Vekkelse
 | Referanseløs: Denne artikkelen inneholder en liste over kilder, litteratur eller eksterne lenker, men enkeltopplysninger lar seg ikke verifisere fordi det mangler konkrete kildehenvisninger i form av fotnotebaserte referanser. Du kan hjelpe til med å sjekke opplysningene mot kildemateriale og legge inn referanser. Opplysninger uten kildehenvisning i form av referanser kan bli fjernet. |
.jpg)
Vekkelse brukes i religiøst språk om noe som har med «å bli vekket», «våkne», «bli bevisstgjort», «være beredt» eller «forberedt» og «omvendt» i åndelig forstand, særlig om «masseomvendelser» og i forhold til å tro på kristendommens dogmer og teologisk tolkning av Bibelen. Vekkelser er imidlertid også kjent fra andre religioner, som islam og hinduisme. Vekkelsesbevegelser oppstår i en periode med økt religiøs aktivitet. De kan føre til kortvarig vitalisering av det religiøse livet i en menighet, jfr pietisme, eller et lokalsamfunn, jfr haugianisme; men også til varige organisasjoner og trossamfunn.
Kristen vekkelse
Ordet «vekkelse» brukes ofte om kollektiv omvendelse («masseomvendelser»), der mange mennesker på ett sted, for eksempel under et møte, kommer til en ny religiøs erkjennelse eller overbevisning. Hos kristne er vekkelse ofte forbundet med å bli frelst, omvendelse og «gjenfødelse», å bli «født på ny». I tillegg til vekkelse av ufrelste og uomvendte er også en del av vekkelsesforkynnelsen myntet på kristne som må vekkes og fornyes til ny bevissthet som troende kristen. Karismatisk forkynnelse legger særlig vekt på «fornyelse i den hellige ånd». Vekkelse på bedehus og i lekmannsbevegelse forbindes gjerne med en kollektiv bevegelse oppstått i forbindelse med daglige møter, over lengre tid, kalt «vekkelsesmøter», der man utfordres til å ta et bevisst valg om å tro på Jesus Kristus.
Vekkelser i Norge
I norsk sammenheng er det naturlig å skille mellom «haugiansk», «roseniansk» og «pinse-karismatisk» omvendelse.
- «Haugiansk omvendelse» er del av en lengre prosess med blant annet anger og bot i tillegg. Selve omvendelsen er høydepunktet i denne prosessen.
- «Roseniansk omvendelse» kjennetegnes av en forkynnelse som vektlegger «kom som du er» og bli omvendt «her og nå». Denne enkle formen for vekkelse finnes særlig i den lavkirkelige bedehuskulturen og i frikirkelige samfunn som forkynner en mer radikal kristentro.
- «Den pinse-karismatiske omvendelse» kjennetegnes av fenomener som «åndsdåp» og tungetale i forbindelse med omvendelsen.
Flere kristne trossamfunn omtaler seg selv som «vekkelsesbevegelser».
Større kristne vekkelsesbevegelser i Norge
Etter at pietismen oppstod i Tyskland på slutten av 1600-tallet, kom det flere pietistiske vekkelser i Norge på 1700-tallet. Andre større bevegelser er:
- Den haugianske vekkelsen på begynnelsen av 1800-tallet med Hans Nielsen Hauge
- Den læstadianske vekkelsen fra 1848 med Lars Levi Læstadius
- Den johnsonske vekkelsen i 1850-1860-årene med Gisle Johnson
- Den lammerske vekkelsen i 1850-1860-årene med Gustav Adolph Lammers
- Vekkelsen i Stavanger i 1890-årene med Lars Oftedal
- Pinsebevegelsen med utspring i vekkelsen i Azusa Street og Thomas Ball Barratt
- Vekkelsen i Misjonsforbundet i Oslo i 1930-årene med Frank Mangs
- «Ungdomsvekkelsen» i 1960- og 70-årene med Jesusbevegelsen, jfr ungdom i oppdrag
- Den karismatiske fornyelsesbevegelse i 1970-1980-årene, jfr Livets ord.