Pungdyr

Pungdyr
Pungdyr (Marsupialia)
Nomenklatur
Marsupialia
Illiger, 1811
Synonymi
Metatheria
Populærnavn
pungdyr
Klassifikasjon
RikeDyreriket
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
GruppeEgentlige pattedyr
Økologi
Antall arter ±334
Habitat mange forskjellige
Utbredelse Amerika, Australia og Ny-Guinea
Inndelt i

Ameridelphia

Australidelphia

Pungdyr (Marsupialia) er en infraklasse med pattedyr som er kjent for at ungene fødes på et tidlig utviklingsstadium og oppholder seg nær morens kropp til den blir mer utviklet. Pungdyrene er søstergruppen til morkakedyrene (Eutheria), og sammen utgjør de to gruppen egentlige pattedyr.

Pungdyrene særmerker seg ved ikke å ha en morkake, slik at fosteret ikke er koblet til moren slik som hos morkakedyrene. De er derved ovovivipare, og fosteret lever i stor grad av en begrenset mengde eggeplomme under fosterutviklingen og fødes på et meget tidlig stadium.

Pungdyrene er ikke noen spesielt tallrik gruppe av pattedyr og finnes i dag bare i Australasia og Amerika.

Det vitenskapelige navnet Marsupialia brukes om de nålevende pungdyrene. Gruppen som omfatter de nålevende pungdyrene og alle utdødde arter som er mer i slekt med pungdyr enn med morkakedyr, kalles Metatheria.

Kladogram

Inndelingen følger Álvarez-Carretero et al., 2022:

Mammalia 
 Yinotheria 

Monotremata Ornithorhynchus anatinus


 Theria 
 Marsupialia 

Paucituberculata




Didelphimorphia


 Australidelphia 

Microbiotheria


 Eomarsupialia 
 Agreodontia 

Notoryctemorphia




Peramelemorphia



Dasyuromorphia





Diprotodontia Macropodidæ






Placentalia
 Atlantogenata 
 Xenarthra 

Cingulata Dasypus novemcinctus



Pilosa Myrmecophaga tridactyla



 Afrotheria 
 Paenungulata 

Hyracoidea


 Tethytheria 

Sirenia Trichechus



Proboscidea Elephas maximus




 Afroinsectiphilia 

Tubulidentata


 Afroinsectivora 

Macroscelidea



Afrosoricida






 Boreoeutheria 
 Laurasiatheria 

Eulipotyphla Talpidae


 Scrotifera 

Chiroptera Desmodontinae


 Ferungulata 

Pholidota Manidae




Carnivora Acinonyx jubatus


 Euungulata 

Perissodactyla Equus quagga



Artiodactyla Capra walie







 Euarchontoglires 


Scandentia


 Glires 

Lagomorpha Lepus



Rodentia Rattus





 Primatomorpha 

Dermoptera



Primates Cebus olivaceus









Beskrivelse

Bortsett fra noen få, har alle pungdyrene en pung hvor ungene oppholder seg i denne tiden. Man kan nesten si at ungene blir født mens de ennå er på et fosterstadium og deretter gjennomgår siste del av svangerskapet etterpå. Ofte blir de nærmest sittende fast til patten, som svulmer opp inne i munnen deres. Hos mange arter kan de gå inn og ut av pungen også etter at de har kommet lenger i utviklingen. Pungens åpning kan vende forover eller bakover. Noen få pungdyr har ingen pung. Til disse hører numbaten, hvis unger suger seg fast til de oppsvulmende pattene etter fødselen og blir sittende festet til moren på den måten.

Hos pungdyrene fungerer plommesekken som en morkake. Plommesekken er sterkt utvidet, og vil feste seg i livmorveggen. I stedet for at fosteret fester seg dypt nede i slimhinnene i livmorveggen slik som hos placentale pattedyr, danner livmoren en grunn fordypning rundt fosteret. En god del av næringen til fosteret kommer i form av «livmormelk», en substans som skilles ut av livmorveggen og taes opp dirkete av fosteret. Noe næring passerer fra morens blodårer til blodåren i plommesekken. Punggrevlingene har en primitiv morkake av mer normal type, men også disse føder ungene på et meget tidlig tidspunkt i fosterutviklingen. Begrepet placentale pattedyr om alle andre dyr enn pungdyr og kloakkdyr er derfor egentlig misvisende, siden det også forekommer en slags morkake hos pungdyrene.

Systematikk

Arter

Pungdyrene omfatter omkring 334 kjente arter, fordelt på sju ordener. Gruppen er rikest utviklet og har flest arter i Australia. Noen arter finnes på Ny-Guinea, Sulawesi og andre øyer øst for wallacelinjen. Pungrottene er hovedsakelig utbredt i Sør-Amerika. De spredte seg til Nord- og Mellom-Amerika etter dannelsen av Panamaeidet for 2,8 millioner år siden, og én art finnes nå nordover til sørlige Canada.

Molekylærgenetiske data tyder på at de nålevende pungdyrene utviklet seg i Sør-Amerika, og spredte seg til Australia via Antarktis ved et enkelt tilfelle, selv om disse kontinentene lenge hang sammen. I nordøstlige Australia er det funnet et hælbein fra tidlig eocen. Dette fossilet kommer fra et pungdyr utenfor gruppen som de nålevende australske artene tilhører. Det kan tyde på at forholdene var mer kompliserte og at pungdyr vandret fram og tilbake mellom Australia og Sør-Amerika.

Fossiler som tilhører gruppen Metatheria, men som står utenfor de nålevende pungdyrene, er kjent også fra andre steder i verden, inkludert Europa. Årsaken til at de døde ut på den nordlige halvkule er ikke kjent. En vanlig forklaring er at de ble utkonkurrert av placentale pattedyr, men det er kanskje en overforenkling av kompliserte prosesser. Funnet av den kattelignende Anatoliadelphys fra midtre eocen for 44–43 millioner år siden i Tyrkia viser at spesialiserte, kjøttetende pungdyr levde samtidig med placentale pattedyr som okkuperte lignende økologiske nisjer.

Pungdyrene er en mangeartet gruppe. Pungdyr er både små og store og har svært forskjellige fysiske trekk og mange forskjellige levemåter. De kan være både planteetere, insektetere og kjøttetere. Det fins pungdyr som både klatrer, graver, glideflyr og beveger seg hurtig på slettene. Gruppen omfatter flere dyr som bærer navn etter placentale pattedyr som de ligner på. Det gjelder for eksempel pungmuldvarper og pungrotter. Gruppen omfatter også dyr som synes å være temmelig forskjellige fra alle andre dyr, som kenguruer og vombater.

Det finnes flere måter å dele inn pungdyrene på. En måte er å dele dem opp i flerfortannede og tofortannede pungdyr. En annen er å dele dem opp i australske og sær-amerikanske pungdyr. Det interne slektskapsforholdet mellom de forskjellige familiene er imidlertid ikke helt kartlagt. Her presenteres en systematikk basert på kjerne-DNA.

Fylogenetisk tre fra Nilsson (2014)

Utdødde pungdyr

Utdødde pungdyr omfatter dyreformer som synes å ytterligere vise hvor mangeartet dyregruppen er. De fleste var plante- og insektetere, mens noen var rovformer. De varierte mye i størrelse fra meget små former til noen som var store som kuer. Noen av de utdødde formene hadde store fortenner som ligner de huggtennene som sabeltanntigerne hadde (Thylacosmilus er et eksempel på dette).

Referanser

  1. ↑ Blackburn, D. G. (2000). Classification of the reproductive patterns of amniotes:" Herpetological Monographs", side 371-377.
  2. ↑ Álvarez-Carretero S, Tamuri AU, Battini M, Nascimento FF, Carlisle E, Asher RJ, Yang Z, Donoghue PC, dos Reis M (2022). «A species-level timeline of mammal evolution integrating phylogenomic data». Nature. 602 (7896): 263–267. Bibcode:2022Natur.602..263A. PMID 34937052. doi:10.1038/s41586-021-04341-1.
  3. ↑ Side om reproduksjon Arkivert 28. august 2008 hos Wayback Machine. fra Centennial Museum, Univerity of Texas and El Paso
  4. 1 2 3 Nilsson, M. A.; Churakov, G.; , Sommer, M.; Van Tran, N.; Zemann, A.; Brosius, J.; Schmitz, J. (27. juli 2010). «Tracking Marsupial Evolution Using Archaic Genomic Retroposon Insertions». PLoS Biology. Public Library of Science. 8 (7): e1000436. PMC 2910653 Åpent tilgjengelig. PMID 20668664. doi:10.1371/journal.pbio.1000436.
  5. ↑ Beck, R.M.D. (2012). «An ‘ameridelphian’ marsupial from the early Eocene of Australia supports a complex model of Southern Hemisphere marsupial biogeography». Naturwissenschaften. 99 (9): 715–792. ISSN 1432-1904. doi:10.1007/s00114-012-0953-x.
  6. ↑ Sánchez-Villagra, M.R. (2013). «Why are there fewer marsupials than placentals? On the relevance of geography and physiology to evolutionary patterns of mammalian diversity and disparity». Journal of Mammalian Evolution. 20 (4): 279–290. ISSN 1573-7055. doi:10.1007/s10914-012-9220-3.
  7. ↑ A. Murat Maga og Robin M. D. Beck (2017). «Skeleton of an unusual, cat-sized marsupial relative (Metatheria: Marsupialiformes) from the middle Eocene (Lutetian: 44-43 million years ago) of Turkey». PLOS ONE. 12 (11): e0188132. ISSN 1932-6203. doi:10.1371/journal.pone.0181712.

Eksterne lenker