| Vaktler | |||
|---|---|---|---|
Harlekinvaktel (C. delegorguei)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Coturnix Garsault, 1764 | |||
| Populærnavn | |||
| (vaktler) | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | dyr | ||
| Rekke | ryggstrengdyr | ||
| Klasse | fugler | ||
| Orden | hønsefugler | ||
| Familie | fasanfamilien | ||
| Tribus | Coturnicini | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | 6 | ||
| Habitat | terrestrisk, åpent terreng | ||
| Utbredelse | Eurasia, Afrika, Oseania | ||
| Inndelt i | |||
| |||
Vaktler (Coturnix) er ei slekt med hønsefugler i fasanfamilien. Slekten består som seks arter, hvorav én er utdødd.
Vaktler er små fugler som høres oftere enn de sees. Stjerten er kort og dekkes av de uvanlig lange vingene. De har ikke spore. Vaktler lever parvis eller i små grupper på åpen grasmark og lignende områder. De vagler seg ikke i trær om natta. Arter som lever i tempererte områder, trekker til tropiske strøk om vinteren, og vaktlene er de eneste egentlige trekkfuglene blant hønsefuglene. De fem nålevende artene er utbredt i Eurasia, Afrika og Australia. En sjette art fantes på New Zealand, men døde ut på 1800-tallet.
Mange hønsefugler som ikke regnes til slekta Coturnix, kalles også vaktler. Det gjelder for eksempel asiablåvaktel (Excalfactoria chinensis), sumpvaktel (Synoicus ypsilophorus) og buskvaktel (Perdicula asiatica) i fasanfamilien, samt alle artene i familien tannvaktler (Odontophoridae). Springvaktlene (Turnicidae) er derimot ikke hønsefugler.
Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020). Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen m.fl. (2008, 2017, 2020).
På øyene i Makaronesia levde det flere endemiske vaktelarter som ikke kunne fly. Disse fuglene døde imidlertid ut i sen kvartær. Følgende arter har blitt vitenskapelig beskrevet: