| Myrrikse | |||
|---|---|---|---|
| Nomenklatur | |||
| Porzana porzana (Linnaeus, 1766) | |||
| Synonymi | |||
| Rallus porzana Linnaeus, 1766 | |||
| Populærnavn | |||
| myrrikse sumphøne | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyr | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Tranefugler | ||
| Familie | Riksefamilien | ||
| Slekt | Porzana | ||
| Miljøvern | |||
| IUCNs rødliste: | |||
| ver 3.1 LC —
Livskraftig | |||
| Norsk rødliste: | |||
EN —
Sterkt truet | |||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk, våtmarksområder | ||
| Utbredelse: | den gamle verden | ||
| Hekking Passasje Vinterkvarter | |||
Myrrikse (Porzana porzana), som noen også kaller sumphøne, er en monotypisk trekkfugl i slekten Porzana, som teller kun tre arter. Porzana inngår som én av 38 slekter i riksefamilien (Rallidae). Arten hekker meget fåtallig i Norge.
BirdLife International regner med en global bestand på omkring 0,5–1 million fugler og hevder at arten er livskraftig, men i Norge er den meget fåtallig (Shimmings & Øien (2015) anslo 50–60 individer), så Artsdatabanken betrakter den som kritisk truet av utryddelse her til lands. Antallene varierer mye i de fleste områder, på grunn av artens foretrukne habitat, men nedgangen er tydelig over mesteparten av utbredelsen i Europa i løpet av dette århundret, spesielt på grunn av drenering av våtmarker.


Myrriksa blir cirka 22–24 cm lang og veier typisk 57–147 g (i snitt 87,5 g). Vingespennet utgjør cirka 37–42 cm.
Myrriksa er en ganske lubben rikse, lett å skille fra andre nært beslektede rikser på størrelse, kroppsbygning og fjærdrakt. Den er flekket utseende, mangler omfattende grått på undersiden, med gulbrune fjærdekkere under stjerten; gult nebb med grønnlig spiss og en oransjerød flekk ved basis av overnebbet; hvit forkant på vingen som er godt synlig i flukt. Kjønnene er like; hanner i vinterdrakt har mindre grått og mer flekker i ansikt og på undersiden; hunner har mindre grått og flere flekker enn hannene på disse områdene i begge draktene. Sjeldne variasjoner i fargen på fjærdekkene under stjerten fra mørke fjærtupper til svart og hvit striping.
Ungfugler ligner de voksne i vinterdrakt, men har flere hvite flekker på siden av hodet og smalere svarte kanter på hvite markeringer på brystet; nebbet endres fra gulbrunt med gul basis til olivengrønt med oransje basis. Juveniler ligner ungfugler, men har stripe over øyet som er brun eller kremfarget med små hvite flekker, halsen er gråbrun og off-white spraglet, brystet olivenbrunt til lysere brunt med hvite eller gulbrune markeringer, og sidene mindre kontrastfylt stripet; øyet grønnlig; nebbet olivenbrunt til grønnlig hornfarget, mørkere i spissen og mer oransje ved basis; benene matt grønne.
Myrrikser er vadefugler og trives i ferskvannsvåtmarker med tett vegetasjon av starr og siv (Carex, Eleocharis, Cyperus, Juncus osv.), gress (f.eks. Panicum, Poa, Deschampsia), slirekne (Polygonum), iris, snelle (Equisetum) og andre vannplanter; noen ganger med trær som akasie (Acacia), Sesbania, bjørk (Betula), selje (Salix) og or (Alnus). Arten oppholder seg ofte i områder der underlaget er fuktig, gjørmete eller oversvømt opp til cirka 15 cm. Optimale forhold finnes i våtmarker med varierende vanndybder eller der egnede beiteområder oppstår som følge av vannstandsendringer. Forekommer i myrer (permanente eller sesongbaserte) og kjerr, ved kloakkrenseanlegg, dammer i oversvømt gressland, og langs bredder av demninger, innsjøer og langsomt flytende elver.
Under høst- og vårrekkene kan den forekomme i atypiske habitater. I afrikanske vinterområder oppholder den seg ofte i kortvarige habitater med raskt skiftende vannivåer, som normalt ikke bebos av hekkende afrotropiske rikser. Registrert i høyder opp til 2 420 meter over havet.
Arten er altetende, men føden består hovedsakelig små akvatiske virvelløse dyr og deler av vannplanter.
Hekker fra de britiske øyer (svært lokalt) og Spania østover gjennom Sør-Skandinavia, det nordlige Middelhavet og Balkan til Vest- og Sentral-Russland, Kaukasus, Iran og Arabia, videre til Kasakhstan, Suva i det sørvestlige Sibir, Xinjiang i det nordvestlige Kina og det nordvestlige Mongolia. Overvintrer fra Middelhavet og Midtøsten sør til Vest-Afrika, og fra Sudan sør til det nordøstlige Sør-Afrika og vestover til Namibia; også Pakistan og India, samt uregelmessig ved sørvestlige Kaspihavet.
I Norge hekker myrriksa spredt, men meget fåtallig fra områdene rundt Oslofjorden og langs kysten nord til Trøndelag. Norge ligger imidlertid helt i ytterkant av artens naturlige hekkeområder, så den regnes som en såkalt randbestand her til lands.
Myrriksa er monogam, men danner parforhold som bare opprettholdes gjennom hekkesesongen. I Europa hekker den i april–juli; i det tidligere Sovjetunionen i mai–juli. Arten er territorial under hekketiden og i vinterområdene. Redet er en tykkvegget kopp av døde blader og stengler fra tilgjengelig vegetasjon; plassert i tett vegetasjon nær eller over stående vann, i gresstuer eller bygget godt over vannivå; skjulende vegetasjon trekkes ofte over for å danne et tak; ytre diameter 12–14 cm, høyde 8–10 cm. Begge kjønn bygger. Vanligvis 8–12 egg (6–14 regnes som normalt), lagt med en hastighet på 1 egg per 1,5 dag; erstatningskull legges etter tap av det første.
Rugingen tar 18–19 dager per egg, opptil 24 dager for hele kullet, og begge kjønn ruger. Klekkingen er asynkron og tar 3 dager. Ungene er reirflyktere og blir bare i redet til eggene har klekket, før de forlater det (etter 8–10 timer). Det kan ernære seg selv i løpet av få dager. Avkommet har svart dun og grønn glans på hode, strupe og overdelen; iris grå til brun-svart; overnebbet er rødt ved basen, gult i midten og hvitt på spissen; undernebbet svart med rødbrun base, hvitt og svart bånd i midten, og hvit spiss; tarsene og føttene er gråbrune til svarte. Ungene får flygefjær etter cirka 45 dager. Postjuvenil myting skjer fra slutten av juli til oktober.
Inndelingen følger AviList v2025. Norske populærnavn på artene følger Artsdatabanken. Eventuelle norske navn i parentes er uoffisielle.