| Elgaria | |||
|---|---|---|---|
Sørlig alligatorøgle (E. multicarinata)
| |||
| Nomenklatur | |||
| Elgaria Gray, 1838 | |||
| Populærnavn | |||
| (vestlige alligatorøgler) | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Krypdyr | ||
| Orden | Skjellkrypdyr | ||
| Familie | Stålormer | ||
| Underfamilie | Alligatorøgler | ||
| Økologi | |||
| Antall arter | 7 | ||
| Habitat | terrestrisk, 1 500–3 000 moh | ||
| Utbredelse | Mexico, endemisk | ||
| Inndelt i | |||
| |||
Elgaria (vestlige alligatorøgler) er en slekt i gruppa alligatorøgler (Gerrhonotinae), en underfamilie som videre inngår i den større familien med stålormer (Anguidae). Per 2026 anerkjennes sju arter. Fire av dem er polytypiske, mens tre er monotypiske.
Elgaria består av terrestriske alligatorøgler med bred utbredelse i tempererte soner, fra British Columbia i Canada til California i USA og Baja California i Mexico. Artene er arketypiske alligatorøgler, med lange kropper, kraftig pansring, tydelig laterale hudfolder, fullt utviklede lemmer, og lange haler med god evne til autotomi («kaste» halen).
Elgaria-artene er mindre spesialiserte enn Abronia og mindre robuste enn Barisia. Artene regnes imidlertid som de mest habitatgenerelle alligatorøglene, som ellers ofte er habitatspesialister. E. coerulea er den mest kuldetolerante av artene og kan opptre i områder med snø, nattefrost og generelle temperaturer ned mot 0 °C.
Elgaria-artene har et opportunistisk fødesøk og bruker av menneskeskapte strukturer. Aktiviteten varierer gjennom året.
Slekten danner to hovedklader, med E. kingii og E. panamintina som basale linjer. Den nordlige kladen består av E. multicarinata og E. coerulea. Den baja‑kaliforniske kladen består av E. velazquezi, E. cedrosensis og E. paucicarinata.
E. kingii er den mest basale (plesiomorfe) av artene (altså, den arten som ligger nærmest roten i slektstreet og ligner mest på den opprinnelige stamformen). Arten regnes også konsekvent som søstergruppen til alle andre Elgaria.
E. paucicarinata regnes som mest avledet (apomorfe) av artene (altså, den arten som ligger lengst ute på slektstreet og har flest evolusjonære nyvinninger sammenlignet med stamformen).
Inndelingen følger i hovedsak Lavin & Girman (2019), Burbrink et al. (2020)., og The Reptile Database