Verdensmusikk (fra engelsk: world music) er en betegnelse som i hovedsak dekker all musikk som ikke faller inn i kategorier innen musikk innenfor Nordvest-Europa og Nord-Amerika.
Begrepet har blitt kritisert for å være eurosentrisk og upresist, og for å være lite egnet for klassifisering av musikk. Ut fra et musikalsk eller kulturelt synspunkt er det i utgangspunktet ingen fellestrekk mellom de forskjellige musikksjangerene som faller inn i kategorien verdensmusikk. Betegnelsen blir brukt forskjellig i forskjellige land.
Begrepet verdensmusikk dukket opp tidlig på 1960-tallet og ble fornyet på slutten av 1980-tallet. Først i forbindelse med europeiske jazzkritikere (ca. 1963), så av musikkprofessoren og «etnomusikologen» Robert E. Brown (1927–2005) ved San Diego State University brukte begrepet om at musikk burde være i forkant av å fremme forståelse mellom ulike kulturer (1965). Den tyske komponisten Karlheinz Stockhausen brukte begrepet Weltmusik for å beskrive elektroakustisk musikk som blandet musikkstiler fra alle verdenshjørner. I 1987 ble verdensmusikk gjeninnført, denne gangen som et kommersielt begrep, av en rekke små britiske plateselskaper som ønsket å klassifisere den stadig mer populære popmusikken de spilte inn og/eller distribuerte, som ikke var av vestlig opprinnelse, eller hadde sine røtter utenfor den nordamerikansk-nordvesteuropeiske kultursfæren. CD-ene ble sortert etter kontinent og deretter alfabetisk etter land. I dag produserer en rekke artister fra forskjellige hjørner av verden blandet musikk av denne typen for et hovedsakelig vestlig marked.
Verdensmusikk
Verdensmusikk som sjanger er en meget upresis betegnelse fordi den favner så bredt og ikke har en klar definisjon. Musikken innenfor kategorien har svært forskjellige opphav og historier, noe som gjør den vanskelig å avgrense. Begrepet defineres ulikt rundt om i verden, og det er også avvik i definisjonene mellom ulike oppslagsverk.
Reggae, som sannsynligvis er den musikksjangeren som har påvirket annen musikk rundt om i verden i størst grad i etterkrigstiden, regnes vanligvis ikke som verdensmusikk. Den kunne, i likhet med flere andre sjangre som afrobeat og salsa, fint ha passet inn under denne paraplyen.
I Norge, og Norden, brukes begrepet verdensmusikk i dag på tradisjonsmusikk, folkemusikk og populærmusikk fra ikke-vestlige kulturer, ofte med et spesielt fokus på Afrika, Asia og Latin-Amerika. Samtidig har definisjonen i økende grad strukket seg til å inkludere norsk folkemusikk og samiskjoik, spesielt når disse tradisjonene fuseres med globale rytmer og moderne sjangre på norske scener som Oslo World. Begrepet brukes aktivt som kategori for musikkutgivelser og på strømmetjenester, samt i profileringen av festivaler og konserter.
Mens festivaler som Oslo World fokuserer på musikk fra hele verden, men har et historisk og strategisk tyngdepunkt på tradisjons- og populærmusikk fra den tredje verden, har man Riddu Riđđu som fokuserer på å synliggjøre og utvikle samisk kultur og identitet, samtidig som de har med musikk av andre urfolk som fra Grønland, Mongolia og Amazonas. Det finnes en lang rekke norske musikere som har operert innen denne sjangeren, ofte sammen med artister fra andre verdensdeler. En av de mest kjente er kanskje Mari Boine som med egen musikk og gjennom samarbeid med internasjonale artister som den peruanskeperkusjonisten Alex Acuña, har nådd et stort globalt publikum.
Ettersom verdensmusikk er en overordnet kategori og en paraply for all tradisjonsmusikk og regional musikk i verden, finnes det også flere musikksjangere som hører hjemme under denne paraplyen. Eksempler på disse er Worldbeat, Ethnic Fusion og World Fusion.
Worldbeat
Miriam Makeba
Worldbeat er en musikksjanger som smelter sammen vestlig musikk som pop eller rock med tradisjonell musikk. Det bruker et moderne vestlig uttrykk i et bevisst forsøk på å bringe tradisjonell musikk fra forskjellige verdensdeler ut til et bredere publikum.
På midten av 1980-tallet begynte rockeartister som Peter Gabriel, Paul Simon og Manfred Mann å innlemme etniske lyduttrykk i innspillingene sine, og de samarbeidet med artister innen helt andre sjangere enn de selv vanligvis spilte. Med samarbeidene mellom etablerte vestlige artister nådde tradisjonell musikk ut til et mye større publikum.
De fleste worldbeat-artistene som oppnådde en viss popularitet i Vesten kom fra Afrika. Ettersom musikken herfra hadde hatt en stor innflytelse på vestlig populærmusikk gjennom hele 1900-tallet, virket lydbildet kjent, men også annerledes og fascinerende. Artister som Mory Kanté, Salif Keita, Ladysmith Black Mambazo, Angélique Kidjo, Miriam Makeba og Youssou N'Dour ble populære også i vestlige land.
På slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet begynte minimalistiske komponister som Terry Riley og Philip Glass å hente inspirasjon fra ikke-vestlige skalaer og strukturer. Også musikere som Jon Hassell bidro til å etablere stilen, både som soloartist og gjennom sitt samarbeid med ambient-pioneren Brian Eno. Artister som markerte seg innen sjangeren var Clannad, Kitaro, Ottmar Liebert, Andreas Vollenweider og R. Carlos Nakai. På begynnelsen av 1990-tallet nådde ethnic fusion-artister som Enigma og Deep Forest ut til et bredere publikum.
World fusion
Anouar Brahem
World fusion består av musikk som oppstår i møtet mellom jazz, rock, prog eller funk og tradisjonell musikk fra Asia, Europa, Midtøsten, Nord-Amerika og Australia. World Fusion-sjangeren inkluderer også musikk som forener ulike kulturer fra alle verdenshjørner.
Sjangeren tar tradisjonelle melodiske strukturer, skalaer og instrumenter fra ulike verdenskulturer og improviserer eller smelter dem sammen med vestlige sjangre. World fusion kjennetegnes ofte av musikalsk improvisasjon, teknisk dyktighet og komplekse harmonier. Begrepet ble opprinnelig skapt i 1978 av bandet Ancient Future for å beskrive akkurat denne formen for tverrkulturell musikkutveksling.
Blant artistene innen denne sjangeren finner man internasjonale navn som Bugge Wesseltoft, som sammen med det globale ensemblet OK World lager akustisk World Fusion der jazzpiano møter spansk flamenco og libanesisk perkusjon. En annen artist er Jan Garbarek som bruker jazzens åpne lydlandskap og improvisasjon som en bro til andre kulturer. Hans prosjekter med den pakistanske qawwali-sangeren Ustad Fateh Ali Khan og den tunisiske oud-spilleren Anouar Brahem er eksempler på levende, akustisk dialog. Karl Seglem tar den ur-nordiske lyden fra bukkehorn og geitehorn og setter den inn i en moderne jazzkontekst. Hans samarbeid med den gambiske koraspilleren Jali Alagi Mbye skaper en unik instrumental sammensmeltning der rått norsk uttrykk møter den varme, vestafrikanske kalebass-harpen.
.jpg)
.jpg)
.jpg)