Kaffehus er en betegnelse på et serveringssted der det primært serveres kaffe. Historisk har kaffehus vært viktige sosiale møteplasser, og betegnelsen har blant annet vært brukt om kaffehus i den muslimske verden og Europa og om avholdsbevegelsens serveringssteder i Norge.
En moderne variant er kaffebaren, der sortimentet i hovedsak er basert på ferskbrygget kaffe og ulike kaffedrikker.
De første kaffehusene oppstod i området rundt Den arabiske halvøy. Det begynte å dukke opp kaffehus i Jemen og andre steder i området for minst 700 år siden. Kaffehusene utviklet seg etter hvert til samlingsplasser der folk kunne spille sjakk, diskutere og høre på musikk. Senere spredte kaffehusene seg videre i Det osmanske rike. Damaskus og Kairo fikk kaffehus omkring 1530, og omkring 1555 ble det første etablert i Konstantinopel.
Gjennom handelsvirksomheten mellom Det osmanske rike og Republikken Venezia spredte kaffehusskikken seg til Europa, og på 1600-tallet ble det åpnet kaffehus i en rekke europeiske byer. I Storbritannia fikk kaffehusene stor utbredelse, og i London ble de viktige møteplasser for blant andre handelsfolk, intellektuelle og samfunnsdebattanter.
I 1758 fantes det 22 kaffehus i Stockholm. Carl Michael Bellman (1740–1795) viet en av Fredmans epistler til vertinnen på ett av dem, i epistel nr. 9, Gumman på Thermopolium. Bellman skrev også en farse med tittelen Kaffehuset; den var skrevet på bestilling fra Gustav III og ble uroppført i forbindelse med feiringen av fødselsdagen til hertug Carl på Drottningholm 7. oktober 1790.
Mot slutten av 1800-tallet besluttet deler av avholdsbevegelsen i Norge at arbeidet for avholdenhet også krevde møte- og serveringssteder der det ikke ble servert alkohol.
I 1883 publiserte Ugeskrift for Læger en omtale av en legekongress i Genève, der en brasiliansk lege hevdet at kaffedrikking kunne motvirke alkoholisme. Teorien om at «den tiltagende Smag for kaffe formindsker Trangen til Spiritus» ble også formidlet til norske avislesere. Slike forestillinger sammenfalt med at avholdsbevegelsen så kaffe og alkoholfrie serveringssteder som virkemidler i edruskapssaken.
Rundt om i Norge ble det derfor startet etablissementer som ble kalt «kaffehus», ofte drevet av foreninger opprettet av lokale avholdslosjer. Det samme skjedde i andre land; i 1883 ble det blant annet åpnet et stort kaffehus i Birmingham av den britiske avholdsbevegelsen.
Et eksempel på den norske avholdsbevegelsens kaffehus er Selskabet for oprettelse av Kaffehuse i Bergen, som ble grunnlagt 26. april 1882. Kaffehuselskapet hadde som formål å «motarbeide livet på Ølsjappene i Bergen og søge Arbeidernes velvære fremmet». Kaffehusene skulle være serveringssteder uten alkohol, der det til lav pris ble servert kaffe, te, melk og mat, samtidig som gjestene fikk anledning til samtale og lesing av aviser og tidsskrifter.
Det ble etter hvert tre kaffehus i Bergen; ett lå i Hollendergaten, ett i Strandgaten og ett på Muralmenningen. I 1909 ble driften av kaffehusene avviklet og Selskabet for Kaffehuse i Bergen oppløst. Pengene som var igjen i selskapet, ble brukt til å etablere «Kaffehusets legat for oprettelse og understøttelse av Folkeunderholdningsaftener i Bergen». Legatet eksisterte frem til det ble avviklet i 1976.
I Arendal fantes aksjeselskapet «Arendal Nøkterheds Kaffehus A/S», som drev avholdsservering til 1909. I 1915 kunne byen skilte med etablissementet «Nilsens avholdshotel & café».
På Stathelle i nedre Telemark holdt Godtemplarforeningen i 1903 et stiftelsesmøte for å opprette «Stathelle Kaffehus». Noen dager senere annonserte det nyvalgte styret etter en bestyrerinne for kaffehuset; det var ifølge annonsen ønskelig med «en helst lidt ældre Kvinde med Øvelse i Madlavning samt Opvartning».
I 1915 fantes det en rekke serveringssteder rundt om i Norge som av ideologiske grunner ikke serverte alkohol. Flere betegnelser ble brukt for å signalisere tilknytning til avholdsbevegelsen, og kaffehus synes etter hvert å ha blitt mindre vanlig til fordel for ord som avholdskafé, nøkterhetskafé og avholdshotell. I Tønsberg fantes «Totalavholdsforeningens café», og i Ålesund «Avholdshjemmets café». I Kristiania var det minst 23 slike serveringssteder i 1915.
En kaffebar er en moderne form for kaffehus der grunnsortimentet er basert på ferskbrygget kaffe av forskjellige typer. Kaffebarer forbindes særlig med espresso og espressobaserte drikker, og den som tilbereder og serverer kaffen kalles gjerne barista.
Moderne kaffebarer har fått stor utbredelse i større byer over store deler av verden. Den amerikanske kjeden Starbucks har vært en av de største internasjonale kaffebarkjedene. Per oktober 2020 hadde selskapet virksomhet i 83 markeder.
Den første moderne kaffebaren i Oslo åpnet på Steen & Strøm 3. mars 1959. Den hadde espressomaskin, kaffekvern, høye krakker og en lang bardisk, men skilte seg fra senere kaffebarer ved at den i større grad var en norsk kafé med espressomaskin enn del av en internasjonal kaffebarkultur.
En ny kaffebarbølge kom på 1990-tallet, inspirert blant annet av den amerikanske kaffebarkulturen. I 1994 åpnet Rooster Coffee i Østbanehallen i Oslo, to uker før Kaffebrenneriet åpnet sitt første utsalg i Thereses gate. Også Stockfleths, som hadde røtter som spesialforretning for kaffe og te fra 1895, ble omgjort til kaffebarer på 1990-tallet. Senere kom blant andre Dromedar kaffebar, etablert i Trondheim i 1997, og flere andre norske og internasjonale kjeder.
Et særpreget eksempel på internasjonaliseringen av norsk kaffebarkultur er Fuglen, som har røtter i Oslo fra 1963. I 2012 åpnet virksomheten sin første utenlandske filial i Tokyo, med et konsept som kombinerte kaffebar på dagtid, cocktailbar på kveldstid og norsk design. Fuglen har senere etablert flere kaffebarer i asiatiske byer.
Fra omkring år 2000 fikk norsk kaffebarkultur i økende grad preg av spesialkaffe, med større oppmerksomhet om kaffens opprinnelse, foredling, brenning og smak. Robert Thoresen vant det første verdensmesterskapet i baristakunst i 2000, og Tim Wendelboe vant samme mesterskap i 2004. Utviklingen bidro til å gi norsk kaffekultur internasjonal oppmerksomhet.