Et sykkelkjede er et rullekjede som overfører kraft fra pedalene til drivhjulet på en sykkel, og dermed driver den frem. De fleste sykkelkjeder er laget av vanlig karbonstål eller legert stål, men noen er nikkelbelagte for å hindre rust eller for estetikk.
Foreldede kjededesign for sykler inkluderer blokkkjede (består av borede metallblokker med ytterplater), skip-link-kjede (rullene er vekselvis nært og langt fra hverandre) og Simpson-kjede (lenkede trekanter, hvor den indre er til krankdrevet og den ytre er til bakhjulet). De første kjedene var uten bøssinger, og hadde dårlig pålitelighet, høyere friksjon og dårlgiere mekanisk effisiens sammenlignet med moderne kjeder.
Rullekjedet som brukte bøssinger ble designet i 1898 av Nevoigt-brødrene fra det tyske Diamant Bicycle Company.
Rullekjeder med innebygde bøssinger (såkalt "bushingless") har i nyere tid erstattet tradisjonelle rullekjeder med bøssing. Her utgjør den indre sideplaten bæreflaten til bøssingen, og hver plate danner halvparten av bøssingen. Dette reduserer antallet deler som trengs for å sette sammen kjedet, og reduserer kostnadene. Kjedet blir også mer fleksibelt sideveis, hvilket er nødvendig med moderne avhoppsgir, fordi kjedelinjen ikke vil være rett for de fleste girkombinasjoner.
De første syklene var uten kjede, som for eksempel veltepetter hvor pedalene var festet direkte til drivhjulet. Dette begrenset antallet meter per pedalomdreining (og derav topphastigheten), og resulterte i sykkeldesign med så store forhjul som mulig. Ved å gå over til kjededrift kunne man øke girforholdet, som gjorde det mulig å lage raske sykler med mindre drivhjul.
Kjedet muliggjorde også utvikling av ulike typer variabel giring slik at man kan bytte gir, etterhvert også i fart, for å tilpasse seg ulike typer terreng og forhold, og dermed kunne oppnå effisient tråkkfrekvens i forskjellige hastigheter.
Sykkelkjeder kan være svært energieffisiente. Ifølge en studie utført i et rent laboratoriemiljø var effisiensen 98,6%, og de fant også at effisiensen ikke ble sterkt påvirket av smøretilstanden. Større tannhjul eller mindre ruller vil gi mer effisient drift fordi det flytter trykkpunktet lenger bort fra akselingen, og legger mindre belastning på lagrene, og dermed reduserer friksjonen i det indre hjulet. Høyere kjedespenning ble funnet å være mer effisient, hvilket ikke nødvendigvis er intuitivt.
Hvordan sykkelkjeder bør smøres er et omdiskutert blant syklister.
Flytende smøring, som olje, penetrerer innsiden av leddene, og forsvinner ikke så lett, men kan tiltrekke seg skitt. Utsiden av kjeden bør derfor tørkes tørr etter at våtsmøringen har fått tid til å trenge inn i leddene slik at utsiden er tørr og man ikke tiltrekker seg unødig mye skitt under sykling.
Tørre smøremidler, som ofte inneholder voks eller teflon, blir transportert av et flyktig løsemiddel, og holder seg renere under bruk, men er mindre varig og krever hyppigere vedlikehold.
Siden rundt 2020 har det gjenoppstått en trend blant syklister med å bruke hardvoks (for eksempel 100% parafinvoks eller proprietære formuleringer) i stedet for oljebasert smøring.
Smeltevoks holder seg renere under bruk, og er relativt holdbart, men krever en initiell grundig avfetting (for eksempel ved hjelp av white spirit etterfulgt av isopropanol) før første voksing, samt at det kreves noe utstyr for å smelte voksen og revokse ved behov. Re-voksing kan kreves hver 200-400 kilometer avhengig av værforhold (støvete, våte eller gjørmete forhold kan kreve hyppigere voksing). En populær metode er å legge det rensede kjedet i en bolle og smelte voksen i et vannbad for trygghets skyld i stedet for å smelte voksen direkte i en gryte for å minimere avgasser som kan være helseskadelige og overoppheting som kan være brannfarlig. Alternativt finnes det også spesialisert smelteutstyr som oppfyller samme funksjon. Siden voksing krever en del ekstra oppsett hver gang tilbereder mange syklister gjerne 2-3 kjeder hver gang, og roterer mellom dem en etter en etterhvert som voksen slites av. For langdistanse sykkelturistme tar noen med seg reservekjeder som er ferdigvokset. Dryppvoks kan også være et alternativ for smøring i felten etterhvert som voksen slites av.
På de fleste sykler tres kjedet gjennom høyre baktriangel som består av høyre kjedestag i bunn og høyre setestag øverst. Kjedet må derfor deles (eller "brytes") med mindre rammen er delbar (isåfall vanligvis i setestaget). Kjedet kan enten brytes et vilkårlig steg med kjedebryter eller ved å åpne en kjedelås. Noen typer kjedelåser gjør at kjedet kan settes inn og tas fra hverandre igjen uten spesialverktøy.
Kjedeslitasje, ofte misvisende kalt kjedestrekk, skjer over tid etterhvert som kjedet blir slitt. På rullekjeder skjer slitasjen ved at bøssingene og tappene slites ned, mens på moderne rullekjeder med innebygd bøssing skjer de i foringen som er en del av den indre platen. Slitasjen skjer altså ikke i form av forlengelse av sideplatene, ettersom spenningen som skapes ved å tråkke er utilstrekkelig for dette.
Ettersom avstanden mellom leddene på et slitt kjede blir lengre enn spesifikasjon på 12.7 mm vil ikke kjedet lenger passe nøyaktig i mellomrommene mellom tennene på tannhjulene. Dette kan føre til økt slitasje på tannhjulene.
En viktig faktor for kjedets slitasje og levetid er smøring og hvor mye smuss som kommer inn i leddene, ikke den mekaniske belastningen. Avhengig av bruk og rengjøring kan et kjede vare fra bare 1000 km, eller mellom 3000 km og 5000 km for godt vedlikeholdte kjeder, eller over 6000 km for perfekt preparerte kjeder av høy kvalitet, enkeltgir eller navgir med kjedeskjerm.
Noen anbefaler å bytte et kjede før det har 0.7% slitasje. En mer konservativ anbefaling er ved 0.5% slitasje. Bruk forbi dette kan føre til raskere slitasje av tannhjulene som kan være mye dyrere enn å bare bytte ut en slitt kjede.
.png)
Kjeder brukt på moderne sykler har 12.7 mm senteravstand på rullene. Denne senteravstanden navngis som #8 i ISO-standard 606 hvor 8-tallet angir antallet sekstendedeler av en tomme (8/16 = 1/2), mens den navngis som #40 i ANSI der 4-tallet angir antallet åttendeler av en tomme (4/8 = 1/2. Rullenes diameter er 5⁄16 tomme (7,9 mm).
Fra 1976 til omtrent 1980 laget Shimano et metrisk kjede med 10 mm senteravstand kalt Shimano Dura-Ace 10 pitch. De mindre rullene er mekanisk gunstige siden de gir mindre friksjon, men gjør kjeder og tannhjul inkompatible med vanlig 12.7 mm-utstyr.
Den innvendige bredden på kjedet må være bred nok til å få plass over tannhjulet.
Den ytre bredden på kjedet har også betydning på sykler med avhoppsgir, fordi kjedet ikke må være så bredt at det tar borti de andre tannhjulene på kransen. Videre må den ytre bredden på kjedet ikke være så smalt at det kan falle mellom to tannhjul.
Følgende liste gjør det mulig å måle et kjede av ukjent opprinnelse for å bestemme dets kompatibilitet.
| Bruk | Senteravstand | Innvendig bredde
(rullebredde) |
Utvendig bredde |
|---|---|---|---|
| Blokkjede og senere skip-link rullekjede (1930-1950-tallet) | 25.4 mm (1") | 4.8 mm (3/16") | Ingen data |
| Enkelte eksotiske lastesykler, trehjulinger | 12.7 mm (1/2") | 4.0 mm (5/32") | Ingen data |
| Drivlinjer uten kjedegir (ettgirssykler som BMX, fastnavsykler som banesykler, eldre navgir) | 12.7 mm (1/2") | 3.2 mm (1/8") | ca. 9 mm |
| Shimano metrisk Dura-Ace 10-series (CN-7000) | 10 mm | 3 mm | Ingen data |
| Drivlinjer uten kjedegir (moderne navgir, noen ettgirssykler)
Inntil 8-delt kjedegir |
12.7 mm (1/2") | 2.4 mm (3/32") | 7–8 mm |
| 9-delt kjedegir | 12.7 mm (1/2") | 2.18 mm (11/128") | 6.5–7 mm |
| 10-delt kjedegir | 12.7 mm (1/2") | 2.18 mm (11/128") | 6 mm
5.9 mm (Campagnolo) |
| 11-delt kjedegir | 12.7 mm (1/2") | 2.18 mm (11/128") | 5.62 mm
5.5 mm (Campagnolo) |
| 12-delt kjedegir | 12.7 mm (1/2") | 2.18 mm (11/128") | 5.3 mm
5.25 mm (SRAM) 5.15 mm (Campagnolo) |
| 13-delt kjedegir | 12.7 mm (1/2") | 2.18 mm (11/128") | 4.9 mm (Campagnolo EKAR) |
Nye kjeder kommer vanligvis i standardlengder som er lange nok for de fleste vanlige sykler, og det må derfor fjernes et passende antall ledd før installasjon for at drivverket skal fungere skikkelig. På noen sykler kan det derimot være nødvendig å skjøte på flere ledd for å få et lengre kjede.
Med kjedegir ansees ofte kjedet som langt nok dersom sykkelen klarer å skifte gir til største tannhjul bak og største tannhjul foran uten å sette seg fast, men samtidig ikke så lang at det er slakk i kjedet når det skiftes til minste tannhjul bak og minste tannhjul foran. Det er kun mulig å oppfylle begge disse kravene hvis bakgiret er kompatibelt med girområdet som brukes på sykkelen (kombinasjonen av krans og klinger). På den andre siden er det også bredt akseptert at det er upraktisk å faktisk bruke girkombinasjonene stor/stor og liten/liten – man vil da som regel i stedet gire opp eller ned til noen av de andre tannhjulene foran eller bak.
På sykler uten kjedegir, som ettgirsykler og navgirsykler, må kjedelengden samsvare med avstanden mellom kranken og baknavet, samt størrelsen på den fremre og bakre tannhjul. Slike sykler har vanligvis en eller annen mekanisme for små justeringer som horisontale gaffelender eller eksentrisk stramming i baknavet eller kranklegeret. I ekstreme tilfeller kan det være nødvendig med såkalt halve kjedeledd for å få korrekt kjedelengde.
For å redusere masen er det produsert kjeder med hule pinner og med utskjæringer i leddene. Kjeder har også blitt laget av rustfritt stål for korrosjonsbestandighet og titan for vektreduksjon, men disse er dyre. En nyere trend er kjeder i forskjellige farger, og noen produsenter tilbyr egne kjedemodeller spesielt for elektriske sykler.
Notable produsenter av sykkelkjeder inkluderer:
|arkivdato= (hjelp)|dato= (hjelp) Arkivert 15. mars 2023 hos Wayback Machine.|dato= (hjelp) Arkivert 15. mars 2023 hos Wayback Machine.| Ramme |  | |
|---|---|---|
| Hjul | ||
| Drivverk | ||
| Kabling | ||
| Utstyr | ||