

Etablerte alternativer til bilbruk brukes vanligvis til å referere til transportalternativer som kan forbedre helsen gjennom økt fysisk aktivitet, redusert forurensning, mindre ressursbruk og utslipp, redusert kø, mindre bortkastet tid og penger, samt skape mer levelige og rettferdige lokalsamfunn ved å fremme sosial inkludering og omfordele plass fra parkering og veger til annen bruk. Vanlige alternativer inkluderer aktiv mobilitet som sykling og gange, ståmopeder, rulleskøyter, rullebrett og motorsykler. Andre alternativer er kollektivtransport (buss, sporbuss, trolleybuss, jernbanetog, tunnelbane, enskinnebane, trikk).

Flere transportmetoder var vanlig før bilbruk fikk stor popularitet og begynte å dominerte motorisert transport (og følgelig byplanlegging ) fra rundt 1950-årene og flere tiår fremover.
Gange ble brukt for både korte og lange avstander, men også hest ble brukt, særlig for lange avstander. Trikk, spesielt motoriserte trikker, ble utbredt allerede på 1800-tallet. Vogner som har vært brukt i århundrer, brukes fortsatt, men hovedsakelig for turisme.

Den offentlige transporten med høyest modalandel på verdensbasis er buss, etterfulgt av tog på grunn av infrastrukturkostnader. En fotgjenger-variant for offentlig transport er gåbusser som hovedsakelig brukes av skoler. Sykkeldeling har blitt implementert i over 1000 byer over hele verden som et forsøk på å transformere sykling fra private transportmidler til offentlige transportmidler, og er spesielt vanlig i mange europeiske og kinesiske byer i alle størrelser.
Den høyeste andelen av private umotorisert transport på verdensbasis er fotgjengertrafikk, etterfulgt av sykling.

Motoriserte former for personlig transport kan inkludere ståmoped, goped, elektrisk rullebrett eller ståhjulinger. Disse kan fungere som alternativ til biler og sykler hvis de viser seg å være sosialt aksepterte.

Det finnes også velomobiler (med eller uten elektrisk motorassistanse), som sammenlignet med vanlige sykler har fordelen av å være lukkede (og dermed beskytte føreren mot været).
Alle disse alternative transportmåtene forurenser mindre enn biler og bidrar til bærekraftig transport. De har også andre betydelige fordeler som færre trafikkrelaterte skader og dødsfall, redusert plassbehov både ved parkering og kjøring, redusert ressursbruk og forurensning både knyttet til produksjon og bruk, økt sosial inkludering, økt økonomisk og sosial rettferdighet, og mer levelige gater og byer. Noen alternative transportmåter, spesielt sykling, gir også regelmessig og skånsom trening som passer bra for menneskekroppen. Offentlig transport gir også en viss trening fordi det ofte gir en multimodal transportkjede som også inkluderer gange eller sykling.
En studie som undersøkte kostnadene og fordelene ved å innføre lavtrafikk-nabolag i London fant at fordelene oppveier kostnadene omtrent 100 ganger i løpet av de første 20 årene, og forskjellen øker over tid. Helsefordelene ble generelt fremtredende 1–2 år etter at ordningen ble innført.