Maskerikse (Porzana carolina) er en vannfugl i riksefamilien (Rallidae) og inngår der som én av tre arter i slekten Porzana. Arten er trekkfugl og hekker over store deler av Nord-Amerika, men overvintrer i hovedsak i Mexico og Mellom-Amerika. Maskeriksa er en svært sjelden gjest i Europa.
Biologi
Maskerikse, også kalt sora.
Foto: Becky Matsubara, 2018
Hør lyden av maskerikse (1).Maskerikse i sitt naturlige elemeent.
Foto: Félix Uribe, 2013
Hør lyden av maskerikse (2).
Maskeriksa kan måle 19–30 cm i lengde, men blir typisk 20–25 cm lang. Fuglene kan veie 49–112 gram, men snittvekten liggger gjerne rundt 72–88 g. Hannen blir litt større enn hunnen.
Voksne av begge kjønn har lignende fjærdrakt, selv om hunnene (som er litt mindre) i gjennomsnitt har mindre svart i ansiktet og på halsen, og vanligvis har mørkere nebb. Hos voksne fugler har fjærdrakta brun overside med mørke merker, et blå-grått hode, framhals og bryst, og svarte og hvite bånd på vingene. De har et kort, kraftig gult hønselignende nebb, med svarte markeringer i ansiktet innerst på nebbet og på halsen. Tarsene er gule med et grønnlig preg, mens føttene er store med ekstra lange tær, men til tross for at fuglen både svømmer og dykker er de ikke utrustet med verken svømmehud eller svømmelapper.
Ungfugler mangler svart på ansikt, hake og hals; de har hvit hake og blekbrun hals, men de skifter til en voksenlignende fjærdrakt mot slutten av den første høsten eller vinteren. Geografisk variasjon er ikke beskrevet.
Hekker over store deler av Nord-Amerika, primært i ferskvannsvåtmarker med grunt og til middels dypt vann, dominert av kraftig eller finbladet sumpvegetasjon. Kan bruke kantsoner rundt våtmarker og oppdyrkede områder, inkludert radkulturer, ved siden av våtmarker under oppfostring av unger eller spredning etter hekkesesongen. Kan av og til hekke i brakkvanns- eller saltvannsmyrer (marskland) langs Atlanterhavskysten, i habitater dominert av glatt spartina (Spartina alterniflora) eller takrør (Phragmites communis).
Primærføden er frø fra våtmarksplanter og akvatiske virvelløse dyr. Foretrekker områder med kraftig, fremvoksende vegetasjon blandet med lavere, frøproduserende planter eller flytende og nedsenket vegetasjon samt vegetasjonsrester som gir godt underlag for virvelløse dyr nær vannoverflaten. Kan tiltrekkes av grunnere deler av våtmarker i perioden med ungeoppfostring og før trekket, der frøproduserende planter som starr, dunkjevler, brønsler (Bidens spp.) og gress gir næring.
Maskeriksa beveger seg hovedsakelig ved å gå eller løpe gjennom og over våtmarksvegetasjon. Den flyr motvillig og er vanskelig å skremme opp, men tar lettere til vingene enn enkelte andre vannfugler. Den ser ut til å være en sterkere flyger under trekk enn når den skremmes opp fra våtmarkene. Svømmer og dykker lett, og det hender at den dykker med bare nebb og øyne såvidt synlige over vannflaten.
Arten forsvarer territoriet aggressivt mot artsfrender. Trusseladferd inkluderer å innta en oppreist og utstrakt kroppsholdning, strekke hodet mot motstanderen, hakke i underlaget og utføre det som kalles «svaning» – en visningsadferd der fuglen sprer fjær og viser seg frem på en imponerende måte. Adferden forekommer vanligvis mellom rivaliserende hanner ved territoriegrensene, og innebærer ofte varianter av å bøye seg ned og fremover samtidig som vingefjærene løftes og dekkfjærene under stjerten spres. Den svarte ansiktsmasken, som står i kontrast til det klare gule nebbet, ser ut til å forsterke trusseladferden rettet fremover. Ansiktsfargen blir mer intens i hekkesesongen, noe som ytterligere understreker fuglens visuelle signaler. Jaging ser ut til å være den viktigste metoden maskeriksa bruker for å etablere og opprettholde territorier. Når to individer møtes i en form for rivalisering, kan de også delta i en adferd kjent som «sparring», som innebærer at de hopper opp og ned mens de står vendt mot hverandre – uten at det utvikler seg til fysisk kamp. Dette er en form for symbolsk konkurranse som bidrar til å avgjøre dominans uten risiko for skade.
Arten hekker på et godt skjulte steder med tett vegetasjon. Fuglene leter etter mat ved å «rake» flytende vegetasjon med føttene eller ved å skyve vegetasjon til side med nebbet og visuelt søke etter føde. De bruker sitt korte, hønselignende nebb til å plukke fra underlaget eller vannoverflaten. Spiser vanligvis stående, fra plantestengler eller vegetasjonsrester. Om høsten napper den frøstander fra modnende brønsler og ettårige gressarter. Det hender også av og til at fuglene svømmer ut i åpent vann og beiter som sothønsene gjør.
Arten regnes normalt som monogam. Hunnen legger vanligvis 8–11 egg, men 5–16 ligger innenfor normalen. Redet laget av plantemateriale. Inkubasjonen tar 16–22 dager og starter minst tre dager før det siste egget er lagt. Begge foreldrene ruger og mater ungene. Eggene klekkes asynkront. Ungene er reirflyktere og forlater redet cirka 3–4 dager etter klekking. De er i stand til å fly i løpet av en måned.
Arten har regelmessig vår- og høsttrekk mellom vinterområder og hekkeområder. Den antas å være en hovedsakelig nattaktiv trekkfugl. Det er imidlertid usikkert om enkelte bestander er stedbundne der hekke- og vinterområder overlapper hverandre.
Vinterkvarterene ligger fra det sørligste USA og sørover i Mexico, Mellom-Amerika, Karibia og de nordligste nordvestre delene av Sør-Amerika (Venezuela, Colombia, Ecuador). Maskeriksen er en svært sjelden gjest i Europa, og har kun blitt observert én gang i Norge, da i Ovenbukta i Råde i Østfold, Juni 2017. Dette var en syngende hannfugl rapportert syngende i en våtmark av fuglekikkerne Bjørn Penk, Noah Penk, Hans Petter Rømme og Thomas Nielsen. Lokale beboere spekulerte senere i om fuglen kunne ha vært ved lokaliteten allerede før den ble rapportert, da det ble hørt en lignende lyd fra samme område noen dager i forveien. Funnet representerer ett av ytterst få vårobservasjoner fra Europa. Fuglen er påtruffet i overkant av tjue ganger på De britiske øyer, samt noen ganger på Azorene og Island og det portugisiske fastlandet. Resten av funnene er tilfeldig plassert rundt i Vest-Europa.
Inndeling
Inndelingen følger AviList v2025. Norske populærnavn på artene følger Artsdatabanken. Eventuelle norske navn i parentes er uoffisielle.
12Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
↑Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
_cloisters,_morro_bay,_ca_-_11_(4438469765).jpg)
.jpg)
.jpg)
