Magnus Lagabøtes landslov

Magnus Lagabøtes landslov var et lovverk gjeldende for hele Norge gitt av kong Magnus Lagabøte mellom 1274 og 1276. Lovverket var det første som gjaldt for hele Norge og er et av de første eksemplene på omfattende nasjonal lovgivning fra en sentralmyndighet i Europa. Lovverket er grunnen til at kongen fikk tilnavnet Lagabøte, «den som forbedrer loven». Det var på den tiden den eneste lovsamlingen som regulerte hele samfunnet og skapte rettsenhet i Norge.

I Europa var det på den tiden vanlig at rikene ble regulert av enkeltstående lover, sedvane og vedtak i domstolene. Ifølge Jørn Øyrehagen Sunde var det først med Code Civile i Frankrike i 1804 at det kom en landsdekkende lov med like stor betydning for folks liv. Landslova bygget på eksisterende landsdelslover utviklet i hundreårene før. Det gikk med 42 kalveskinn til å lage en kopi av landslova og en tredjedel av bevarte manuskript fra før 1350 inneholder landslova. Det fantes anslagsvis en kopi av landslova for hver 1200 innbyggere. En landsdekkende lov var et viktig utgangspunkt for å iverksette en ensartet politikk i hele landet. Landslova gjaldt til 1600-tallet og ble avløst av Christian Vs Norske Lov i 1687. På 1600-tallet gjaldt landslova i form av Christian IVs Norske Lov fra 1604.

Virkeområde

Selv om lovverket gjaldt for hele landet, besto det formelt av fire ulike lovbøker, ett for hvert av de fire lagtingene (Gulating, Frostating, Eidsivating og Borgarting). Innholdet i de fire lovbøkene var for det meste likt og i hovedsak bygget på tidligere gjeldende lagtingslover, utviklet i hundreårene før. Det ble i tillegg utarbeidet en egen bylov for byene. Landsloven ble lagt frem på Frostatinget i 1274, på Gulatinget i 1275 og på Eidsivating/Borgarting i 1276. Lovarbeidet begynte trolig 10 år før det ble lagt frem på Frostatinget. De eldre lagtingslovene, deriblant Gulatingslova, bygget på sedvane, rettspraksis og lovgivning. I tillegg til de fire lagtingene i Sør-Norge fantes det trolig ett for Hålogaland og ett for Færøyene, og det fantes trolig lover for byene.

Magnus Lagabøte fulgte bevisst lovgivningstradisjonen fra det romerske keiserriket, romerretten. Han delte lovboken inn i ni bolker etter mønster av den keiserlige Codex, og poengterte at princeps legibus solutes est («kongen står over lov», det vil si at kongen er lovgiveren). Lovboken ble lagt frem på lagtingene til orientering. Omtrent halvparten av stoffet var nye lover som raskt ble tatt i bruk. Anvendelsen av landslova ble i hovedsak overlatt til lagmenn og de fremmøtte på tingene. Jónsbók på Island ble vedtatt i 1281, og den norske byloven fra 1276 har landslova som grunnlag, med en stor del av de samme reglene. Jónsbók inngår fortsatt i islandsk rett, mens landslova gjaldt til 1600-tallet.

Lovsamlingen er inndelt i ni områder («bolker») inkludert:

• rettsvesen
• kongemakt
• forsvaret
• vern av eiendom og liv
• ekteskap og arv
• odelsjord, rettsforhold til jordeiendom
• lov og gjeld
• pant og handel
• tyveri og edsavleggelse

Landsloven bestemte blant annet at det var generell almisseplikt: Den som stjal mat av sult, skulle ikke straffes, men dersom en frisk og mett mann stjal, skulle han pryles og deretter settes i arbeid. Landsloven gjenspeiler en spekter av samfunnsinteresser, samtidig som den tok hensyn til mindre mektige grupper med et system for fattigforsorg som i prinsippet eksisterte til rundt 1900. Loven utvidet bestemmelser for handel, kreditt og sjøfart med vern og rettigheter for aktørene, slik at norske byer kunne bli attraktive handelssteder. Ekteskapet ble styrket, noe som svekket stillingen til ugifte mødre. Kvinners eiendomsrett ble styrket.

Tinget ble videreført som dømmende makt, med kongen som lovgiver. Landsloven sa samtidig at om reglene var urimelige, hadde dommerne rett til å sette reglene til side: 12 dommere skulle formulere en rimelig løsning som tinget deretter kunne vedta. Denne ordningen åpnet for at tinget i sin dømmende funksjon samtidig drev politikk og lovarbeid.

Utarbeidelsen av en felles lov styrket sentrale myndigheter og kongens makt. Særlig kirken reagerte på dette, og erkebiskop Jon Raude i Nidaros motsatte seg at kongen grep inn på kirkens område og reviderte kirkeretten. Det oppsto en langvarig tautrekking mellom konge og kirke, som endte med forlik og kompromiss, kalt «Sættargjerden», i Tønsberg 1277. Erkebiskopen lyktes i å sikre kirken et betydelig skattefradrag og større juridiske privilegier.

Loven beskriver hva som var ulovlig og straffen, ofte en bot til kongen. Store deler av lovverket var gjeldende rett i over 400 år. I 1604 ble den revidert og oversatt til dansk under navnet Christian IVs Norske Lov. I 1687 ble denne opphevet og erstattet av Christian Vs Norske Lov. Ifølge Jørn Øyrehagen Sunde var landsloven en viktig premissleverandør for Christian Vs norske lov, som i sin tur var grunnlag for Grunnloven av 1814.

Landsloven er kjent fra åtti bevarte avskrifter. De norrøne betegnelsene falt vanskelige for utlendinger, og bøndenes klager gjaldt nettopp innholdet, slik som delingen av tiendens bondelut, eller adelens forslag om å oppheve odelsretten. Stattholderen skrev i 1590 som begrunnelse for å få i stand en oversettelse av Landsloven: «...saa kunne òg de danske og tyske Lensmænd, Fogder og Præster ikke vel læse og forstaa dette Norske, besynderlig hvad dennem er imod [spesielt det de er imot]». Lovtolkninger var basert på hevd, tradisjon og nye kongebrev. Gamle skinnbrev med avsagte dommer lå rundt om på gårdene og kunne konsulteres. Stod lagretten likevel fast, henvendte den seg til den lovkyndige lagmannen og ba om orskurd («utskjæring») tilsvarende våre dagers rettsbelæring.

Landsloven var det mest utbredte ikke-religiøse bokverket i middelalderen i Norge. Det var store og små forskjeller i ordlyden mellom manuskriptene, og denne variasjonen var kjent av de som brukte manuskriptene slik det fremkommer av notater i margen. Ordlyden kunne fravikes om den ble ansett for streng eller for mild. Lakuner av lovtomme rom kunne fylles av dommerne. Langt på vei var loven et rammeverk som kunne tilpasses hver enkelt sak.

• 
  Fra åpningen av landevernsbolken i landsloven, håndskriftet AM 305 fol, bl. 10v. Torgeir Håkonsson var skriveren som førte i pennen Farmannsloven, Oslos bylov og Bergens bylov, og denne siden er skrevet av ham ca år 1300.
• 
  Side fra Landsloven i en avskrift fra ca. 1590. Med tillatelse fra Riksarkivet.

Loven

Magnus, med Guds miskunn Norges konge, sønn av kong Håkon, sønnesønn av kong Sverre, sender Guds og sin hilsen til alle Guds og sine venner i Gulatings lovområde.

Dere vet at de forstandigste menn i Gulatings lovområde jevnlig har nevnt for oss​ at dere har fått vite at vi har vært med på å forbedre de fleste lovbøkene i landet i samråd med de beste menn, og bedt oss om at deres bok ikke blir holdt utenfor denne forbedringen. Dere skal vite at det har vært viktig for oss å trekke fra og legge til det som vi mener passer best, i samråd med de beste menn, og særlig viktig nå når dere har betrodd oss å utforme hele lovboka. Derfor har vi nå en stund gransket lovboka nøye, og det synes for oss som om det mange steder kunne uttrykkes like presist med færre ord der lovboka før har vært svært omstendelig. Noen steder trengs sannelig nærmere forklaring, der den før ikke har vært tydelig nok for mange fåkunnige.

Selv om vi kjenner oss svært ukyndige til slike storverk, så har vi likevel latt skrive denne boka, som vi sender dere på en slik måte som den selv sier, i tillit til vår herre Jesu Kristi miskunn og den hellige kong Olavs forbønn, og den bistand fra de skjønnsomste​ menn som var hos oss. For at dere skal forstå hvorfor vi har ordnet bolkene i boka slik de nå står, blir denne ordningen forklart for dere i det følgende.

Tingfarebolken er nå, som tidligere, skrevet først i lovboka, for først blir tinget ordnet og oppnevnelsene gransket, lagrettemenn valgt og eder avlagt, grid​ satt og sømmelig oppførsel gjort rede for, fordi jo bedre tinget er ordnet og skikket, jo bedre blir lovboka og dommene lyttet til.

Første del av lovboka er Kristendoms-bolken, for at folk skal forstå at den kristne tro er grunnvoll og opphav til alle gode ting, og lydighet til den hellige kirke og dens ledere er lys og veiviser til all lovlig rettferdighet og barmhjertig oppførsel.

Etter Kristendomsbolken følger Landevernsbolken, fordi hele folket skal vite at den samme Gud har satt kongen til verdslig makt som biskopen til åndelig makt.

Etter Landevernsbolken følger Mannhelgebolken, fordi etter dette passer det seg for høvdinger og alle andre under dem i rang å overholde og la overholde Guds fred og gode menns frihet blant kristne, og straffe dem med lovene, men likevel med måtehold dersom de blir overbevist om annet.

Etter Mannhelgebolken følger Arvetallet med mer som hører til, og det starter med kvinners giftermål, fordi det er av stor betydning for dem som gjør krav på arv, at de er født i lovlig ekteskap.

Etter Arvetallet kommer Odelsbolken, for når noen arver jord, passer det for ham å granske om sin og andres odel​, så han ikke tilegner seg andres lovlige odel, og selv skal kunne innløse sin odel i samsvar med loven.

Etter Odelsbolken følger Landsleiebolken, fordi det passer seg for dem som lovlig har skaffet seg sine jordeiendommer, å leie dem bort etter loven.

Etter Landsleiebolken følger Kjøpebolken, fordi man skal reise sak om løsøre etter lovlige søksmål, slik man reiser sak om land og jordegods etter Odelsbolken.

Etter Kjøpebolken følger Tjuvebolken, fordi det passer seg ikke for noen å ødelegge det som andre lovlig har skaffet seg. Og den som gjør noe annet, vil svare for det med straff etter loven.

Sist i boka kommer kongens retterbøter, fordi den kongen som er satt til å ha tilsyn med lovene, er ikke mindre forpliktet til å gjøre det bedre for sine lovlydige undersåtter med mildhet og retterbøter, enn å tvinge ukloke mennesker til respekt og lydighet med tukt og lovlige straffer.

Alle saker om tilfalt arv, om innløsning av odelsjord, om drap og alle andre lovsaker skal gå for seg etter loven slik den var i landet da saken startet, hvis det ikke har falt lovlig dom i den tidligere.

Vi ber dere også om at dere bærer over med oss i det som mangler, fordi det har mer årsak i vår vankunne eller vanvare enn i vår uvilje, som man kan tenke seg, selv om vi hadde tatt på oss mindre ansvar, og vi hadde vært mindre opptatt av dette gjøremålet enn vi er. Finnes det også noe nyttig i det, takker vi alle Jesus Kristus for det, måtte hans navn være velsignet til evig tid. Amen.

Referanser

Kilder

• «Magnus Lagabøtes landslov», fra Store norske leksikon
• «Magnus Lagabøtes landslov», artikkel hos Norgeshistorie.no
• «Forbrytelse og straff», om Magnus Lagabøtes landslov, artikkel hos Norgeshistorie.no

Eksterne lenker

• Landsloven fyller 750 år, kronikk av Aslak Sira Myhre, Aftenposten 19. august 2023
• Magnus Lagabøters landslov. Kristiania: Cammermeyers boghandel. 1915. 
• Norges gamle Love indtil 1387. Andet Bind : Lovgivningen under Kong Magnus Haakonssøns Regjeringstid fra 1263 til 1280, tilligemed et Supplement til første Bind. Christiania: Trykt hos Chr. Grøndahl. 1848. 
• Ms.4° 1 Magnus Lagabøters landslov, Gulatingsversjonen..