
En bilby er en by som legger til rette for og oppmuntrer til bevegelse av mennesker via privat transport med biler gjennom «fysisk planlegging», som for eksempel innovasjoner i bygde miljøer (miljøgater, parkeringsplasser, teknologier som lyskryss for grensesnitt mellom bil og fotgjenger, og forstader med lav tetthet og stort innslag av eneboliger med innkjørsler eller garasjer), og «myk programmering», som for eksempel velferdspolitikk knyttet til bruk av bygater (kampanjer mot fotgjengere om trafikksikkerhet, lovverk som favoriserer bilkjøring og sosial aksept av at gater er forbeholdt bruk av biler). Bilbyer er konstruert og brukes slik at bilen er det dominerende alternativet og førstevalget for transport til daglige gjøremål.
Omforming av tradisjonelle byer til å bli bilbyer vokste frem på 1900-tallet med en forventning om at biltrafikk var fremtiden. Veksten i bilbruk har imidlertid medført sine egne problemer som bilavhengighet, indusert trafikk, trafikkork, utfordringer med trafikksikkerhet og dårlig lokalmiljø.
Siden rundt 2000-tallet har det i stedet utviklet seg en trend at byplanlegging går mot å lage fotgjengerbyer, sykkelbyer og kollektivbyer med gange, sykling og kollektivtransport som førstevalget eller i det minste likeverdige transportalternativer. Dette kan være med på å forebygge transportulikhet, bedre folkehelsen og styrke myke trafikanters rettigheter. Privatbilisme blir imidlertid fortsatt høyt prioritert i mye byplanlegging, på bekostning av andre trafikantgrupper.