑kunstner, forfatter og kunstner. Før hun begynte i Factory-miljøet, var hun modell og maler. Hun spilte hovedrollen i flere av Warhols undergrunnsfilmer, inkludert Tub Girls (1967), The Nude Restaurant (1967) og Blue Movie (1969). Hun var, som mange av de andre, kjent for å eksperimentere med narkotika og seksuelt med både menn og kvinner. Vivas første hovedrolle i en ikke-Warhol-film var i Agnès Vardas Lions Love (1969). Viva var en av de tidlige pionerne innen videokunst. På 1970‑tallet satte hun opp How to Be Very Viva — A Bedroom Farce? som var en komisk, selvbiografisk teaterfarce, der hun spiller en overdreven, satirisk versjon av seg selv. Viva hadde også biroller i filmer som Richard Elfmans kultmusikal Forbidden Zone (1980) og Wim Wenders drama Paris, Texas (1984). Senere har hun bodd i Palm Springs, California, hvor hun maler landskapsbilder.

Mary Woronov (1943 –) er en amerikansk skuespillerinne, forfatter og figurativ maler. Hun er i tillegg til Warhols filmer også kjent for sine roller i Roger Cormans kultfilmer. Woronov har dukket opp i over 80 filmer og på scenen i Lincoln Center og off-Broadway-produksjoner, samt en rekke ganger i amerikanske TV-serier, som Charlie's Angels og Knight Rider.

Marie Menken (Marie Menkevicius 1909 – 1970) var en amerikansk eksperimentell filmskaper, maler og sosietetskvinne. Hun var kjent for sin unike filmstil som inkluderte collage. Hun var en av de første filmskaperne i New York som brukte et håndholdt kamera og lærte opp Warhol i bruken av det. Menken spilte i flere Warhol-filmer, inkludert Screen Tests (1964), The Life of Juanita Castro (1965) og Chelsea Girls (1966). Filmen hennes Glimpse of the Garden ble valgt ut til bevaring i National Film Registry av Library of Congress.

Dorothy Dean (1932 – 1987) var en afroamerikansk forfatter og skuespillerinne. I tillegg til å være med i Factory jobbet hun som dørvakt på Max' Kansas City, en legendarisk nattklubb, restaurant og kunstnerhangout hvor også Warhol‑superstars holdt til. Da hun døde av kreft, var hun korrekturleser for Daily Camera. Hennes forfatterskap ble samlet sammen med essays om livet hennes i Who are you Dorothy Dean?, utgitt i 2024 og redigert av Anaïs Ngbanzo. Dette ble deretter tilpasset til Dorothy, A Play (2024), også skrevet av Ngbanzo.

Ultra Violet (Isabelle Collin Dufresne 1935 – 2014), var en bifil fransk-amerikansk kunstner, skuespillerinne og forfatter. Hun studerte og jobbet først med den surrealistiske kunstneren Salvador Dalí før hun flyttet til New York, hvor hun var med i flere av Warhols filmer. Utover arbeidet sitt innen film, var hun en aktiv deltaker i 1960- og 1970-tallets avantgarde-kunstscene, hun samarbeidet ofte med andre av tidens ledende bemerkelsesverdige kulturpersonligheter.

Ingrid Superstar, (Ingrid von Scheven, 1945 – 1986?) var en amerikansk skuespillerinne og poet. Hun dukket opp i flere filmer mellom 1965 og 1968, inkludert Chelsea Girls (1966), **** (Four Stars) (1967), I, a Man (1967) og San Diego Surf (1968). Etter å ha forlatt Factory-miljøet, slet von Scheven med heroinavhengighet. Ifølge Ultra Violet, «gikk hun kraftig opp i vekt, svevde inn og ut av prostitusjon og narkotikahandel, og ble på et tidspunkt ansett som psykisk funksjonshemmet». 7. desember 1986 gikk hun ut for å kjøpe en avis og sigaretter og forsvant. Hun ble aldri funnet.

Benedetta Barzini (1943 –) er en italiensk fotomodell, journalist, forfatter, pedagog og feminist. På 1960-tallet gjorde hun karriere som modell i USA, og fotograferte for Irving Penn, Richard Avedon, Ugo Mulas, Henry Clarke og Andy Warhol. Hun ble den første italieneren på forsiden av American Vogue, og i 1965 prydet Barzinis fotografi forsiden av den første utgaven av Italian Vogue. Ved slutten av tiåret hadde hun mistet troen på, interessen for eller illusjonene om moteindustrien. Da hun kom tilbake til Milano, ble hun medlem av det italienske kommunistpartiet og en radikal feminist. Hun er forfatter av over fem bøker og foreleste ved tre universiteter i tjue år.

Bibbe Hansen (1952 –) er en amerikansk performancekunstner, musiker, skuespillerinne og forfatter. Som datter av den norskættede Fluxus-kunstneren Al Hansen (Alfred Earl Hansen) var hun tilknyttet New Yorks avantgardmiljø på 1960-tallet. 13 år gammel var hun med i det undergrunnsbaserte filmmiljøet og medvirket i Warol-filmene Prison (1965) og Restaurant (1965). 12 år gammel hadde hun sammen med popgruppen The Whippets gitt ut singelen «Go Go Go With Ringo». I senere år ble Hansen aktiv i Los Angeles' punk- og undergrunns-kunstscene, og opptrådte med dragqueen og performancekunstner Vaginal Davis i det satiriske punkbandet Black Fag, som parodierte gruppen Black Flag. I 2025 ga hun ut diktsamlingen sin, Factory Poems, som reflekterer over tiden sin ved Warhols Factory. Sønnen hennes er artisten Beck.

Carol LaBrie (Carol LaBrie Rose 1946 – 2021) var en amerikansk modell, danser og skuespillerinne. Hun startet karrieren som danser før hun gikk over til å arbeide som modell. Hun er anerkjent som den første afroamerikanske modellen som var på forsiden av Vogue Italia i 1971. Hun var også en muse for moteillustratøren Antonio Lopez og motedesigneren Kenzō Takada, og dukket ofte opp i deres kreative arbeid.

Cherry Vanilla (Kathleen Dorritie 1943 –) er en amerikansk sanger, låtskriver, PR‑rådgiver og skuespillerinne. Etter å ha jobbet som skuespillerinne i Warhols skuespill Warhols Pork (1971), jobbet Cherry Vanilla som PR‑rådgiver for David Bowie, før hun ble rockesanger. Hun ble deretter PR‑rådgiver for Vangelis.

Cyrinda Foxe (Kathleen Victoria Hetzekian 1952 – 2002) var en amerikansk skuespillerinne, modell og PR‑rådgiver. Hun opptrådte i stykket Warhol's Pork (1971) og filmen Andy Warhol's Bad (1977). Hun var sammen med David Bowie tidlig på 70-tallet, og var inspirasjonen til sangen «The Jean Genie». Foxe var gift med David Johansen fra punkbandet New York Dolls, etter å ha vært gift i mindre enn et år ble hun sammen med Steven Tyler fra hardrockbandet Aerosmith. De giftet seg og fikk datteren Mia Tyler, som er modellen og skuespillerinnen.

Donyale Luna (Peggy Ann Freeman 1945 – 1979), var en amerikansk modell og skuespillerinne som ble populær i Vest-Europa på slutten av 1960-tallet. Luna lagde flere filmer med Warhol og etter den eksperimentelle filmen Qui êtes-vous, Polly Maggoo? (1966), dukket hun opp i Otto Premingers Skidoo (1968) og Federico Fellinis Satyricon (1969). Hun er omtalt som «den første svarte supermodellen», Luna var den første svarte modellen som dukket opp på forsiden av den britiske utgaven av Vogue, i mars 1966. Hun døde av en heroin-overdose i 1979.

Geraldine Smith (1949 –) er en amerikansk skuespillerinne. Hun hadde hovedrollen i Paul Morrissey filmen Flesh (1968) og spilt i The Lord's of Flatbush av Martin Davidson og Stephen F. Verona (1974). Spaltist Burt Prelutsky skrev at Smith var en «verdig» etterfølger til Warhol-superstjernene Viva og Ultra Violet. Geraldine Smith og søsteren Maria Smith var med i Andy Warhols Bad (1977), regissert av Warhols kjæreste Jed Johnson. Hun spilte i filmene The One Man Jury (1978), Night of the Juggler (1980) og Raging Bull (Den rasende oksen) (1980). Hun spilte hovedrollen i Morrissey-filmer som Mixed Blood (1984) og Spike of Bensonhurst (1988). Hun begynte å studere psykologi og arbeider i dag som rus- og alkoholrådgiver.

Geri Miller (1942–) er en amerikansk tidligere gogo-danser og skuespillerinne. Hun var danser på Peppermint Lounge i New York på 1960-tallet og var med i lavbudsjettfilmer med seksuelt innhold på 1960–70‑tallet. Hun var med i filmene Flesh (1968), Trash (1970) og Women in Revolt (1971). Hun spilte også hovedrollen i skuespillet Warhols Pork (1971). Miller, som erklærte seg selv som «supergroupie», ble knyttet til diverse musikere, inkludert Ringo Starr, Jimi Hendrix, David Bowie og James Brown.

Ivy Nicholson (1933 – 2021) var en amerikansk modell og skuespiller. Hun fikk internasjonal fremtredende rolle på 1950-tallet som forsidemodell og ble senere en synlig figur i undergrunnsfilmer. Ifølge New York Times «tilbrakte hun sine siste tiår i eller nær fattigdom i San Francisco, noen ganger hjemløs, og hun fortalte alle som ville høre at hun var på vei opp igjen». I 2014 bodde Nicholson i Venice Beach, California, men hun var hjemløs igjen i 2018. Nicholson døde i en alder av 88 år i en omsorgsbolig i California.

Naomi Levine (1939 – 2007) var en amerikansk skuespillerinne, kunstner og filmskaper. Hun spilte i seks av Warhols filmer. I 1964 regisserte hun filmen med tittelen Yes. Hun laget ytterligere elleve filmer, den siste i 1972. I 1973 ble flere av filmene hennes vist på Museum of Modern Art.

Pat Ast (Patricia Ann Ast 1941 – 2001) var en amerikansk skuespillerinne og modell. Ast debuterte med en mindre rolle i filmen Midnight Cowboy (1969). Rundt den tiden fanget hun oppmerksomheten til motedesigner Halston, som ga henne jobb i butikken sin og gjorde henne til en av modellene sine, til tross for at hun veide 100 kg i en tid da de fleste modeller var ekstremt tynne. Ast ble en av Halstons favorittmodelltrupp, med kallenavnet Halstonettes. Hun dukket også opp i catwalk-show for Halston og Yves St. Laurent, og avsluttet Coty Awards-showet i 1972 for Halston ved å sprette ut av en gigantisk kake. Hun spilte vertinne Lydia i Warhols film Heat (1972). Hun flyttet til Hollywood for å forfølge skuespillerkarrieren. Hun var med i filmer som The Duchess and the Dirtwater Fox (1976), Foul Play (Se opp for Gloria) (1978), The Incredible Shrinking Woman (1981), Pandemonium (1982), Club Life (1986), Slow Burn (1986) og Reform School Girls (1986). Filmkarrieren hennes stoppet opp, og hun dro til New York for å gjøre Nine, en Broadway-musikal basert på Federico Fellinis film 8 1/2, men ble avskjediget etter tre måneder. Hun spilte mindre roller i noen filmer etter det som Homer and Eddie (1989), Ted & Venus (1991), Loving Lulu (1992) og Beauville (1995).

Ruby Lynn Reyner (1948 – 2024) var en amerikansk sanger, låtskriver, musikalsk dramatiker og skuespillerinne kjent som stjernen i Playhouse of the Ridiculous, en teatersjanger som startet i New York City på 1960-tallet. Hun var lederen for glamrockbandet Ruby and the Rednecks i New York. Hun og bandet hennes opptrådte på New York-klubber på klubber som Max's Kansas City.  Reyner var modell og spilte også i film i Heaven Wants Out av regissør Robert Feinberg i 1970. Ruby and the Rednecks ga ut albumet From the Wrong Side of Town i 2004.

Sally Kirkland (Sally Kirkland Jr. 1941 – 2025) var en amerikansk skuespillerinne og produsent. 1960-tallets avantgarde-teater i New York og Warhol miljøet. Sally Kirkland begynte å opptre Off-Broadway i 1962, og hun var den første skuespilleren som viste seg naken i vanlig teater, i en produksjon av Sweet Eros i 1968. I 1970-årene hadde hun mindre roller i filmer som The Sting (Stikket), The Way We Were (Våre beste år), A Star Is Born (En stjerne blir født) og Private Benjamin (Lille frøken Benjamin). Hun medvirket i mer enn 250 film- og TV-produksjoner Kirkland mottok Golden Globe-prisen for beste kvinnelige hovedrolle for filmen Anna (1987).

Mario Montez (René Rivera 1935 – 2013), var en puertoricansk, transvestitt som var med i tretten av Warhols undergrunnsfilmer fra 1964 til 1966. Tidligere hadde han vært med i Jack Smiths undergrunnsfilmer Flaming Creatures og Normal Love. Montez spiller også hovedrollen i Ron Rice-filmen Chumlum, 1964. Mario Montez var «en fast del av New Yorks undergrunnsmiljø på 1960- og 70-tallet». I 1977 flyttet Montez til Florida og sluttet helt med underholdning og holdt seg utenfor offentligheten frem til 2006, da han dukket opp i en dokumentar om filmskaperen Jack Smith.

Holly Woodlawn (Haroldo Santiago Franceschi Rodriguez Danhakl også kjent som Harold Ajzenberg 1946 – 2015) var en amerikansk transkvinne, skuespillerinne og kabaretartist. Hun spilte i filmene Trash (1970) og Women in Revolt (1971). Karrieren hennes omhandlet for det meste kabaret, og hun var blant dem som ble navngitt i Lou Reeds låt «Walk on the Wild Side» fra 1972.

Holly came from Miami, F-L-A

Hitch-hiked her way across the USA

Plucked her eyebrows along the way

Shaved her legs and then he was a she

Woodlawn publiserte memoarene A Low Life in High Heels i 1991.

Candy Darling (James Lawrence Slattery 1944 – 1974) var en amerikansk skuespillerinne, og transkvinne. Hun var en pioner for å gjøre transpersoner synlige. Hun var med i filmer som Flesh (1968) og Women in Revolt (1971), ble fotografert av Cecil Beaton og Richard Avedon, og spilte hovedrollen i Tennessee Williams' skuespill, Small Craft Warnings (1972). I 1971 spilte hun i en gjesterolle sammen med Sophia Loren i Mortadella (Lady Liberty) og også i en mindre rolle i Klute sammen med Jane Fonda. Darling ble hyllet for sin glamorøse, Old Hollywood-inspirerte persona og ærlige vidd, og ble en muse for rock and roll-musikere i tiden, inkludert Rolling Stones og Darling og vennen hennes Taffy er nevnt i refrenget til låten «Citadel» fra 1967. «Candy Says» med the Velvet Underground er skrevet om henne og Lou Reed refererte til henne i sangene sine «Walk on the Wild Side».

Candy came from out on the Island

In the backroom, she was everybody's darling

But she never lost her head

Even when she was giving head

Hun døde av lymfekreft i en alder av 29 år. Om sykdommen var knyttet til hormonbehandlingene hun fikk var man usikker på.

Joe D'allesandro (Joseph Angelo D'Allesandro III 1948 –) er en amerikansk skuespiller og modell. Han var et sexsymbol for homofil subkultur på 1960- og 1970-tallet, han var bifil og er mest kjent for å ha spilt i flere undergrunnsfilmer. D'Allesandro startet karrieren sin med å posere for homoerotiske fotografier før han spilte hovedrollen i Warhols Factory Lonesome Cowboys (1968). Hans opptreden som mannlig prostituert i filmen Flesh (1968), regissert av Paul Morrissey, ga ham berømmelse. En påfølgende hovedrolle i Trash (1970) som ble "Årets beste film", noe som gjorde ham til en kjendis innen ungdomskultur og den seksuelle revolusjonen. D'Allesandro spilte videre i Heat (1972), Andy Warhols Frankenstein (1973) og Andy Warhols Dracula (1974). Etter å ha spilt i europeiske sjanger- og kunstfilmer i flere år, gikk han over i mer mainstreamen som gangsteren Lucky Luciano i filmen The Cotton Club fra 1984. Han var blant dem som ble navngitt i Lou Reeds låt «Walk on the Wild Side».

Little Joe never once gave it away

Everybody had to pay and pay

A hustle here and a hustle there

New York City is the place where they said

D'Allesandro mottok æresprisen Teddy Award i 2009. På albumet Jumping On Cars (2005) har Briskeby med låten «Joe Dallesandro».

Joe Campbell (1936 – 2005) var en skuespiller og modell som ble kjent i New Yorks undergrunnsmiljø. Han fikk kallenavnet “Sugar Plum Fairy” fordi han spilte rollen med samme navn i Warhol‑filmen My Hustler (1965). Lou Reed refererte til han i sangene sine «Walk on the Wild Side».

Sugar Plum Fairy came and hit the streets

Looking for soul food and a place to eat

Went to the Apollo

You should've seen him go, go, go

Jackie Curtis (John Curtis Holder Jr. 1947 – 1985) var en kjønnsoverskridende skeiv amerikansk undergrunnsskuespiller, sanger og dramatiker. Curtis var primært skuespiller på scenen i New York, opptrådte som mann og også i drag. Curtis var med i filmen Flesh (1968), regissert av Paul Morrissey, og spilte hovedrollen i Women in Revolt (1971), en komisk parodi på kvinnebevegelsen. Hun skrev senere flere Broadway-skuespill, inkludert Glamour, Glory and Gold (1967), Amerika Cleopatra (1968) og Vain Victory: Vicissitudes of the Damned (1971). Hun inspirerte flere glamrock-artister som David Bowie, Iggy Pop, Gary Glitter og Mott the Hoople. Hun var blant dem som ble navngitt i Lou Reeds låt «Walk on the Wild Side».

Jackie is just speeding away

Thought she was James Dean for a day

Then I guess she had to crash

Valium would've helped that bash

Sylva Thinn (Charles Jerry Ayers 1948 – 2016) var drag‑karakteren til Jeremy Ayers. Ayers var en amerikansk kunstner, forfatter, fotograf og musiker. Han var medlem av det kreative miljøet i Georgia, men flyttet til Factory miljøet i New York. Sent på 1970-tallet returnerte Ayers til Georgia. Tidlig på 1980-tallet grunnla han, sammen med fire venner et avantgardeband. Ayers jobbet også med andre musikere og var medforfatter av R.E.M. låta «Old Man Kensey» fra albumet Fables of the Reconstruction (1985). Ayers ga ut tre fotobøker, Aeronautica (2011), Today in New York (2011) og Occupy! (2012), som inneholdt scener fra Athen i Georgia, gatelivet i New York. I 2021 ble en nyoppdaget maurart (Strumigenys ayersthey) oppkalt etter ham.

Ondine (Robert Olivo 1937 – 1989), var en amerikansk skuespiller. Han var homofil og hevder han møtte Warhol på en orgie i 1961. I senere år forsørget han seg selv ved å vise Warhol-filmer og holde foredrag om sin tid som Warhol-superstjerne på universitet. Han døde av AIDS-relatert leversykdom, 52 år gammel.

Rene Ricard (Albert Napoleon Ricard 1946 – 2014) var en amerikansk poet, skuespiller, kunstkritiker og maler. Han flyttet til New York som attenåring, hvor han spilte i Warhol-filmene Kitchen (1965), Chelsea Girls (1966) og The Andy Warhol Story (1966). Ricard var en av grunnleggerne av Theater of the Ridiculous. Han spilte også i Underground U.S.A. (1980), samt i en rekke andre uavhengige kunst- og reklamefilmer. På 1980-tallet skrev han en rekke innflytelsesrike essays for Artforum magazine, han ga også ut flere diktsamlinger. Han døde av kreft i 2014.

Randy Bourscheidt (Robert Randall Bourscheidt 1944 – 2026) sitt liv etter Warhol-superstar perioden var preget av en lang og betydningsfull karriere innen kulturpolitikk, kunstadministrasjon og byutvikling i New York.

Gerard Malanga (Gerard Joseph Malanga (1943 –) er en amerikansk poet, fotograf, filmskaper, skuespiller, kurator og arkivar. Han begynte som Warhols studioassistent, og hjalp ham med silketrykkingen av maleriene hans. Han var også med i en rekke undergrunnsfilmer. Senere ble han utnevnt til grunnlegger og redaktør av Warhols Interview magazine. Hans fotografi strekker seg over fire tiår og inkluderer portretter, nakenbilder og den urbane dokumentasjonen av bylivet i New York, spesielt hvordan byen har forandret seg over tid. Han har regissert flere filmer og skrevet bøker. Malanga, som først og fremst er en poet, anså portrettene sine for å være «poesi på film». I 2024 ble Malanga valgt til Chevalier av Ordre des Arts et des Lettres av det franske kulturdepartementet.

Taylor Mead (1924 – 2013) var en homofil amerikansk forfatter og skuespiller. Han var med i flere Warhol filmer som Tarzan og Jane Regained... Sort of (1963) og Taylor Meads Ass (1964).

Allen Midgette (Allen Joseph Midgett 1939 – 2021) var en amerikansk skuespiller og maler. Midgette var med i to franske new wave-inspirerte avantgarde italienske filmer av Bernardo Bertolucci, La commare (1962) og Before the Revolution (1964). Han var også statist i filmversjonen av West Side Story fra 1961. Midgette var med i  to av Warhols filmer, The Nude Restaurant (1967) og Lonesome Cowboys (1968). Han var veldig likt Andy Warhol av utseende og reiste i 1967 som Warhol på en forelesningsturne på universitetene, fordi Warhol måtte melde avbud i siste liten.

Chuck Wein (1939 – 2008) var en amerikansk promotør og manager for underholdningsartister hvis berømmelse stammet fra hans femårige (1964–1969) samarbeid med Andy Warhol. Han var også filmregissør og regisserte Rainbow Bridge fra 1971, en dokumentar om diverse sangere, musikere, kunstnere, astrologer osv., som deltok på et New Age-sammenkomsten på Maui, Hawaii. Filmen avsluttet med en opptreden av Jimi Hendrix.

Fred Herko (Frederick Charles Herko 1936 – 1964) var en amerikansk kunstner, musiker, skuespiller, danser, koreograf og lærer. Han hadde studert dans og var en del av den eksperimentelle dansebevegelsen rundt Judson Memorial Church. Han opptrådte i Warhols film Kiss (1963). I 1964 hadde Herko begynt å oppføre seg uberegnelig på grunn av amfetaminavhengighet og var hjemløs. Han led også av smerter i anklene, noe som svekket danseevnen hans. Senere i 1964 så Johnny Dodd, en sentral skikkelse i New Yorks off‑Broadway‑miljø, Herko danse vilt på disken på Joe's Dinette i Greenwich Village. Dodd inviterte Herko til leiligheten sin hvor Herko tok et bad og Dodd satt på en plate av Mozarts kroningsmesse. Herko kom ut av badekaret og gikk inn i stuen hvor han tørket seg. Deretter begynte han å danse naken, og da musikken nådde klimaks, hoppet Herko gjennom det åpne vinduet og landet fem etasjer nede.

Jack Smith (1932 – 1989) var en amerikansk filmskaper, skuespiller og pioner innen undergrunnsfilm. Han er generelt anerkjent som en innflytelsesrike skikkelsene i amerikansk avantgarde‑film og en av grunnleggerne av amerikansk performansen kunst, og har blitt kritisk anerkjent som en mesterfotograf. Han er også en av de viktigste inspirasjonskildene for Andy Warhol, John Waters og hele New Yorks undergrunnskultur. Hans mest kjente film er Flaming Creatures (1963), en surrealistisk, improvisert, kjønnsløs, barokk og erotisk film. Den ble forbudt i flere amerikanske stater og ble beslaglagt av politiet. Filmen er i dag sett på som et mesterverk innen eksperimentell film. Han døde i 1989 etter en  lange kamp med AIDS.

Louis Waldon (1934 – 2013) var en amerikansk filmskuespiller med en karriere som strakte seg over nesten 45 år. Han var med i flere av Warhols filmer, inkludert The Nude Restaurant (1967), Lonesome Cowboys (1968), Flesh (1968) og Blue Movie (1969) en banebrytende film i pornoens gullalder. Han spilte også en mindre rolle i filmen Mask (1985). Waldons eide noen av Warhols originale silketrykk‑rammer, materialet som ble brukt til å lage den ikoniske popkunsten til Warhol. Han har med disse laget flere «kopier» som er blitt vist på mange museer og gallerier.

Max Delys (1951 – 1993) var en fransk skuespiller og modell. Han var konkurransesvømmer før han begynte å spille skuespill. I 1971 var Delys med i Coca-Cola-reklamen «Hilltop». I tillegg til skuespillerkarrieren var han modell for motedesignerne Karl Lagerfeld, Pierre Cardin og Carlo Palazzi. I tillegg til hovedrollen i Warhol-filmen L'Amour (1972), hadde han roller i flere italienske filmer som en ung våghals i flere italienske sjangerfilmer som Bread and Chocolate (1974), Young, Violent, Dangerous (1976), og Return of the 38 Gang (1977). I 1973 tok Warhol nakenbilder av Delys på polaroid, som ble publisert i august 1974-utgaven av Playboy magazine. Hans popularitet vokste etter hvert som han dukket opp i en rekke italienske fotoromaner, på grunn av dette ble Delys også berømt i Italia, Portugal og Latin-Amerika.

Paul America (Paul Johnson 1944 – 1982), var en amerikansk skuespiller som spilte hovedrollen i en av Warhol filmene, My Hustler (1965). Rollen førte til at America ble et homoikon. I et intervju med The New York Times kort tid etter at filmen ble utgitt fortalte America  at han var på LSD hele tiden, og at all LSDen hadde gjort ham paranoid. I løpet av årene ved Factory ble America avhengig av heroin og amfetamin. Han sluttet til slutt å bruke heroin, men fortsatte å bruke amfetamin. Stoffet endret oppførselen hans, og han ble paranoid og noen ganger voldelig. America forlot til slutt Warhol miljøet rundt 1967. America spilte også i Edie Sedgwicks siste film Ciao! Manhattan (1972).

Andre viktige personer i Warhol superstars miljøet

Gerard Malanga var Warhols viktigste assistent på 60‑tallet. Han hjalp til med silketrykkene, filmet, danset i The Velvet Underground‑showene og var Warhols høyre hånd. Regissøren bak Warhols mest kjente filmer (Flesh, Trash, Women in Revolt og Heat) var Paul Morrissey, han var mer konservativ enn resten av miljøet.

Factorys “husfotograf” var Billy Name (William George Linich 1940 – 2016), han dokumenterte alt og alle. Han var ikke bare en medarbeider, han var en av Warhols nærmeste. En kreativ motor, fotograf, lysdesigner og arkivar som formet det visuelle uttrykket til Andy Warhols Factory mer enn noen annen person. Han var den eneste som faktisk bodde i Factory i dens mest ikoniske periode. På 1970‑tallet forlot han New York og levde et roligere liv, men fortsatte å fotografere og stille ut. Han mottok Dutchess County Executive’s Individual Artist Award i 2012. Billy Name døde i 2016, og etterlot seg et enormt arkiv av Factory‑bilder.

En annen presjon som ofte blir omtalt i forbindelse med superstars miljøet er Ari Boulogne (Christian Aaron Boulogne også kjent som og Ari Päffgen 1962 – 2023) var en fransk fotograf, skuespiller og forfatter. Han var Nico sin sønn og var med i Warhol‑filmen Chelsea Girls kun 4 år gammel. Etter en skuespillerperiode gikk han over til å jobbe som fotograf. I 2001 ga han ut boken L’amour n’oublie jamais, en selvbiografisk bok om forholdet til moren Nico og hans egen turbulente oppvekst. Etter morens død i 1988 slet han med heroinavhengighet, perioder som hjemløs og opphold på psykiatrisk klinikk. Han ble rusfri på 1990‑tallet, men livet hans forble preget av ustabilitet. Han hadde tilbakefall og ble funnet død i leiligheten sin i Paris etter en heroin-overdose.

Flere artister var innom miljøet, den mest kjente er vel Lou Reed og John Cale, men også andre som Patti Smith, New York Dolls, Debbie Harry og David Bowie var noen av dem som oppholdt seg i miljøet.

Referanser