Flaggermus (Chiroptera) er en orden som består av forholdsvis små, flygedyktige pattedyr som lever i grupper og kolonier. I norsk bokmål kalles flaggermus av og til også skinnvinger, og mer sjelden også kveldskingler. Flaggermus er automatisk fredet i alle europeiske land, hvor det i henhold til UNEP/Eurobats finnes 55 arter. Elleve av disse lever ifølge Miljødirektoratet også i Norge. Globalt finnes det imidlertid minst 1 515 arter.
Flaggermus er de eneste pattedyrene som kan fly aktivt ved å slå med vingene, som er en membran av hud, ved hjelp av muskelkraft. Noen andre pattedyr kan glidefly, som for eksempel skjermflygere (Cynocephalidae). Et annet særpreg for flaggermus er at artene henger etter tærne, med hodet ned, når de hviler. Flaggermusenes søstergruppe er Zooamata.
Flaggermus utgjør omkring en femtedel av alle terrestriske pattedyr. De er blant verdens mest truede dyregrupper, hovedsakelig fordi store deler av leveområdene deres er blitt ødelagt av menneskelig aktivitet, eller fordi de blir forfulgt. Siden flaggermus er viktige frøspredere og pollinatorer for mange stedegne planter, og dessuten sentrale insektpredatorer globalt, får deres tilbakegang alvorlige konsekvenser for økosystemene de inngår i.
Nye molekylære beviser, publisert i Scientific Reports 13. juni 2016, antydet at den tidligere inndelingen kanskje var feil. Megachiroptera (Pteropodidae) og fem andre familier (Rhinopomatidae, Rhinolophidae, Hipposideridae, Craseonycteridae, og Megadermatidae), som tidligere ble definert til Microchiroptera, ble forslått inkludert i en ny underorden kalt Yinpterochiroptera. Resterende familier i Microchiroptera ble foreslått plassert i en ny underorden kalt Yangochiroptera. Lei & Dong (2016) hevder at Yinpterochiroptera og Yangochiroptera trolig skilte lag for omkring 63 millioner år siden.
En ny studie, publisert i det naturvitenskapelige tidsskriftet Nature onsdag 23. september 2026, omhandler flaggermus-DNA og fossiler og er den største studien av flaggermus noen gang. Forskerne skapte nye genomsamlinger av topp kvalitet for 41 flaggermusarter, som de analyserte sammen med 62 eksisterende sekvenser, noe som ga et rekordstort datasett med 103 flaggermusgenomer og 44 flaggermusfossiler. Analysen tyder på at flaggermus oppsto i Europa for rundt 65 millioner år siden (70–56Ma), noe som motsier tidligere hypoteser som foreslo asiatiske, afrikanske eller nordamerikanske opphav for omkring 50 millioner år siden. I tillegg fant forskerne at ekkolokalisering og ekte flygeevne utviklet seg tidlig hos flaggermus, for omtrent for 50 millioner år siden, og ikke flere ganger etter at moderne flaggermus begynte å diversifisere. Studien anerkjenner 21 familier.
Slektstre
Flaggermus oppsto i Europa for rundt 65 millioner år siden og kan ha utviklet seg fra dyr med et lignende bevegelsesmønster. Allerede for mer enn 50 millioner år siden levde flaggermus som nålevende arter. Slektstreet under følger X. Zhou et al. (2011).
Inndelingen følger Bat Species of the World og er i henhold til Simmons and Cirranello (2026) og følger av ny forskning publisert av Morales, Liang, Thomas et al. (2026) i det vitenskapelige tidsskriftet Nature (2026-09-23).
Flaggermus har et meget karakteristisk utseende, og det er sjelden fare for forveksling med andre dyr. Til gjengjeld er mange av artene særdeles like, noe som gjør artsbestemmelse svært vanskelig.
Flaggermus er stort sett enten små muselignende eller litt større hundelignende pattedyr med pelskledt kropp og et organ vi kaller flygehud (patagium) som fungerer som vinger. Flygehuden mangler stort sett hår og består som en elastisk membranstruktur som danner bæreflate når artene flyr. Flygehuden kan videre deles inn i fire spesifikke områder:
Den fremste delen av flygehuden strekker seg fra halsen til tommelen og kalles propatagium.
Den største delen av flygehuden strekker seg fra kroppen og bakbeina til den femte fingeren og kalles plagiopatagium.
Den delen av flygehuden som sitter mellom fingrene kalles enten dactylopatagium eller chiropatagium.
Den delen av flygehuden som sitter spent mellom bakbeina og halen kalles uropatagium.
Vingespennet varierer mye fra art til art, fra cirka 15cm til hele 2,0meter. Acerodon jubatus (gullkroneflygehund) regnes normalt som verdens største flaggermus og kan ha et vingespenn opp mot 170cm og en vekt rundt 1,2–1,4kg. Den er endemisk til regnskogene på Filippinene. Imidlertid kan slektningen Pteropus vampyrus (storflygehund) i noen få tilfeller ha et enda større vingespenn, opp mot hele 180–200cm, men denne arten veier mindre (typisk 0,65–1,1kg). Verdens minste flaggermus er Craseonycteris thonglongyai (humleflaggermus), som har en kroppslengde på 2,9–3,3cm og veier normalt cirka 1,7–2gram, altså på størrelse med en stor humle. Humleflaggermusa, som lever i kalksteinsgrotter i Thailand og Myanmar, regnes også som verdens minste pattedyr.
Vingene består av et dobbelt hudlag som er spent mellom kroppen og fire av fingrene, som er sterkt forlenget i forhold til andre pattedyr. Den første fingeren («tommelen») er formet som en klo. Mellom hudlagene går det nerver og blodårer. På bakbeina har flaggermus fem klør, som de henger etter når den hviler.
Flaggermus som sitter på bakken, kan lette uten først å klatre opp til et startspunkt. Den spenner fra med vinger og bein. Flaggermusen kan ikke gli på stive vinger, slik fuglene kan, men må slå kontinuerlig med vingene for å beholde oppdriften. Mange arter kan ryttle, eller ha såkalt stasjonær flukt (stille seg i luften) i forhold til bakken.
Vanligvis flyr flaggermus i høyder opptil 50meter over bakkeplanet, men høyden varierer. Flyhøyden er generelt større om sommeren enn vinteren. I Alpene er skimmelflaggermus (Vespertilio murinus) registrert opp til 1 900moh., men dette var trolig en sjelden hendelse. Vannflaggermus (Myotis daubentonii) er registrert opp til 750moh. og funnet i vinterdvale enda høyere. Underarten Tadarida brasiliensis mexicana (meksikansk bulldogflaggermus) er imidlertid registrert, ved hjelp av radar, i høyder på over 3 000moh.
Artsmangfoldet er størst i tropisk- og subtropisk klima, og bare et fåtall arter har sin utbredelse i temperert klima. Jo lenger nord eller syd man kommer, desto mindre blir artsrikdommen. På våre nordlige breddegrader finnes kun en fåtall arter, og i Troms og Finnmark er kun én art registrert.
Flaggermus hviler terrestrisk, for eksempel hengende etter føttene fra taket i grotter og naturlige huleformasjoner, grein- og bladverket på trær, i undertaket på bygninger og lignende mørke plasser, men de lever og forflytter seg primært areelt (altså flyvende gjennom luften), herunder også i mange ulike klimaforhold. Noen arter er dagaktive og både spiser og hviler arborealt, altså i grein- eller bladverket på trær.
Atferd
De fleste små flaggermus orienterer seg og jakter med ekkolokalisering og er for det meste nattaktive, selv om flygehunder (Pteropodidae) mangler teknikken. De har til gjengjeld godt syn og er dagaktive. Bare unntaksvis kan man se andre flaggermus fly på dagtid. Om dagen gjemmer de seg vekk i sprekker, grotter samt huler, selv om noen arter også er dagaktive. Dette er helst tropiske arter. Flaggermus hviler hengende etter bakbeina, med hodet vendt nedover. Dette gjør at de kjapt kan komme på vingene.
Flaggermus har skarpe tenner og kan spise opp mot 3 000 insekter i løpet av en natt. De fleste familiene består av insektetende arter, men det finnes unntak. Bare noen få flygehunder supplerer kostholdet med insekter, mens de fleste artene spiser enten frukt, nektar, pollen eller også blader fra noen typer mangrover (herunder også kombinasjoner). De har en unik måte å spise frukt på. Frukten knuses med de harde gommene i munnen, hvoretter fruktsaften suges ut og svelges, mens fruktkjøtt, skinn og frø spyttes ut. Dette gjør flygehundene til svært viktige frøspredere og pollinatorer i sine lokale økosystemer. Maoriflaggermus (Mystacinidae) spiser både insekter, frukt og nektar. Spydneser (Phyllostomidae) spiser derimot ikke insekter, men livnærer seg for det meste av nektar, blomster, pollen og frukt. Tre av artene er imidlertid hematofage og ernærer seg utelukkende av blod. Disse kalles vampyrflaggermus og er samlet i underfamilien Desmodontinae. I tillegg til kostholdet nevnt ovenfor spiser rovflaggermus (Megadermatidae), spalteflaggermus (Nycteridae), glattneser (Vespertilionidae), fiskeflaggermus (Noctilionidae) og spydneser små virveldyr.
Avføring etter flaggermus kalles guano (flaggermusgjødsel, chiropteritt) og er en svært potent gjødsel som inneholder store mengder nitrogen, som kan berike næringsfattig jord og gjøre den mer produktiv. Guano består av ammoniakk, urinsyre, fosforsyre, oksalsyre, karbonsyre samt enkelte salter og urenheter. Siden nytteverdien er stor og prisen høy sankes avleiringer av flaggermusgjødsel inn både økonomiske og andre årsaker.
De fleste flaggermusartene er nattaktive og orienterer seg med ekkolokalisering (også kalt biosonar), på linje med hvordan tannhvaler orienterer seg. Noen nektardrikkende flaggermus kan også se UV-lys om natten. Denne egenskapen brukes blant annet til å lokalisere nektarrike blomster.
Når flaggermusen flyr sender den ut høyfrekvente lyder (ultralyd) som kalles sonarskrik eller orienteringsskrik. Lyden støtes ut med vingeslagene, så man kan hevde at små flaggermus, som må slå ofte med vingene, sender ut tettere med skrik enn store flaggermus. Ulike arter bruker også ulike orienteringsskrik, tilpasset sitt miljø. Når lyden reflekteres, danner flaggermusen et bilde ved hjelp av ekkosignalene. Orienteringsskrikene ligger i området 20–100 kHz, noe som er mer høyfrekvent enn hva mennesker kan oppfatte. De minste artene har de mest frekvente skrikene. Eksempelvis har dvergflaggermus et orienteringsskrik på ca. 55 kHz, mens den større trollflaggermusens skrik ligger på ca. 38 kHz. Flaggermus kan imidlertid i en viss grad endre på (tilpasse) skrikene sine, for eksempel gjennom å gjøre de mer høyfrekvente når den må navigere i vanskelig terreng (eksempelvis i skog), og mer lavfrekvente i lett terreng (eksempelvis over vann). Under søk sender flaggermusen ut orienteringsskrikene i forskjellige retninger ved å vri på hodet, som regel gjennom nesen eller munnen.
Dvale er en overlevelsesstrategi som mange flaggermusarter benytter seg av. Strategien tas i bruk da tilgangen på mat blir mindre enn energibehovet. Tilstanden kan utløses langvarig (måneder) eller kortvarig (timer), avhengig av artens habitat og utbredelse. Dyr som unaturlig vekkes fra dvale kan dø av sult, siden det sjelden er mat nok til å dekke energibehovet under den normale dvaletiden.
Fordi europeiske flaggermus lever av insekter, får de vanskeligheter når vinteren kommer og insektene forsvinner. Derfor går de i vinterdvale (hibernering) for å spare energi. Også arter andre steder har vinterdvale. Andre steder kan artene også ha sommerdvale (estivasjon), for eksempel for å unngå tørketid eller den mest ekstreme varmen sommerstid. Mange arter kan også ha daglig torpor, en dvaletilstand som bare varer noen timer, enten om natten eller på dagtid. Hensikten er imidlertid den samme – å spare energi.
Når flaggermus går i dvale kan pulsen synke fra omkring 500 slag i minuttet til 4 slag i minuttet. Ved normal aktivitet har flaggermus kanskje en kroppstemperatur opp mot 40° C, men under dvalen kan den synke til cirka 2° C i ekstreme tilfeller. Da må artene tære på det oppsparte fettlaget. De kan miste opptil en tredel av den vekten de hadde før dvalen. Derfor er det viktig at de får i seg nok næring i sommerhalvåret. Dvaletiden kan variere, men varer i cirka 6–7måneder på våre breddegrader. De som går først i dvale er oftest de eldre hunnene, så følger de voksne hannene, og deretter årets unger. Ungene kommer tilslutt fordi de ikke har rukket å vokse seg ferdig og må legge på seg mer.
Å våkne fra dvale tar tid og forbruker mye energi, som må hentes fra det brune fettlaget. Dyr som har våknet setter i gang med livet som om ingen ting skulle ha skjedd, selv om det gjerne tar noen timer etter oppvåkning før kroppen fungerer som den skal. Vitenskapelig sett er dvale fortsatt en gåte forskerne ikke fullt ut forstår.
Reproduksjon
Flaggermus har bare ett årlig kull, som regel bestående av kun én unge, men enkelte arter føder også tvillinger. Reproduksjonsraten er altså svært lav sammenlignet med mange andre små pattedyr. Til sammenlikning kan husmus og spissmus få titalls unger årlig. I strøk med temperert klima parer flaggermusartene seg om høsten. Hunnen lagrer imidlertid sæden gjennom vinteren, slik at selve befruktningen skjer om våren når hun våkner fra dvalen. Ungen fødes vanligvis sent på våren eller tidlig på sommeren. En nyfødt unge kan veie 20-40% av morens kroppsvekt, så moren investerer enormt mye energi i hvert avkom.
Dieperioden er normalt 4–8 uker hos små insektetende europeiske arter, mens den blant enkelte større tropiske arter kan være 2–4 måneder. Flaggermusmødre som dier er avhengig av å bære med seg ungen i denne perioden, hvilket gjør høy reproduksjonsrate og kort levetid utelukket. Ungen blir gjerne flyvedyktig etter 3–5 uker på våre breddegrader, men dette varierer mellom artene. Den relativt energifattige dietten og perioder med dvale i kalde strøk bidrar til et langt livsløp hos flaggermus.
Generelt lever store dyr lenger enn små, men flaggermus er svært langlivede i forhold til størrelsen. I Sibir fanget og ringmerket man hele 1 544 flaggermus av ukjent alder i 1962, og minst 67 av dem – alle hanner – levde i ytterligere 20år. Skogflaggermus holder rekorden for lengst levetid blant ville flaggermus – minst 41år.
I Norge regner myndighetene med elleve flaggermusarter, men det er registrert tretten arter i treet nedenfor. Det knytter seg imidlertid stor usikkerhet til to av artene, sørflaggermus og tusseflaggermus, som begge er merket med status ikke egnet i Norsk rødliste.
Alle flaggermus i Norge er insektetere og tilhører glattnesefamilien (Vespertilionidae), som er en av familiene i underordenen Yangochiroptera (Microchiroptera). De blir listeført i henhold til inndeling i underfamilie, tribus og slekt ifølge Artsdatabanken. Status i Norge er i henhold til Norsk rødliste.
M. brandtii, skogflaggermus (het før brandtflaggermus), utbredt på Østlandet og i Trøndelag – livskraftig
M. daubentonii, vannflaggermus, utbredt på Østlandet nord til Rendalen, Sørlandet, Vestlandet og i Trøndelag – livskraftig
M. mystacinus, skjeggflaggermus, utbredt på Østlandet og langs kysten av Nord-Vestlandet til Nord-Trøndelag – livskraftig
M. nattereri, børsteflaggermus, utbredt omkring Oslo – kritisk truet
Norske myter om flaggermus
Myten om at grev Dracula var en blodtørstig vampyr som kunne forvandle seg om til ei flaggermus har bidratt til at mange barn ble livredde for mørke.
Fortellingene om grev Dracula og Batman har bidratt til mytene om flaggermus i nyere tid. I eldre norsk folketro og folklore kunne flaggermus (kalt tyvebringe) gjøre folk til tyver bare ved å sette seg på hodet deres, trodde man. Flaggermus ble i kristen tid regnet som djevelens fugl på grunn av sine hudaktige vinger og nattlige vaner, fordi mørke knyttet dem til og demoner. Mens engler ble avbildet med fuglevinger, ble djevler og de underjordiske ofte avbildet med flaggermusvinger. For dem som klarte å fange en flaggermus kunne det imidlertid bety lykke, og flaggermusblod skulle ha en sterk magisk virkning.
De vanligste mytene om flaggermus handler om blodsuging, hår‑floker, sykdom, angrep, og at de er «flygende mus», men ingen ting av dette stemmer. Under følger noen eksempler på sånne myter.
«Flaggermus suger blod» er kanskje den mest utbredte myten. Den dukker gjerne opp rundt Halloween, men det finnes ikke blodsugende flaggermus i Europa. De norske artene spiser dessuten bare insekter, og siden det er få insekter når det feires Halloween, har flaggermusene i Norge alt gått i svale for å spare på energien til neste sesong.
«Flaggermus er farlige for mennesker» er en annen myte. Norske fagkilder understreker imidlertid at flaggermus normalt ikke utgjør noen helserisiko for mennesker, men man bør bruke hansker for å unngå bittskader om man må håndtere de.
«Flaggermus er flygende rotter». Dette er en ren misforståelse. Flaggermus er ikke gnagere, og de er faktisk nærmere beslektet med hjortedyr og hvaler enn med rotter.
«Flaggermus ødelegger hus» er også helt feil, og både Folkehelseinstituttet og Miljødirektoratet er tydelige om at flaggermus verken gnager, bygger bol, eller normalt gjør noen annen skade på bygninger og innbo. De bare hviler eller hibernerer der.
«Flaggermus floker seg inn i håret» er en seiglivet myte i hele Norden, men ingen kilder nevner at flaggermus kan ha slik atferd. De nordiske artene navigerer med svært nøyaktig ekkolokalisering og unngår faktisk hindringer med millimeterpresisjon.
«Flaggermus sprer sykdom i Norge» hevder noen, men Folkehelseinstituttet hevder at flaggermus normalt ikke utgjør helserisiko. Det er faglig konsensus om dette, og det finnes ikke dokumenterte tilfeller av rabies hos norske flaggermus i moderne tid, så myten stammer trolig internasjonale mediesaker.
«Flaggermus angriper mennesker» er det noen som hevder, men flaggermusartene som opptrer i Norge er små (typisk 4–30gram) og ekstremt sky. De angriper ikke mennesker, men flyr unna. Av og til kan imidlertid flaggermus komme seg inn i et rom ved et uhell, spesielt årsunger, men dette har ingen ting med aggressiv atferd å gjøre.
↑Simmons, N., Seymour, K., Habersetzer, J. et al. Primitive Early Eocene bat from Wyoming and the evolution of flight and echolocation. Nature451, 818–821 (2008). https://doi.org/10.1038/nature06549
↑Gunnell, G. & Simmons, N. Fossil Evidence and the Origin of Bats. J Mammal Evol12, 209–246, 10.1007/s10914-005-6945-2 (2005).
12Lei, M., Dong, D. Phylogenomic analyses of bat subordinal relationships based on transcriptome data. Sci Rep6, 27726 (2016) doi:10.1038/srep27726
↑Frafjord, Karl: «vannflaggermus» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. oktober 2026 fra https://snl.no/vannflaggermus
↑McCracken, G.F., Lee, YF., Gillam, E.H., Frick, W., Krauel, J. (2021). Bats Flying at High Altitudes. In: Lim, B.K., et al. 50 Years of Bat Research. Fascinating Life Sciences. Springer, Cham. https://doi.org/10.1007/978-3-030-54727-1_12
12Andrej J. Podlutsky, Alexander M. Khritankov, Nikolai D. Ovodov, og Steven N. Austad (2005). «A New Field Record for Bat Longevity». Journal of Gerontology: BIOLOGICAL SCIENCES (på engelsk). 60A (11): 1366–1368.CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
.jpg){kind=small}
_in_flight_Taveuni.jpg)
.jpg)
.jpg)
