Georgisme

Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. Du kan forbedre denne artikkelen ved å legge inn referanser til gode kilder. Hvem som helst kan fjerne kildeløst materiale uten forvarsel, men den foretrukne tilnærmingen er i første omgang å markere de setningene/påstandene som trenger kildebelegg ved å tilføye {{Trenger referanse|dato=2026-10}} etter påstanden. 2025-06

Georgisme, også kjent som geoisme, er en økonomisk filosofi og bevegelse som mener at kilder til grunnrente, som den økonomiske verdien av grunneiendom og naturressurser bør tilfalle alle mennesker likt. Ifølge georgistene er grunnrenteskatt det beste virkemidlet for å oppnå dette målet. Retningen er oppkalt etter den amerikanske samfunnsøkonomen Henry George (1839–1897), og idegrunnlaget stammer primært fra hans hovedverk Fremskridt og Fattigdom (1879), hvor han drøftet «jordspørsmålet» og dets løsning.

Hovedprinsippet i georgismen er at mennesker bør få beholde verdiene de selv skaper gjennom arbeid og investeringer, mens inntekter som stammer fra naturen, samfunnet og reguleringer, bør være felleseid. Den foretrukne metoden for å oppnå dette er å beskatte verdien av selve bakken, dens naturressurser og lignende, uavhengig av hva som er bygget på dem, hvordan de brukes eller hvem som eier dem.

Grunnrenteskatt kan forstås som en kompensasjon til samfunnet for å få, eller beholde retten til å utestenge andre fra å benytte eksempelvis et avgrenset geografisk område eller en tilhørende naturressurs. På denne måten kan grunnrente sosialiseres, samtidig som den private eiendomsretten ellers respekteres og fortsatt beskyttes av staten. Henry George anså opphevelse av eiendomslover, frivillig statlig oppkjøp, ekspropriasjon, konfiskering som dårligere alternativer for å omfordele grunnrente.

Teoretisk grunnlag

Grunn som skattekilde

Georgister argumenterer altså for at inntekter som kommer direkte fra den jordstykker, kringkastingskonsesjoner, rettigheter til mineralutvinning, fiskekvoter, vannkraftkonsesjoner og alle andre kilder til grunnrente bør gå til fellesskapet fremfor de nominelle eierne. Georgistene mener det er urettferdig at produktiv aktivitet blir belastet med skatt når «ufortjent gevinst» fra slike kilder i stedet kan danne grunnlag for skatt. Ifølge dem bør vi i mindre grad sosialisere verdier fra privat virksomhet, og i større grad hente inn igjen samfunnsskapte inntekter som privatiseres gjennom eierskap til grunn.

Ved å skattlegge privat grunn mer og høyere, kan myndighetene til gjengjeld redusere eller unngå å beskatte arbeid og kapital, de to andre produksjonsfaktorene i økonomien. Dette innebærer at fortjeneste fra uttak og ren besittelse av natur beskattes mer, mens verdiskaping gjennom dens bruk skattlegges mindre. Ifølge georgistene vil de fleste skattebetalere, selv de som eier grunn, tjene på en slik skatteomlegging, spesielt i distriktene hvor tomteverdiene er lave.

Når det gjelder fast eiendom, innebærer den georgistiske tankegangen at eiendomsskatt ser bort fra totalverdien, og heller baseres utelukkende på tomteverdien, mens kapitalverdien (bygninger eller andre menneskeskapte forbedringer) holdes utenfor. Hus, gårder, fabrikker og kraftverk beskattes altså ikke, kun bakken de står på. Dette prinsippet har blant annet blitt praktisert i Estland siden 1993.

Jo høyere denne skatten er, desto mer vil salgsprisen på grunneiendom falle, ettersom nåverdien av fremtidige leieinntekter reduseres tilsvarende. Siden tilbudet av jord er fullstendig uelastisk, bestemmes grunnrenten kun av hva leietakerne er villige til å betale, altså etterspørsel, og påvirkes ikke av utleiernes kostnader. Siden utleierne allerede krever det maksimale markedet tillater, forblir dermed leien uendret. Dette innebærer også at skattebyrden bæres av utleierne, ikke av leietakerne. Årsakene til dette ble først forklart av Adam Smith i hans storverk Nasjonenes Velstand (1776):

«Grunnrente er et enda bedre skatteobjekt enn husleie. En skatt på grunnrente ville ikke øke husleiene. Den ville i sin helhet falle på eieren av grunnrenten, som alltid handler som en monopolist, og tar den høyeste leien som kan fås for bruk av hans grunn. ... I alle land finnes det største antallet rike konkurrenter i hovedstaden, og det er dermed der man alltid finner de høyeste grunnrentene. ... Om skatten forskutteres av beboeren eller om den betales av grunnens eier ville ha liten betydning. Dess mer beboeren ble pålagt å betale i skatt, dess mindre ville han betale for grunnen, slik at den endelige betalingen av skatten i sin helhet falle på eieren av grunnrenten.»

New World Encyclopedia

Skattevitenskaplig perspektiv

I økonomisk teori har grunn et fullstendig uelastisk tilbud, i hvert fall på kort sikt. Det vil si at tilbudet ikke påvirkes av prisnivået, noe som innebærer en priselastisitet lik 0. Dette illustreres grafisk som en vertikal tilbudskurve i en tilbuds- og etterspørselsmodell, som ikke kan bevege seg, ettersom mengden grunn er gitt og ikke kan endres.

Etterspørselskurven blir ikke påvirket av grunnrenteskatten. Derimot kan den bevege seg av andre årsaker. Befolkningsvekst, økte lønninger, bedre infrastruktur og mindre forurensing, vil skifte den mot høyre, noe som fører til at grunnrenten stiger.

Mengde i modellen kan eksempelvis bety km² av total mengde grunn, dekar av et bysentrum eller m² av en spesifikk tomt. Pris kan mene enten leiepris (årlig eller månedlig) eller salgspris, men i vedlagte bilder vises begge samtidig.

Jo mindre elastisk en tilbudskurve er, desto mindre blir dødvektstapet, og jo større del av skattebyrden bæres av tilbyder. Siden grunn har et fullstendig uelastisk tilbud, medfører skattlegging derfor verken skatteoverveltning eller dødvekstap, noe som er svært uvanlig for en skatt. Sagt på en annen måte, så kan ikke grunneiere skyve skattebyrden over på leietakere og kjøpere, fordi dette forutsetter at mengde eller produksjon kan reduseres, noe som ikke er mulig når det gjelder grunn. Skatten skader ikke økonomisk aktivitet, da den verken påvirker tilbud eller etterspørsel. Siden adferden til de i jordmarkedet ikke endres, regnes grunnrenteskatt som en nøytral skatt.

Derimot tilsier økonomisk teori at en jordverdiskatt kan gi negativt dødvektstap, altså økt grunnverdi, som følge av gevinstene ved mer effektiv bruk av grunn, spesielt den jorden som nå står ubrukt. Dersom andre skatter reduseres, spesielt de med høyt dødvektstap, vil jordverdi trolig øke ytterligere, siden folk får mer disponibel inntekt til å by opp leien. Dermed kan jordskatten potensielt gi noe eller mye større inntekter enn dagens nivå skulle tilsi.

Da leieprisen og omsatt mengde ikke påvirkes negativt av skatten, kan grunnrente også regnes som en stabil skattekilde for over sikt. Kilder til grunnrente, som geografiske områder, kan ikke lett beveges, skjules eller ødelegges, dermed er det svært vanskelig eller umulig å unngå skatten. Kapitalflukt og arbeidsutvandring er utfordringer som kan oppstå med skatt, men grunn er ikke kapital. Skattegrunnlaget kan ikke flyttes ut av et land når selve landet er skattegrunnlaget.

En grunnrenteskatt straffer eiere som lar sin grunn stå ubrukt eller underutnyttet. Den motiverer dem til å bruke sin jordeiendom mer produktivt, eller selge til noen som vil gjøre det, siden skatten må betales uavhengig av hvordan den benyttes. Vanlig eiendomsskatt, derimot, straffer bearbeiding av en fast eiendom, som bygging, oppussing og vedlikehold, fordi den inkluderer kapitalverdien i takseringen.

En grunnrenteskatt svekker insentivene til å bruke grunn som et spekulasjonsobjekt, da skatten øker i takt med verdistigningen. Dersom hele grunnverdien skattlegges, opphører jordspekulasjon fullstendig.

Kreditt- og finansmarkedene i mange land er i stor og økende grad dominert av eiendomsrelaterte lån, noe som bidrar til å drive opp jordpriser. Med grunnrenteskatt vil gjeld og andre penger som tidligere har blitt knyttet til jordeierskap, kunne brukes til andre formål i økonomien.

Miljøforkjempere kan støtte å erstatte eiendomsskatten på bygninger og forbedringer med jordverdiskatt, fordi det oppmuntrer til mer utvikling i bykjerner og motvirker byspredning.

Dersom jordverdiskatten settes høyt nok vil markedsprisen på jord i teorien bli lik null. Da kan selv personer uten egenkapital skaffe seg jord til bolig eller virksomhet, uten å trenge lån med avdrag og renter. Men i motsetning til lånekostnader vil imidlertid den løpende skattebyrden ikke avta over tid for eieren.

Ifølge Henry George-teoremet vil offentlige investeringer i kollektive goder, under visse forutsetninger, øke summen av grunnrente i økonomien med et beløp som tilsvarer investeringskostnadene. Dersom en stor nok del av grunnrenten skattlegges, kan myndighetene hente inn igjen sine brukte penger, og dermed finansiere de kollektive godene uten behov for andre skatter.

Samfunnsøkonomer har i lang tid påpekt at grunnrenteskatt oppfører seg annerledes enn de fleste andre skatter, på måter som anses som økonomisk gunstige, og derfor støtter de ofte den. Allerede under opplysningstiden framhevet fysiokratene grunnrenteskattens fordeler. Grunnleggeren av moderne samfunnsøkonomi, Adam Smith, gjorde det samme. Henry Georges tanker bygger i stor grad på David Ricardos kjente grunnrenteteori, som igjen tok utgangspunkt i ideer fra Adam Smith.

Georgister mener at grunnrenteskatt er den mest rettferdige og effektive måten å finansiere offentlige utgifter på. De hevder den er progressiv, reduserer økonomisk ulikhet, stimulerer økonomisk vekst, øker lønninger, høyner avkastning på kapital, senker priser, har positive miljøeffekter, fremmer effektiv arealbruk (særlig i byområder), minsker boligmangel, motvirker eiendomsspekulasjon og bidrar til å dempe boligbobler.

Tilhengere av grunnrenteskatt har beskrevet den med ord som «den perfekte skatten» og «den minst ille skatten»  

Grunnrente og fattigdom

I sitt hovedverk Fremskridt og Fattigdom (1879) stilte Henry George spørsmålet om hvordan det kan ha seg at økonomisk fremgang og teknologisk utvikling, spesielt i rike byer, kan gå hånd i hånd med vedvarende, eller til og med økende, fattigdom.

George skrev at svaret lå i den ujevne konsentrasjonen av grunnrente. Det var den viktigste årsaken til vedvarende fattigdom, samt økonomisk ulikhet, arbeidsløshet, hjemløshet, kriminalitet, voldelig konflikter, konjunktursvingninger og en rekke andre samfunnsproblemer.

Han mente at utvikling, ikke kommer flertallet til gode, fordi økt velstand fører til de må betale høyere leie og kjøpspriser på tilgangen til grunn, særlig i eldre og voksende storbyer. Videre påpekte han at høyere grunnpriser øker bedriftenes kostnader, noe som tvinger dem til å sette opp prisene, selv om dette reduserer salgsvolumet og dermed går ut over deres profitt. De høyere prisene på varer og tjenester gjør at kostnadene knyttet til jord veltes over på kundene. Selv om arbeidernes nominelle lønninger stiger, kan dermed deres reelle lønninger falle, da de ikke får råd til mer som forbrukere, men mindre. I tillegg gjør privat eierskap av grunn at selv nominelle lønninger holdes nede, siden selskapers fortjeneste går til å betale for bruk av grunn i stedet for høyere lønn. Arbeidere må også akseptere lav lønn da de mangler bedre alternativer enn der de allerede jobber. De har ofte ikke råd til å kjøpe egen jord, og den de eventuelt kan anskaffe, gir for lite inntekt til å livnære seg av. De beste områdene er allerede tatt i bruk, eller holdes av spekulanter som lar dem stå ubrukt i påvente av verdistigning, noe som forsterker knappheten ytterligere. Befolkningsvekst øker også knappheten, ettersom stadig flere konkurrerer om den begrensede mengden grunn. Grunnrenten oppstår og vokser når flere må ta i bruk jord med dårligere og mindre lønnsom beliggenhet, for da kan eierne av bedre jord kreve høyere betaling. George kritiserte derimot Malthus sitt syn, da han hevdet at fattigdom ikke egentlig skyldes befolkningsvekst, men snarere de private eiendomsforholdene til jorden.   

George mente altså at når verdien på jord stiger, må folk betale mer for å bruke den, samtidig som prisene på andre goder øker og lønningene holdes nede. Ifølge han har det gamle føydalsystemet blitt videreført inn i moderne tid gjennom privat eierskap til grunn. Så lenge noen få kontrollerer jorda, og resten av befolkningen må betale for adgang til den, vil problemer som fattigdom bestå. Selv om et land eller sted som helhet blir rikere, vil ikke levevilkårene bedre seg for folk flest over tid, og eierskap av jorden vil samles i stadig færre hender. Henry George brukte historiske eksempler, som Romerrikets nedgang og den store hungersnøden i Irland, for å vise hvor katastrofale konsekvensene kan bli når jordbesittelse er ujevnt fordelt.

I boken gjennomgår George flere kjente forklaringer og foreslåtte løsninger på fattigdom og økonomisk ulikhet, og forklarer hvorfor disse er utilstrekkelige eller feilaktige. For eksempel, påpekte han at offentlige velferd ikke hjelper de i nød, siden det får de «monopoliserte» grunnverdiene til å stige med en tilsvarende størrelse. Han er klar i sin tale om at den eneste måten å løse paradokset mellom fremskritt og fattigdom på, er å fordele alle grunnverdiene med samfunnet som helhet.

Henry George, i likhet med klassisk økonomi, skilte mellom tre inntektskilder (arbeidslønn, kapitalrente og jordrente), tre produksjonsfaktorer (arbeid, kapital og jord), og tre samfunnsklasser (arbeidere, kapitalister og jordeiere). Slik vurderte han deres rolle i verdiskaping:

1.     Arbeidere betraktet han som en produktiv klasse, ettersom de bidrar med sin arbeidskraft i bytte mot arbeidslønn, og omdanner ressurser til nyttige varer og tjenester.

2.     Kapitalister anså han også som en produktiv klasse, da de bidrar til produksjon gjennom å investere kapital og ta økonomisk risiko, i stedet for å bruke midlene sine på forbruk, med kapitalinntekter som belønning for dens bruk.

3.     Grunneiere, derimot, mente han er en uproduktiv klasse, da de passivt tilegner seg grunnrente skapt av arbeidere og kapitalister, uten å skape verdier selv. Han poengterte at i motsetning til kapital, så bidrar ikke investeringer i jordeierskap til mer produksjon, selv om jorden er en nødvendig forutsetning for all økonomisk aktivitet.

Henry George så derimot ikke hovedproblemet som et skille mellom jordløse og grunneiere generelt, men mellom de som kontrollerer store mengder verdifull grunn og alle andre. Ifølge han er det kun eierne av den mest ettertraktede grunnen som tjener penger, mens resten forblir fattige.^{[trenger referanse]}

Historikk

Norge

Allmenningsrett og allemannsretten i Norge er nok ikke direkte knyttet til georgisme historisk eller politisk, men de bygger på et beslektet tankegods, nemlig at det naturgitte har en kollektiv dimensjon, og derfor bør forvaltes på måter som gjenspeiler dette. Det samme gjelder vern av områder som nasjonalparker, og offentlige fellesområder generelt.

Myndigheter har ofte en høy grad av eierskap, skattlegging eller annen form for kontroll over naturressurser. I hvilken grad slike ordninger har blitt påvirket av georgistisk tenkning, kan være vanskelig å fastslå, ettersom slik praksis går langt tilbake i historien. Selv der George har hatt innflytelse, ble han ikke nødvendigvis tilskrevet direkte, og hans jordlære har ikke alltid blitt praktisert med grunnrenteskatt som virkemiddel. Ideen om at naturen tilhører fellesskapet, er grunnleggende i georgismen, men finnes også i andre politiske retninger.

Motstand

Det har vært motstand mot å knytte grunnrenteteori og grunnrenteskatt for tett opp til Henry George. Hans ideer ble ansett som kontroversielle, og de som så fordelene ved skatten var ikke nødvendigvis enig at den burde erstatte alle andre skatter, ha det høye nivået George foreslo eller støttet andre deler av hans jordteori. Gunnar Knudsen, tidligere norsk finansminister og statsminister, distanserte seg helt fra Henry George, men hevdet likevel at samfunnet hadde krav på en andel av verdistigningen til grunn. Hagbart Berner, tidligere borgermester av Kristiania, arbeidet for grunnverdistingskatt selv om han ikke betegnet seg som georgist.

Norske georgister måtte utvise tilbakeholdenhet i sin formidling, da de fryktet å bli oppfattet som for radikale og sosialistiske av de mer høyreorienterte i samfunnet. De ble beskyldt for å angripe eiendomsretten, og prøve å ta jorden fra bøndene. Kritikk ble også rettet mot utfordringen med å kalkulere verdien av kapital adskilt fra verdien av grunn. Politiske partier var skeptiske til å knytte seg nær georgismen. Arbeiderpartiet mente derimot at georgismen ikke gikk langt nok til verks, selv om det var sympati for den i partiet.

Norske georgister måtte også være pragmatiske og inngå kompromissløsninger når de ønsket å overføre teori til praksis. Dette kommer blant annet til uttrykk i deres støtte til innføring av grunnskatt, selv hvis den kun var rettet mot verdistigning og hadde en lav sats. De håpet dette ville bane vei for en skatt på eksisterende grunnverdi ved et senere tidspunkt.

Støtte

Venstremannen Viggo Ullmann var den som tidligst og sterkest agiterte for georgismen i Norge, blant annet gjennom tidsskriftet Vor Tid, og ved å oversette hovedverket til Henry George til dansk-norsk i 1886 . Ullmann møtte George i Chicago i 1893. Georgismen ble kjent og fikk tilhengere i arbeiderforeningene. De programfestet støtte til skatt på grunnverdistigning og skatt på udyrket, men dyrkbar mark, allerede i 1892.

Før unionsoppløsningen i 1905 fikk derimot georgismen begrenset oppmerksomhet i Norge. Den 23. september 1907 organiserte norske georgister seg ved å stifte Henry George-laget med Ullmann som første formann. På sin høyde i 1909 hadde Henry George-laget 163 medlemmer, mens deres tidsskrift Retfærd hadde rundt 300 abonnenter. Selv om de var få, var mange av dem sentralt plasserte politikere, byråkrater og pressefolk. Medlemmene bestod i hovedsak av personer med akademisk bakgrunn som politikere, redaktører, ingeniører, jurister, leger, lærere, offentlige funksjonærer og tjenestemenn. Det var blant arbeiderdemokrater (Det radikale folkeparti) og enkelte venstrefolk at de georgistiske ideene fikk fotfeste. Forfatteren Arne Garborg var med å stifte Henry George-laget, satt i bladstyre til Retfærd, og var et av de mest aktive medlemmene. Han kjempet for georgismens sak gjennom en rekke artikler og taler. Garborg tok også opp temaet i romanen Heimkomin Son og i dagboken sin.

Forsøk på innføring

Grunnrenteskatt og grunnverdistigningskatt, ble diskutert i norsk politikk på denne tiden med tanke på boligtomter, udyrket mark og annen grunn, særlig under høykonjunkturen under første verdenskrig. Store utenlandske oppkjøp av norske naturressurser, befolkningsvekst, urbanisering, byproblemer og verdistigning på jord nær det utbygdes jernbane, kraft og industri bidro til at georgismen fikk vekstgrunnlag i Norge.

Arbeiderdemokratene og Arbeiderpartiet programfestet støtte til grunnrenteskatt, og Venstre i sitt program tok til orde for at det burde utredes nærmere. Borgermester av Kristianna, Hagbart Berner, foreslo en slik skatt i 1907 for på kommunalt nivå og 7 stortingspolitikere, ledet av Johan Castberg, gjorde det samme i 1908 på nasjonalt plan. Gunnar Knudsens regjerning anmodet Stortinget å bevilget penger til å utrede spørsmålet i 1909, noe Finansdepartementet stilte seg positivt til. En matrikkelkommisjon, oppnevnt i 1910, bestående av blant annet Thomle, Berner og Foshaug, la senere fram utkast til lov om særskatt på grunnverdistigning. Castberg ba regjeringen om å legge fram et forslag i 1914. Regjerningen skrev et eget lovforslag om grunnverdistigningskatt i 1916, med henvisning til kommisjonen, men saken ble utsatt av Odelstinget og senere lagt død. Forsøk på å ta opp igjen saken i etterkant mislykkes.

Den økonomiske nedgangen etter rundt 1920 førte til at interessen for beskatning av grunnverdistigning av fossefall, boligtomter og annen grunneiendommer avtok, da sterk verdiøkning på disse ble erstattet med verdifall.

Vannkraft

Reguleringer av vannkraft og andre naturressurser i Norge på starten av 1900-tallet, gjennom konsesjonslovene og hjemfallsretten, ble innført i en perioden da georgismen var på høyden av sin popularitet og innflytelse. Myndighetene innledet dermed en gradvis overgang fra privat til offentlig eierskap, der en stadig større andel av grunnrenten tilfalt stat og kommune.

En sentral drivkraft bak reguleringslovene var stortingspolitikeren og arbeiderdemokraten Johan Castberg, som var medlem av det norske Henry George-laget. Han har fått tilnavnet «konsesjonslovenes far», og lovene omtales ofte som de «Castbergske konsesjonslovene». Castberg formulerte forslag og argumenter forankret i georgistisk teori. Ideene om ufortjent verdiøkning, grunnrente og felleseiendom var viktige forutsetninger for å kunne kreve noe av vannkrafteiernes avkastning utenom vanlig skattlegging. Det juridiske rammeverket rundt vassdrag ble preget av ideene til Henry George i en formative periode, og det har hatt betydning i etterkant, da prinsippene ble videreført, også inn i regelverket for andre naturressurser, som petroleum.

Ullmann var, i motsetning til de fleste av sine georgistiske meningsfeller, kritisk til innføringen av konsesjonsavgifter og hjemfall. Mens menn som Castberg var åpne for ulike virkemidler for å sikre samfunnet grunnverdier, i det minste som midlertidige løsninger, mente Ullmann at tiltakene avvik for sterkt med Georges teori, og trakk seg derfor i protest fra vervene som formann og styremedlem i Henry George-laget.

Under senere lavkonjunktur var det press for å endre eller erstatte konsesjonslovene, men de ble beholdt.

Småbrukarlaget

Småbrukarlaget var i sin tidlige periode sterkt preget av georgismen, og dominert av arbeiderdemokrater. Allerede i sitt første jordprogram i 1914 ga laget støtte til skatt på grunnverdi. Under første verdenskrig førte sterk verdistigning på jord, kombinert med dyrtid og nød, til økt aktualitet for georgistisk politikk. Programmet fra 1918 bar et enda tydeligere preg av Georges ideer. De valgte georgisten Thore Myrvang til formann i to perioder, mens sosialisten og georgisten Nils Lieng ble valgt til styremedlem, sekretær og redaktør for medlemsbladet Småbrukaren. Forfatteren Arne Garborg ble utnevnt til æresmedlem, og fikk stor applaus da han talte for georgismen under årsmøtet i 1922.

Støtten bygde på troen om at georgisk beskatning var et godt virkemiddel for å presse jordeiere som ikke ville eller greide å ta i bruk all sin jord, til å selge sin udyrkede men dyrkbare mark. Ved å gjøre denne «overflødige» jorden tilgjengelig, håpet man at flere jordløse og arbeidsløse kunne få å mulighet til å etablere egne selveierbruk. Bruken av uutnyttet jord skulle bidra til å opprette flere småbruk, senke jordprisene, øke dyrkingen av landet og dempe både utflyttingen fra bygdene til byene samt utvandringen til Amerika. Å skape flere selveide småbruk skulle hjelpe de på bunnen av samfunnet, forhindre klassestrid og løse «jordspørsmålet». Å styrke småbruksdriften ble ansett som viktig av bønder generelt, da de ønsket en kilde på stabil og rimelig arbeidskraft i jordbruket.

Utover 1920-tallet oppsto det imidlertid økende uenighet om georgismen i Småbrukarlaget, mens den norske økonomien gikk inn i en nedgangsperiode, med fallende jordbrukspriser. Selv om grunnverdiskatt fortsatt var med i programmet i 1928, var den radikale støtten til georgismen på dette tidspunktet betydelig svekket.

Varianter av georgisme

De fleste tidlige georgistiske grupper i USA kalte seg Single Taxers, som kan oversettes til «enkeltskatt-tilhengere». Selv om George ikke foretrakk betegnelsen, siden hans jordlære omfattet mer enn bare skattereform, aksepterte han likevel at begrepet ble brukt. Navnet/slagordet viste til deres politiske mål, å erstatte all annen skattlegging (på handel, sparing, innovasjon, entreprenørskap, osv.) med en enkel skatt på grunnrente.

Da Henry George skrev på slutten av 1800-tallet, var både skattenivået og antallet skatteformer i industriland som USA langt lavere sammenlignet med vår tid. Derfor var tanken om å erstatte disse med en grunnrenteskatt kanskje et realistisk mål. Men med dagens mer omfattende skattesystem er det imidlertid vanskeligere å gjøre dette, selv om det er uklart om det er umulig. Ressursbaserte økonomier, land der verdifulle naturressurser utgjør en stor andel av BNP, har de beste forutsetningene for å dekke hele det offentlige inntektsbehovet med bare grunnrente.

Derimot er ikke moderne georgister nødvendigvis imot alle andre skattetyper. Mange støtter for eksempel pigouskatter, skatter på negative eksternaliteter, noe grunnrenteskatt ofte regnes som en underkategori av. Forhold som dette har ført til at georgisme har utviklet seg til å betegne et ideal om at så mye som mulig av offentlig finansiering skal skje gjennom grunnrenteskatt, snarere enn et krav om å erstatte hele skattesystemet med kun skatt på grunnrente.

Etter Henry Georges død fortsatte «Single Taxers» å bli brukt blant hans tilhengere, men over tid ble «georgisme» den dominerende betegnelsen. Derimot er ikke all georgister fornøyd med dette begrepet. Disse mener at jordideologien ikke bør knyttes for sterkt til en historisk figur. Arbeidet til George rundt grunnrente og skattlegging av den regnes som viktig. Grunnrenteskatten forbindes i dag særlig med ham, ettersom han var dens mest innflytelsesrike forkjemper, og som gjorde den kjent. Derimot fantes det teorier om grunnrente og dens beskatning før hans tid, og disse har fortsatt å utvikle seg etter hans død også. Ordet «georgisme» kan virke personfokusert, og han er langt mindre kjent i dag enn han var i sin samtid. Noen foretrekker derfor betegnelsen «geoisme», altså «jord-isme», da det setter fokuset på jorden, og ikke en enkeltperson. Begrepene avspeiler noe ulike vinklinger, men alle retningene er enige om det grunnleggende prinsippet, at grunnrente bør skattlegges til fordel for fellesskapet.

Senere grupper inspirert av Henry George har særlig fått oppslutning blant personer med interesse for økonomisk teori, byutvikling og miljøvern. Georgisme er ikke lett å plassere på en tradisjonell høyre–venstre-akse, ettersom jordbevegelsen har tilhengere blant anarkister, sosialister, konservative og andre politiske grupper. «Geo-» kan og blir satt foran ulike ideologier for å vise at de har blitt forent med georgistiske prinsipper. For eksempel har en kombinasjon av libertarianisme og georgisme fått navnet geolibertarianisme.

Grunninntekt og statlige investeringsfond

Skattlagt grunnrente kan brukes til å finansiere generell offentlig pengebruk, noe som utgjør en indirekte måte å omfordele grunnverdiene på. Mange georgister foretrekker imidlertid en form for grunninntekt (borgerlønn), der alle statsborgere mottar like beløp, uavhengig av inntekt eller formue. Et eksempel på dette er Alaska-modellen, hvor befolkningen mottar årlige utbetalinger fra avkastningen til et offentlig oljefond.

Når en stat mottar betydelige inntekter fra skattlegging, salg eller utleie av naturressurser, velger noen å plassere disse midlene i slike investeringsfond. Dette gjøres av ulike årsaker, først og fremst fordi naturressurser som olje er ikke-fornybare, og derfor vil ta slutt en dag.

Georgister kan støtte slike investeringsfond, og se på dem som et bærekraftig grunnlag for skattelettelser, grunninntekt eller andre statlige utgifter over tid. Samtidig kan de påpeke at selv statlige investeringsfond i Norge eller Alaska, i praksis ikke er utelukkende bygget på grunnrenteskatt. Elementer som selskapskatt og statlig eierskap bryter delvis med det rene georgistiske prinsippet.

Annen debatt rundt georgisme

De fleste georgister ønsker ideelt at grunnrenteskatt, på for eksempel grunn av fast eiendom, skal være så høy som praktisk mulig for å fange hele den potensielle årlige eller månedlige leieverdien. Resultatet vil være at jordpriser faller såpass mye at grunn blir gratis, uansett hvor den ligger. Det er derimot vanskelig å måle grunnrente helt presist, og dermed er det risiko for overbeskatning. Hvis dette skjer, vil grunn få negativ verdi, det vil si at det blir en kostnad å eie den, selv når den leies ut. Til tross for at en sats på 100% er det rent teoretiske idealet, har derfor omkring 85% blitt foreslått som et mer realistisk nivå. Med en slik sats vil det lages en buffer som beskytter mot risikoen for upresise takstberegninger.

Enkelte mener grunnrenteskatt bør fases inn gradvis til det ønskede nivået, mens andre vil ha en raskere innføring. Hvis satsen settes svært høyt over en kort tidshorisont, kan det skape betydelig økonomisk uro, blant annet for banksektoren, siden en stor del av deres utlån går til kjøp av fast eiendom.

En vanlig kritikk av en høy skatt på grunneiendom, er at boligeiere med lån fortsatt må betjene den eksisterende gjelden, selv om grunneiendommens verdi vil bli redusert kraftig (tilsvarende nåverdien av fremtidige skattebetalinger). Dersom skatten derimot trappes opp over en lengre tidshorisont, vil imidlertid dette problemet bli mindre. I tillegg vil inntektene fra skatten ikke forsvinne, men føres tilbake til befolkningen, inkludert dem med boliglån.

Noen uttrykker spesielt bekymring for at eldre pensjonister med lav inntekt, som har bodd lenge på en jordeiendom som har steget mye i verdi over tid, kan få problemer med å betale en høy jordverdiskatt dersom den innføres raskt, og dermed bli nødt til å flytte. For å unngå dette, har det blitt foreslått at skattekrav i slike tilfeller enten bør utsettes til eiendommen selges, overføres en annen, eller eieren går bort. Alternativt kan det gis skattefradrag for å minke belastningen deres.

Et annet diskutert tema innen georgismen er hvilke forvaltningsnivå (stat, fylke og kommune) som skal ha ansvaret for å beskatte forskjellige typer grunnrente, og hvordan inntektene bør fordeles mellom dem.

Utfordringer med definisjon og beregning

Det finnes uenighet om hvilke inntekter som bør regnes som grunnrente, ettersom det i praksis ikke alltid er lett å skille mellom normalavkastning som skyldes verdiskaping på eier siden gjennom bruk av grunn, og ekstraordinær avkastning som skyldes eksterne faktorer (natur, samfunn eller statlig). Dersom grunnrente skattlegges høyere enn sin reelle verdi, kan det bli ulønnsomt å eie grunnen. I dag har vi derimot bedre kunnskap og teknologi til å beregne grunnrente nøyaktig, og prosessen er enklere enn på Georges tid. Informasjon kan gjøres tilgjengelig på offentlige sider for alle innbyggere, for å gi åpenhet om tallene.

I Norge brukes begrepet grunnrente i dag ofte i en snevrere betydning enn det som er vanlig i andre land, og tidligere norsk bruk. Her knyttes det nå primært til meravkastning ved utnyttelse av naturressurser (vannkraft, petroleum, havbruk, vindkraft) og beskatning av dem. I klassisk økonomi og i internasjonal sammenheng pleier grunnrente å omfatte grunnverdien på fast eiendom også.

Selv om vanlig eiendomsskatt ikke utelukkende retter seg mot grunnverdi, slik georgister foretrekker, fanger den likevel delvis opp slik verdi. Det samme gjelder formueskatten. Andre skatter kan og gjør også dette, i hvert fall indirekte.

Omvendt georgisme

I Norge gis det skattefradrag for renteutgifter, skattefri gevinst ved salg av primærbolig, skattefradrag for sparing til boligkjøp (BSU), og primærboliger verdsettes under markedsverdi i formueskattgrunnlaget. Slike ordninger kan sies å trekke i noe motsatt retning av hva georgismen foreslår, ettersom de gir skattefordeler til privat eierskap av grunnverdier.

Forgjengere til georgisme

Lignende tanker som dem Henry George fremmet, ble uttrykt før han av blant annet: John Locke, Francois Quesnay, Adam Smith, William Ogilvie, Benjamin Franklin, Thomas Paine, Thomas Jefferson, David Ricardo og John Stuart Mill.

«Den første mannen som, etter å ha inngjerdet et stykke jord, fant på å si, ‘Dette er mitt‘, og fant folk uvitende nok til å tro på ham, var den sanne grunnleggeren av det siviliserte samfunn. For hvor mange forbrytelser, kriger og mord, hvor mange redsler og ulykker kunne ikke menneskeheten ha blitt spart for, om noen hadde rykket opp pålene, fylt igjen grøften og ropt til sine medmennesker, ‘Vokt dere for å lytte til denne bedrageren. Dere er fortapt om dere en gang glemmer at jordens frukter tilhører oss alle, og at jorden ikke tilhører noen som helst.‘»

Jean-Jacques Rousseau, 1754, Om ulikheten mellom menneskene

Kjente georgister

Se også

• Tilkarringsvirksomhet
• Naturlige monopol
• Grønn økonomi
• Jordreform
• YIMBY

Litteratur

• Ullmann, Viggo (1886). Fremskridt og Fattigdom. Kristiania: Huseby & Co. Limit.  - Oversettelse av Progress and Poverty (1879).
• Kramer, Trygve (1907). Grundværdibeskatningen. Kristiania: Olaf Norlis. 
• Vikse, Odd (1976). Jord - skatt - rettferd : georgeismen i norsk samfunnsdebatt 1885-1909. Bergen: Odd Vikse. 
• Tøsse, Sigvart (1988). «1913-1925». Den norske småbrukaren 1913-1988. Oslo: Samlaget. ISBN 8252131239. 
• Bomann-Larsen, Jacob (1991). Et bærekraftig skattesystem for det 21. århundre. Framtiden i våre hender. 
• Thue, Lars (2003). «Kapittel 3. og 7.». For egen kraft : kraftkommunene og det norske kraftregimet 1887-2003. Oslo: Abstrakt forlag. ISBN 8279351329. 
• Rysstad, Sigurd (2003). «Georgeisme på norsk». Frie tanker om økonomi, landbruk og politikk.. Ås: NMBU. ISBN 8248300250. 
• Sunnevåg, Kjell J. (2005). Henry George. Bergen: Samfunnsøkonomene, Økonomisk forum. 
• Doucet, Lars (2022). Land is a Big Deal. ISBN 9798985322538. 

Referanser

Eksterne lenker

• Nettstedet til The Council of Georgist Organizations Besøkt 19. februar 2021
• Nettstedet til The Henry George Institute i Indiana, USA Besøkt 19. februar 2021
• https://www.geogebra.org/m/nSKmukyB