Craseonycteris thonglongyai

Humleflaggermus
Nomenklatur
Craseonycteris thonglongyai
Hill, 1974
Synonymi
Craseonycteris Hill, 1974
Craseonycteridae Hill, 1974
Populærnavn
humleflaggermus
Klassifikasjon
Rikedyr
Rekkeryggstrengdyr
Klassepattedyr
Ordenflaggermus
OverfamilieRhinolophoidea
FamilieCraseonycteridae (monotypisk)
SlektCraseonycteris (monotypisk)
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

NT — Nær truet
Bates, Bumrungsri & Francis (2019)

Økologi
Habitat: langs elver i tørr eviggrønn eller lauvfellende skog; hviler i grotter og huler i kalkstein.
Utbredelse: Nordvest-Thailand og Sørvest-Myanmar

Humleflaggermus (Craseonycteris thonglongyai) er både verdens minste flaggermusart (Chiroptera) og verdens minste pattedyrart (Mammalia). Den er dessuten eneste art i den monotypiske slekten Craseonycteris, som videre inngår som eneste slekt i den monotypiske familien Craseonycteridae. Humleflaggermus er altså ganske fjernt beslektet med andre arter som inngår under overfamilien Rhinolophoidea.

Etymologi

Hvilende humleflaggermus.
Foto: Jan Ebr & Ivana Ebrová, 2024

Humleflaggermusa har fått sitt norske populærnavn fordi den er på størrelse med en stor humle (Bombus). Vitenskapelig er den oppkalt etter den thailandske mammalogen Kitti Thonglongya (1928–1974), som oppdaget arten i 1973 og regnes som en av Thailands fremste pattedyrforskere. Arten ble beskrevet av John Edwards Hill i 1974, og han kalte den opp etter den nylig avdøde mammalogen som oppdaget arten året før.

Biologi

Humleflaggermus har en kroppslengde på 29–33 mm og veier normalt cirka 1,7–2 gram. Den er altså ikke større enn en stor humle. Den har en rødbrun eller grå pels, med et karakteristisk griselignende tryne.

Arten opptrer i små kolonier og okkuperer bare grotter og huler i kalkstein, typisk langs elver i tørr eviggrønn eller lauvfellende skog. Arten tilbringer faktisk over 90 % av livet sitt inne i ynglehulene og hvilegrottene sine. For å overleve benytter arten seg av såkalt daglig torpor for å spare energi. Humleflaggermus er registrert fra havnivå opp til 500 moh. Koloniene varierer sterkt i størrelse (10–500 individer), med et gjennomsnitt på cirka 100 individer per hule.

Arten forekommer i to geografisk isolerte og begrensede populasjoner, hvorav én i Nordvest-Thailand og én i Sørvest-Myanmar. Den thailandske populasjonen er begrenset til Sai Yok-distriktet i Kanchanaburiprovinsen, mens populasjonen i Myanmar er kjent fra delstatene Kayin og Mon. Det er også mulig at arten kan forekomme lenger sør i Myanmar, men for å avklare artens faktiske utbredelse er det behov for ytterligere undersøkelser av kalksteinsgrotter langs grenseområdet mellom Thailand og Myanmar.

Humleflaggermus kan sende ut ekkolokaliseringssignaler i ekstremt høy hastighet når de nærmer seg et bytte, med opptil 220 rop per sekund. Ekkolokaliseringsropene ligger vanligvis i frekvensområdet 70–80 kHz. Populasjoner i Thailand har imidlertid vist seg å bruke signifikant høyere frekvenser enn bestander i Myanmar. Arten ernærer seg i korte aktivitetsperioder om kvelden og ved daggry, da individene leter etter insekter i nærliggende skogsområder. De fanger byttet sitt i luften med munnen.

Hunnene føder årlig kun ett avkom.

Taksonomi

Foreløpige sammenligninger av hodeskallemorfologien hos eksemplarer fra Thailand og Myanmar, sammenholdt med eksisterende genetiske data og forskjeller i ekkolokalisering, tyder på at populasjonen i Myanmar kan representere et eget takson (P. Soisook, upubliserte data) og (S. Tsang, pers.comm., 2018).

Inndeling

Inndelingen følger Bat Species of the World og er i henhold til Simmons and Cirranello (2026) og følger av ny forskning publisert av Morales, Liang, Thomas et al. (2026) i det vitenskapelige tidsskriftet Nature (2026-09-23).

Treliste

Referanser

  1. 1 2 3 4 5 Hill, J.E. 1974. A new family, genus, and species of bat (Mammalia: Chiroptera) from Thailand. Bull. Brit. Mus. (Nat. Hist.) 27(1974): 301-336.
  2. 1 2 3 4 Bates, P., Bumrungsri, S. & Francis, C. 2019. Craseonycteris thonglongyai. The IUCN Red List of Threatened Species 2019: e.T5481A22072935. https://www.iucnredlist.org/species/5481/22072935 Accessed on 27 October 2026.
  3. 1 2 3 Simmons, N.B. and A.L. Cirranello. 2026. Bat Species of the World: A taxonomic and geographic database. Version 1.11. Accessed on 2026-09-24.
  4. ↑ Puechmaille SJ, Soisook P, Yokubol M, Piyapan P, Ar Gouilh M, Mie Mie K, Khin Kyaw K, Mackie I, Bumrungsri S, Dejtaradol A, Nwe T, Hla Bu SS, Satasook C, Bates PJ, Teeling EC (2009) Population size, distribution, threats and conservation status of two endangered bat species Craseonycteris thonglongyai and Hipposideros turpis. Endang Species Res 8:15-23 https://doi.org/10.3354/esr00157
  5. ↑ Bumblebee bat is Species of the Day. EDGE. Besøkt 2026-10-27
  6. 1 2 Puechmaille, S., Gouilh, M., Piyapan, P. et al. The evolution of sensory divergence in the context of limited gene flow in the bumblebee bat. Nat Commun 2, 573 (2011). https://doi.org/10.1038/ncomms1582
  7. ↑ Surlykke, A., Miller, L.A., Møhl, B. et al. Echolocation in two very small bats from Thailand Craseonycteris thonglongyai and Myotis siligorensis . Behav Ecol Sociobiol 33, 1–12 (1993). https://doi.org/10.1007/BF00164341
  8. ↑ Morales, A.E., Liang, Y., Thomas, W.R. et al. Reference genomes and fossils revise bat family phylogeny and biogeography. Nature (2026). https://doi.org/10.1038/s41586-026-11007-3

Eksterne lenker