| Max Born | |||
|---|---|---|---|
| Født | 11. des. 1882 Wrocław | ||
| Død | 5. jan. 1970 Göttingen | ||
| Beskjeftigelse | Fysiker, matematiker, universitetslærer, teoretisk fysiker, forsker | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Georg-August-Universität Göttingen (1904–1906) Universitetet i Heidelberg (1902–1902) Universitetet i Wrocław (1901–1904) Universitetet i Zürich (1903–1903) Gonville and Caius College | ||
| Doktorgrads- veileder | Carl Runge | ||
| Ektefelle(r) | Hedwig Born (1913–; bryllupssted: Berlin) | ||
| Far | Gustav Born | ||
| Mor | Margarethe Kauffmann | ||
| Søsken | Wolfgang Born (yngre halvbror på farsiden) | ||
| Barn | Gustav Victor Rudolf Born Irene Helen Käthe Born | ||
| Nasjonalitet | Det tyske riket Storbritannia (1939–) Det forente kongerike Storbritannia og Irland (–1927; avslutningsårsak: Royal and Parliamentary Titles Act 1927) | ||
| Gravlagt | Stadtfriedhof Göttingen | ||
| Medlem av | 12 oppføringer
| ||
| Utmerkelser | 11 oppføringer
Fellow of the Royal Society (1939)
Stort fortjenstkors med stjerne og skulderbånd av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1959) Nobelprisen i fysikk (1954; sammen med: Walther Bothe) Max Planck-medaljen (1948) Hughesmedaljen (1950) Fellow of the Royal Society of Edinburgh (1937) Guthrie Lecture (1953) Makdougall Brisbane Prize (1942) Æresdoktor ved Université de Bordeaux (1948) Honorary member of the Physics Association (Frankfurt am Main, Germany; 1954) Gunning Victoria Jubilee Prize (1944) | ||
| Arbeidssted | 6 oppføringer
Johann Wolfgang Goethe-Universität (1919–1921)
Georg-August-Universität Göttingen (1908–1914) Humboldt-Universität zu Berlin (1914–1919) University of Edinburgh (1936–1952) Georg-August-Universität Göttingen (1921–1933) Artillery Testing Commission (1915–1918) | ||
| Fagfelt | Teoretisk fysikk, fysikk, kvantemekanikk | ||
| Doktorgrads- studenter | 20 oppføringer
Robert Oppenheimer (1927)
Pascual Jordan (1925) Klaus Zweiling (1923) Maria Goeppert-Mayer (1930) Friedrich Hund (1922) Victor Weisskopf (1931) Herbert S. Green (1947) Maurice Pryce (1937) Siegfried Flügge (1933) Carl Hermann (1923) Edgar Krahn (1925) Alister McLellan (1948) Sheila Christina Tinney (1941) Bertha Swirles (1929) Paul Weiss (1936) Andrew Lees Klaus Zweiling Antonio Eduardo Rodríguez Kathleen Sarginson Otto Friedrich Bollnow (1925) | ||
| Kjent for | Sannsynsamplitude (København-tolkninga) Born-Oppenheimer approximation | ||
| Signatur | |||
Max Born (1882–1970) var en tysk matematiker og fysiker. Han fikk nobelprisen i fysikk i 1954.
Max Born var sønn av professor Gustav Born, anatom og embryolog, og hans kone Margarete (født Kauffmann), som kom fra en schlesisk tekstilfabrikørfamilie. Han studerte ved König Wilhelm Gymnasium i Breslau, men oppviste ikke da noen større studiebegavelse.
Han leste senere ved universitetet i Breslau, der han blant annet studerte matematikk under David Hilbert, samt ved universitetene i Heidelberg, Zürich, Göttingen og for en kortere tid i Cambridge.
Han tok doktorgraden i 1906 i Göttingen. Her beskjeftiget han seg blant annet med følgene av Albert Einsteins relativitetsteori innen fysikken for faste legemer og med teorien om atomære krystallgitre. Om dette publiserte han i 1915 boken Dynamik der Kristallgitter.
Han ble ekstraordinær professor i teoretisk fysikk i Berlin hvor han samarbeidet med Max Planck, Albert Einstein og Walther Nernst.
Fra 1921 til 1933 var han professor i Göttingen. Her utviklet han sammen med Wolfgang Pauli, Werner Heisenberg og Pascual Jordan store deler av den moderne kvantemekanikken. Til de viktigste resultater hører den såkalte Born-Oppenheimer-Approksimeringen, som i 1928 førte til orbitalmodellen. Han utviklet den statistiske tolkning av bølgefunksjonen, som senere ble kjent som Københavnertolkningen, og som han i 1954 mottok nobelprisen i fysikk for.
Max Born beskjeftiget seg også med teoretisk optikk som han sammen med Emil Wolf skrev en betydningsfull lærebok om.
I 1933 ble Max Born på grunn av sin og sin kones delvis jødiske herkomst fratatt professoratet. Han emigrerte til Edinburgh, hvor han arbeidet som dosent frem til 1954, samme år han fikk nobelprisen. Dette året vendte han tilbake til hjemlandet og arbeidet så der fram til sin død.
Ved siden av sitt vitenskapelige arbeid beskjeftiget han seg med filosofiske og politiske temaer og argumenterte blant annet mot atomopprustning.
To gymnasier er oppkalt etter ham, i Germering ved München og i Backnang ved Stuttgart. Det samme er Max-Born-Institut i Berlin.
Hans barnebarn er sangerinnen Olivia Newton-John.