Vanth er i etruskisk mytologi en kvinnelig demon som tjente som psykopomp som veiledet sjelene i den etruskiske underverden, og en av de hyppigst avbildete ktoniske guder i etruskisk begravelseskunst, selv om navnet hennes bare er funnet i syv inskripsjoner. Hun var også en jordgudinne gjengitt i ulike former og utgaver i gravkunsten, som freskomalerier i gravkamrene og på sarkofagene. Oftest ble hun avbildet med vinger.
Ingen gresk motpart
Vanth ble ofte ledsaget av enten andre Vanth-figurer eller av en annen demon, Charun. Både Vanth og Charun ses først i ikonografien rundt år 400 f.Kr., den midterste perioden av etruskisk kunst, skjønt en del tidligere inskripsjoner bærer hennes navn.
Vanth forekommer bare i etruskisk kunst, og har ingen direkte motpart i gresk mytologi, men er blitt sammenlignet med erinyer («de rasende»), spesielt de eldste fremstillingene, der hun ble avbildet med vinger. Men i motsetning til erinyene var Vanth velvillig innstilt og de dødes hjelper. Alle demonene avbildet i etruskiske gravkamre tyder på at Vanths og Charuns nærvær var avgjørende for at sjelen skulle klare seg i underverdenen.
Representasjon i kunsten
Vanth ble ofte avbildet som jaktgudinne, i en kort khiton som blottet brystet, lange støvler og reimer i kryss over brystet med en rund skive i midten.
Hun er involvert i en rekke ulike scener i etruskisk kunst; ofte knyttes hennes nærvær til hendelser som voldsom død, blant annet scener fra den trojanske syklus (se Homer). Stundom ses hun i ferd med å stige opp fra grunnen, som på askeurnen fra Chiusi. Andre ganger er hun vist som en enslig figur på begge sider av en askeurne. Andre scener viser henne i møte med den døde som hun også ledsager, i rollen som psykopomp, gående eller ridende, eller kjørende i en vogn eller stridsvogn.
Vanth assosieres med døden og den avdødes reise til underverdenen, men på ulike måter. Hun opptrer i scener som omhandler selve dødsøyeblikket, foruten scener fra den avdødes reise til underverdenen.
Attributter
Hennes andre attributter omfattet en fakkel, nøkkel eller skriftrull. Fakkelen lyser opp veien i underverdenen, skjønt noen forskere har tolket fakkelen som et symbol på status.
Nøkkelen låser opp døren. Leserullen viser i ett tilfelle hennes navn på innsiden, vanθ.
Vanth kan også tolkes som en skjebnegudinne, og i slik sammenheng kan leserullen ha inneholdt den dødes skjebne. Men stort sett avbildes Vanth som en ung, levende, ktonisk figur, noen ganger i selskap med andre Vanth-figurer, og noen ganger i følge med Charun. Hun er en guddom som gir trøst, støtte og veiledning for den avdøde i etterlivet på den siste reisen.
Referanser
↑Bronwen Elizabeth MacDonald: Vanth (s. III), 2022
↑Se Scheffer, C. (1991). Side 57-58 for en fullstendig beskrivelse og numerisk analyse av hyppighet av Vanth-figurer i ulike scener; se også Weber-Lehmann, C. (1986). Sidene 173-179.
↑Paschinger, E. (1992): Die Etruskische Todesgötten Vanth. Wien: Verband der Wissenschaftlichen Gesellschaften Österreichs. Side 303
↑Scheffer, C. (1991): «Harbringers of Death? The Female Demon in Late Etruscan funerary art”» I Munuscula Romana, redigert av A. L. Touati, E. Rystedt, & Ö. Wikander, 43-50. Stockholm: Paul Ǻströms förlag. Side 56
↑Krauskopf, I. (1987): Todesdämonen und Totengötter im Vorhellenistischen Etrurien. Firenze: Olschki. Sidene 78-80
↑de Grummond, N. T. (2006): Etruscan Mythology, Sacred History and Legend: An Introduction. University of Pennsylvania Museum Publication. Sidene 213-214, 222
