



En velomobil er en sykkel med tråpedaler og kåpe eller overbygg for værbeskyttelse og bedre aerodynamisk ytelse. De er ofte liggesykler med tre eller fire hjul for en eller to personer, men det finnes også tohjuls velomobiler (ofte kalt «streamliners») som har satt mange farts- og distanserekorder. De er et eksempel på en menneskedrevet veggående farkost.
De kan lages svært aerodynamiske, og velomobiler kan ha med strømningsmotstand (Cd) på mellom 0,1 og 0,2. [trenger referanse] Selv om de er svært aerodynamisk forover kan de være særlig utsatt for sidevind, som spesielt kan være problem på tohjuls velomobiler. Ofte brukes tadpol-konfigurasjon med to forhjul og ett bakhjul, eller delta-konfigurasjon med ett for- og to bakhjul. Tohjuls velomobiler er mindre vanlig på grunn av dårligere stabilitet ved stans, særlig med tung last.
Det finnes få produsenter av velomobiler, og en del velomobiler er hjemmelaget. Noen er uten tak som gir fordelen av bedre sikt, hørsel og kjøling, men ulempen at man potensielt er mer utsatt for vær og er mindre aerodynamisk. Fullstendig lukkede velomobiler (som Podbike) kan lide av varme- eller fuktighetsproblemer, samt potensielle støyproblemer på grunn av resonans.
Den typiske drivlinjen til en velomobil ligner på en vanlig sykkel eller liggesykkel, og består av kranklager foran med ett eller flere krankdrev og et derailleur-bakgir. En av de definerende egenskapene til de fleste velomobiler er at drivverket har noe beskyttelse mot været.
Det finnes mange måter å bygge en velomobil på. Det er viktig med gode justeringsmuligheter av pedal og sete for å få en komfortabel tråkkestilling. De tar mer lagringsplass enn vanlige sykler. Karosseriet kan være rundt halvparten av vekten av en velomobil.

Karosseri montert på bæreramme (body-on-frame) består av en liggesykkel med separat karosseri festet til rammen via festepunkter. Siden karosseriet er av ikke-selvbærende type gir dette fleksibilitet siden karosseriet behøver mindre styrke, og forskjellige karosseri kan utvikles til samme ramme. Sykkelen kan også brukes uten karosseri. En ulempe er at den totale massen til ramme og karosseri ofte er høyere enn selvbærende alternativer ettersom karosseriets styrke ikke kan gjøres nytte av for å redusere massen på rammen.
Selvbærende karosseri betyr at karosseriet fungerer som bærende element, hvilket gjør at man ikke trenger en separat ramme. Dette kan for eksempel gjøres ved hjelp av aluminiumsplater som formes og nagles, men formene som kan oppnås begrenses noe av platene. Det er også vanlig med selvbærende karosseri av fiberarmert plast kombinert med underrammer av sveisede aluminiumsrør, som har mer fleksibelt design og kan spare flere kilogram sammenlignet med andre design, men er vanskeligere å gjenvinne.
De fleste moderne velomobiler er trehjulssykler med to forhjul, såkalt tadpol, som har fordelen at de ikke velter når den stopper. I tillegg har de mindre fare for å blåse over ende nå sidevind treffer kåpen. Tre hjul har imidlertid noen ulemper i form av mer aerodynamisk luftmotstand, rullemotstand og kjørefølelse, og tohjuls velomobiler er har derfor de fleste fartsrekorder. Fire hjul er lite vanlig på moderne velomobiler grunnet vekt, aerodynamikk og rullemotstand, men har fordelen at bagasjekapasiteten kan økes betraktelig. Forhjulsstyring er mest vanlig.
De fleste velomobiler driver bare bakhjulet, som er en enkel tilnærming som gjør at man ofte kan bruke standard sykkeldeler. Tohjulsdrift eller allhjulsdrift kan forbedre trekkraften på glatt underlag, men til økt kompleksitet, kostnad og masse. Fast aksling uten differensial kan gi økt friksjon og dekkslitasje i svinger. Et annet alternativ er å bruke et par skraller slik at det tregere hjulet drives, mens det raskere hjulet ruller.
Aerodynamiske velomobiler har derfor ofte en liggende kjørestilling med rytterens hode mye lavere enn på vanlige sykler. Dette kan velomobiler mindre synlige på vegen, særlig fra høye kjøretøy.
En aerodynamisk kåpe må være velformet, men det er også viktig å minimere frontarealet på velomobilen for å redusere luftmotstanden. En kåpe med halvparten av frontarealet kan nærme seg halvparten av luftmotstanden.
Kåpen på en velomobil gjør den noen ganger mer utsatt for sidevind enn en lignende sykkel uten kåpe. Effekten av sidevind er komplisert fordi vindens kraft kan fungere som en styrekraft, som om syklisten forsøker å styre sykkelen. «Vindstyring» kan være et sikkerhetsproblem, og kan gi dårligere ytelse ettersom man får lengre veg dersom man i praksis sykler i en kurve sammenlignet med en rett linje. Dermed kan et design med dårligere aerodynamikk ved motvind i vindtunnel være et bedre design i praksis. For eksempel er det vanlig at temposykler bruker platehjul bak for best mulig aerodynamikk, kombinert med et vanlig høyprofilhjul foran som har større aerodynamisk motstand men til gjengjeld gjør sykkelen mindre følsom for sidevind. Lignende avveininger må gjøres på velomobiler. For eksempel vil en lengre hale på kåpen øke den totale sidevindprofilen og de totale sidekreftene, men punktet kraften virker på kan redusere den prosentvise kraften som virker på de styrte hjulene og dermed forbedre stabiliteten i sidevind. En større kåpe gir også mer masse og større overflatemotstand, men i likhet med temposykler kan dårligere aerodynamikk til fordel for bedre styring noen ganger være en god avveining.
Værbeskyttelse inkluderer beskyttelse fra nedbør og kulde, men også ventilasjon og skjerming fra sol på varme dager. Siden rytteren utfører fysisk arbeid er det vanligvis ønskelig med i det minste litt kjøling.
Mange velomobiler har ventiler og kanaler som tillater kjøling samtidig som de holder vann ute, og disse kan lukkes eller dekkes til i kaldt vær slik at man i mange tilfeller kan holde temperaturen komfortabel selv uten en sekundær varmekilde.
Skarp svinging er ikke nødvendig ved høy fart, men kan være nyttig ved lav fart. Mange aerodynamiske velomobiler har mye dårligere svingdiameter enn tilsvarende sykler fordi forhjulene kan treffe kåpen hvis de styres skarpt nok. Bredere kåpe gir bedre plass til å styre hjulene skarpere, men gir en bredere velomobil og dårligere aerodynamikk. Bakhjulsstyring kan gi både god svingdiameter og aerodynamikk, men er mer utfordrende å bygge stabilt.
Velomobiler deler utfordringer med andre spesialsykler som lastesykler, sykkeltilhengere med mer. Mye sykkelinfrastruktur er basert på typiske smale oppreiste sykler uten sykkelvogner eller andre deler som gjør sykkelen lengre eller bredere. Eksempler kan være størrelse og form på sykkelparkering, utforforming for intermodal persontransport (sykkel på tog, buss, båt, med mer), og utforming og størrelse på bilsperrer.
Den juridiske definisjonen av «sykkel» inkluderer ofte velomobiler, men regler for elsykler varierer mer mellom ulike land. For eksempel kan en elektrisk velomobil regnes som «sykkel» i ett land, «pedalassistert sykkel med lav hastighet» i et annet land og «moped» i et tredje land. På samme måte kan det å gå fra 3 til 4 hjul endre kategorien til et ellers identisk kjøretøy. En årsak til varierende lovgivning kan være at mange lover ble skrevet før velomobiler ble vanlig, og derfor ikke er skrevet med tanke på slike kjøretøy.