Muhammed Mossadegh (1882–1967) var en iransk jurist og politiker som var statsminister i Iran fra 1951 til 1953. Han ble i august 1953 fjernet fra makten av Muhammed Reza Pahlavi, sjahen i Iran, og lojale styrker av monarkiet i et kupp, støttet av britiske og amerikanske etterretningsorganisasjoner. Han var utenriksminister 1922-1924 og før det kortvarig finansminister. Mossadegh kom fra en fremstående familie og var selv en velstående jordeier.
Han omtales som en emosjonell person der talene ofte endte i gråt og besvimelse, sengen hans ble noen ganger flyttet inn i nasjonalforsamlingens lokaler. Mossadegh var bredt respektert i Iran. Etter nasjonaliseringen av oljeindustrien ble han latterliggjort i vest. Nasjonalisering av oljen gjorde ham mer populær enn sjahen. Mossadegh ble etter kuppet i 1953 dømt til 3 års fengsel for landsforræderi.
Bakgrunn
Mossadegh som barn (trolig 1888).
Muhammed Mossadegh (også skrevet Mossadeq) ble født 19. mai 1882 i Teheran inn i en aristokratisk familie. Faren var finansminister 1874-1895. Mossadegh giftet seg med Zia Santaneh da han var 20 år gammel. Hans onkel Abdol-Hosein Farman Farma spilte en sentral rolle ved den konstitusjonelle reformen i 1906. Mossadegh ble valgt inn i parlamentet i 1906. Under urolighetene i 1909 forlot han Iran og studerte statsvitenskap og økonomi ved Sciences Po i Frankrike. Avhandligen fra Neuchatel omhandlet testamenter i islamsk lov. Han oppnådde doktorgraden i rettsvitenskap i Neuchatel i 1914.
Tidlig virke
Tilbake i Iran begynte han å undervise på høyskolenivå i Teheran og ga ut flere bøker om juridiske tema i Iran. Disse rettsvitenskapelige arbeidene beskrev blant annet betydning av en lovbasert orden i landet og hvordan Iran kunne utvikle et politisk og juridisk system som både var moderne og forenlig med islam.
Da onkelen Farman Farma ble statsminister fikk han tilbud å bli finansminister, men avslo for å unngå at onkelen ble beskyldt for nepotisme. I 1917 ble han vise-finansminister etter at onkelen hadde gått av. Mossadegh ble avsatt etter et par år, og reiste til Sveits. I 1920 returnerte han og ble guvernør i Fars-provinsen. Han ble finansminister regjeringen til Ghavam os-Saltaneh i 1921 mens Reza Khan (Pahlavi) ble krigsminister. Mossadegh moderniserte statsbudsjettet og drev anti-korrupsjonstiltak som truet Reza; Mossadegh ble presset til å gå av og ble guvernør i den iranske provinsen Aserbajdsjan. Der trakk han seg i protest etter at Reza Khan avviste å tildele ham militær styrker som kunne motstå sovjetisk innflytelse. I juni 1923 ble han utenriksminister i Hassan Pirnias regjering, og forhandlet med britene om konsesjon for Urmiasjøen. Han trakk seg som utenriksminister da Reza ikke ville gjennomføre demokratiske reformer.
I 1923 sto Mossadegh frem som en leder for reformbevegelsen med krav om bedre boliger, vann og avløp, sikring av mat til folket, bekjempelse av analfabetisme og avvikling av utenlandsk kontroll over landets ressurser. I 1924 vant han lett et sete i parlamentet. Han mente Anglo-Iranian Oil Company (AIOC) undergravde landets interesser og at sjahen og AIOC sto i veien for nødvendige reformer.
Reza Pahlavi tok makten ved kupp i 1921 og etablerte det nye sjah-dynastiet i 1925. I 1925 ble parlamentet bedt om å avvikle Qajar-dynastiet og velge Reza Khan (Pahlavi) som sjah. Mossadegh var forskrekket over forslaget og foreslo at Reza heller burde ble statsminister dersom han ville styre landet.
Medlemer av den nasjonale front, Mossadegh i midten foran, ca 1949.
På slutten av 1940-tallet hadde han to kampsaker: Nasjonal kontroll over landets olje og overføring av makt fra sjahen til parlamentet. Mossadegh, som var talsmann for jordeiere og den nasjonalistiske front, dannet regjering i 1951. Han ble statsminister i forbindelse med Abadan-krisen og Irans nasjonalisering av oljeindustrien. Statsminister general Haji-Ali Razmara, valgt i juni 1950, hadde motsatt seg nasjonaliseringssaken av tekniske grunner. Han ble drept i et attentat 7. mars 1951. Razmaras etterfølger Hossein Ala gikk av etter 6 uker under den politiske uroen og nasjonalforsamlingen måtte 27. april finne ny statsminister. Mossadegh var svært populær i Iran og presidenten i nasjonalforsamlingen nominerte ham. Nasjonalforsamlingen (Majlis) valgte Mossadegh som ny statsminister. Den unge sjahen var klar over Mossadeghs stigende popularitet og politiske makt, og måtte godta parlamentets valg.
Parlamentet ga i august 1952 Mossadegh vide fullmakter til reformering av landet og han fikk vedtatt 98 lover i 1951-1952. Han gjennomførte en jordreform der jord tilhørende staten og kronen ble fordelt til vanlige folk. Han fikk etablert lokaldemokrati i landsbyene, etablerte pressefrihet og frie valg. Mossadegh begrenset sjahens personlige forbruk. Mossadegh hadde bred folkelig støtte. TIME utropte ham til årets navn (foran Harry S. Truman og Winston Churchill). Han brøt de diplomatiske forbindelsene med Storbritannia.
Mossadegh dro fordel av sin popularitet og overbeviste parlamentet om å gi ham økt makt og utnevnte ayatollah Kashani som ordstyrer. Kashanis radikale muslimer, i tillegg til Tudeh-partiet, viste seg å være to av Mossadeghs politiske nøkkelallierte, selv om begge forhold ofte var anspent.
Mossadegh innførte raskt flere sosiale reformer. Irans århundrelange føydale landbrukssektor ble avskaffet, og erstattet med et system med kollektivlandbruk og regjeringseide landområder.
Rundt 1950 ble det vanlig med oljekonsesjoner basert på profittdeling. Venezuela forhandlet en 50/50 avtale med Shell og Saudi-Arabia fikk til en 50/50 avtale gjennom ARAMCO. Da Iran forsøkte å reforhandle avtalen fra 1933 med AIOC ble de møtt sterk motstand fra britisk side. Etter at forhandlingene for å få mer penger for oljen ikke førte fram, stemte det iranske parlamentet 15. mars 1951 for å nasjonalisere Irans oljeindustri og ta kontroll over det britiskeide og -bemannede Anglo-Iranian Oil Company (AIOC).
Mossadegh ville bruke oljeinntektene til å utrydde fattigdommen i landet. Mossadegh fikk gjennom nasjonaliseringen av oljeindustrien blant annet ekspropriering av AIOCs oljefelt og opprettet et nasjonalt oljeselskap 1. mai 1951. Boikott gjorde at Iran hadde problemer med å selge oljen og mangel på teknisk ekspertise hemmet produksjonen. Statens og landets økonomi var truet. Britene hentet hjem personalet i oljeindustrien og truet med rettssak mot alle som forsøkte å omsette iransk olje. En flåte av britiske skip ble sendt til Persiagulfen for å hindre iranske forsøk på å transportere olje ut av landet. En økonomisk stillstand fulgte, der Mossadeghs regjering nektet enhver britisk deltakelse i Irans oljeindustri, mens Storbritannia nektet eksport av olje fra Iran. Abadan-krisen førte landet raskt inn i økonomiske vanskeligheter. Mens Iran tidligere hadde fått over $100 millioner dollar inntekter i året for eksport til britene, begynte den samme oljeindustrien etter nasjonaliseringen å akkumulere Irans gjeld med nesten $10 millioner dollar i måneden.
Mossadegh tok konflikten til den internasjonale domstolen i Haag der han selv førte saken. Domstolens konklusjonen om at oljeselskapene arbeidet i henhold til en kontrakt og ikke en traktat var en seier for Mossadegh.
Mossadegh forble populær etter krisen, og i 1952 ble han valgt for en ny periode. Han annonserte at han ville be sjahen om utvidede myndigheter, som full kontroll over militæret og krigsministeriet. Sjahen nektet og Mossadegh annonserte sin avgang.
Ahmed Qavam ble oppnevnt som ny statsminister. Dagen han ble oppnevnt, annonserte han sine intensjoner om å gjenoppta forhandlingene med britene for å ende oljekrisen. Denne bastante reverseringen av Mossadeghs planer førte til et massivt offentlig raseri. Demonstranter fra alle politiske retninger fylte gatene, inkludert kommunister og radikale muslimer ledet av ayatollah Kashani. Skremt av uroen, fjernet sjahen raskt Qavam, og gjeninnsatte Mossadegh og gav ham full kontroll over militæret som han tidligere hadde bedt om.
Muhammed Mossadegh, ca. 1951.
Forholdet til USA og Storbritannia
Regjeringene i Storbritannia og USA hadde blitt stadig mer skeptiske til Mossadeghs reformer. Offentlig forkastet de hans politikk som skadelig for landet, privat forsøkte begge regjeringer å innføre lukrative oljekontrakter, men Mossadegh nektet. Mossadeghs sosialistiske reformer og økende nære partnerskap med Tudeh-partiet skapte også frykt for at Iran kunne knytte bånd med naboen Sovjetunionen.
I oktober 1952 erklærte Mossadegh at Storbritannia var «en fiende» og kuttet alle diplomatiske relasjoner med landet. I november og desember foreslo britisk etterretningsledere for sine amerikanske motparter at statsministeren burde kastes. Den nye amerikanske administrasjonen under Dwight David Eisenhower og den britiske regjeringen under Winston Churchill ble enige om å samarbeide med å fjerne Mossadegh.[trenger referanse]
Sengeliggende Mossadegh sammen med ayatollah Abol-Ghasem Kashani som medvirket til å avsette Mossadegh.Fra rettssaken i november 1953, Mossadegh mellom sine advokater.
Sjahen, hæren og andre fryktet Mossadeghs makt og sjahen forsøkte å avsette Mossadegh i august 1953. Pahlavi mislykkes og flyktet fra landet. Noen dager senere ble Mossadegh avsatt med britisk og amerikanske støtte, han ble arrestert og Pahlavi vendte tilbake. Konflikten om oljefeltene ble deretter håndter gjennom forhandling, nasjonaliseringen ble i praksis opphevet og de internasjonale oljeselskapene vendte tilbake. Den iransk stats eiendomsrett til oljefeltene ble da anerkjent, mens utvinning ble overlatt til de utenlandske selskapene der USA sikret seg 40% av oljeutvinningen. Den nye regjeringen under sjahen inngikk en avtale i august 1954 med utenlandske oljeselskap for å «gjenopprette strømmen av iransk olje til verdensmarkedet i betydelig kvantitet». AIOC ble i 1954 etterfulgt av British Petroleum.
4. april 1953 godkjente CIA-direktør Allen W. Dulles at $1 million skulle brukes «på enhver måte som kunne sørge for Mossadeghs fall.» Snart startet CIAs kontor i Teheran en propaganda-kampanje mot Mossadegh. Tilslutt, ifølge The New York Times, møttes amerikanske og britisk etterretning igjen i begynnelsen av juni, denne gangen i Beirut og la siste hånd på strategien. Kort tid etterpå, ifølge hans senere publiserte beretning, ankom sjefen for CIAs avdeling for Det nære østen og Afrika, Kermit Roosevelt, jr, barnebarn av Theodore Roosevelt, i Teheran for å lede den.
Komplottet, kjent som Operasjon Ajax, handlet om å overbevise Irans monark om å bruke sin grunnlovsmessige autoritet til å avskjedige Mossadegh fra hans embete, som han hadde forsøkt noen måneder tidligere. Men sjahen var ikke villig til å samarbeide, og det krevde mye overtalelse og mange møter for å kunne fullføre planen. Imens trappet CIA opp sine operasjoner. Ifølge dr Donald N. Wilber, som var involvert i komplottet for å fjerne Mossadegh fra makten tidlig i august, utga iranske CIA-operatører seg ut for å være sosialister og truet muslimske ledere med «rå straff dersom de motsatte seg Mossadegh,» og gav dermed inntrykk av at Mossadeghs folkelige støtte var i ferd med å bryte sammen, og vekket motstand mot Mossadegh innen det religiøse samfunnet.
Mossadegh ble klar over komplottet og mer og mer på vakt mot konspiratører innen hans regjering. Han satte opp nasjonal folkeavstemning for å avsette parlamentet. Avstemningen var klart arrangert og Mossadegh fikk en seier på 99,9% for ja-siden. Anklager om at Mossadegh tok til diktatoriske metoder for å beholde makten ble brukt av den amerikansk- og britisk-støttede opposisjonspressen som grunn for å fjerne Mossadegh fra makten. Parlamentet ble suspendert inntil videre og Mossadeghs «krisemakt» ble utvidet.
I Iran var Mossadeghs popularitet synkende da lovede reformer ikke dukket opp og økonomien fortsatte å lide. Tudeh-partiet gav opp sin allianse med Mossadegh i likhet med de konservative geistlige fraksjonene.[trenger referanse]
For å forbli ved makten visste Mossadegh at han måtte fortsette å konsolidere makten sin. Siden Irans monark etter grunnloven var den eneste personen som hadde mer makt enn ham, så han på Irans 33-årige konge som sin største trussel. I august 1953 forsøkte Mossadegh å overbevise sjahen om å forlate landet. Sjahen nektet og sa formelt opp statsministeren, i henhold til den utenlandske etterretningsplanen. Mossadegh nektet å gi seg, og da det ble klart at han kom til å kjempe, flyktet sjahen til Bagdad og videre til Roma i Italia. Dette var et sikkerhetstiltak som var forutsett av den britisk/amerikanske planen.
Demonstrasjon til støtte for Mossadegh i 1953
Observatører antok at det bare var snakk om tid før Mossadegh erklærte Iran som en republikk og gjorde seg til president. Dette ville ha gjort ham til statsoverhode og gitt ham suveren autoritet over nasjonen, noe Mossadegh hadde lovet at han aldri ville gjøre.
Igjen brøt massive protester ut over hele landet. Anti- og pro-monarkistiske demonstranter braket voldelig sammen i gatene, noe som førte til nesten 300 døde. De pro-monarkistiske styrkene, finansiert av penger fra CIA og MI6, fikk raskt overtaket. Militæret intervenerte da stridsvogn-regimenter som var lojale mot sjahen stormet hovedstaden og bombarderte statsministerens offisielle residens. Mossadegh overgav seg, og ble arrestert 19. august1953. En av lederne av kuppet, general Fazlollah Zahedi, ble utropt til statsminister.
Mossadegh ble stilt for retten anklaget for landsforræderi og dømt til tre år i fengsel. Etter at han ble løslatt forble han under husarrest til han døde i 1967.
Ettertiden
Rekkevidden i amerikanernes rolle i Mossadeghs fall ble ikke formelt erkjent i mange år, selv om Eisenhower-administrasjonen var ganske tydelige i sin opposisjon til politikken til den kastede statsministeren. I sine memoarer skriver Eisenhower aggressivt om Mossadegh og beskriver ham som upraktisk og naiv, men innrømmer ikke noe skjult involvering i kuppet.
Etterhvert ble CIAs rolle velkjent og førte til kontrovers innad i organisasjonen og i kongressens høringer på 1970-tallet. Harde CIA-tilhengere fastholdt at komplottet mot Mossadegh var strategisk nødvendig og lovpriste effektiviteten til agentene som utførte planen. Kritikere sier at planen var paranoid og koloniaktig.[trenger referanse]
Da den iranske revolusjon kom i 1979 ble Mossadeghs fall brukt som et samlende punkt i anti-amerikanske protester. Mossadeghs ettermæle i Iran er blandet.[trenger referanse] Hans sekulære og vestlige manerer har gjort at lovprisningen av ham fra offisielle styresmakter har på det sterkeste vært milde i den nå fundamentalistiske teokratiske staten. Mange som ser på ham som et offer for amerikansk aggresjon.
I mars 2000 erklært utenriksminister Madeleine Albright sin beklagelse for at Mossadegh ble kastet: «Eisenhower-administrasjonen trodde dens handlinger var rettferdiggjort av strategiske grunner. Men kuppet var uten tvil et tilbakeslag for Irans politiske utvikling og det er nå enkelt å se hvorfor mange iranere fortsetter å mislike denne intervensjonen fra Amerika.» Samme år publiserte New York Times en detaljert rapport om kuppet basert på dokumenter fra CIA.
Tidlig i 2004 forandret den egyptiske regjeringen et gatenavn i Kairo fra Pahlavi til Mossadegh for å skape nærmere relasjoner med Iran.
↑Encyclopædia Britannica Online, oppført som Mohammad Mosaddeq, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Mohammad-Mosaddeq, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
↑Autorités BnF, BNF-ID 12322703t, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
123Sternfeld, L. (2016). Iran days in Egypt: Mosaddeq’s Visit to Cairo in 1951. British Journal of Middle Eastern Studies, 43(1), 1–20. https://doi.org/10.1080/13530194.2015.1060151
Mark Gasiorowski, U.S. Foreign Policy and the Shah: Building a Client State in Iran, Cornell University Press, 1991, ISBN 0-8014-2412-7
Mary Ann Heiss, Empire and Nationhood: The United States, Great Britain, and Iranian Oil, 1950-1954, Columbia University Press,1997, ISBN 0-231-10819-2
Stephen Kinzer, All The Shah's Men: An American Coup and the Roots of Middle East Terror, John Wiley & Sons, 2003, ISBN 0-471-26517-9
Nikki R. Keddie, Modern Iran: Roots and Results of Revolution, Yale University Press, 2003, ISBN 0-300-09856-1
