Norge

Etymologi

De eldste kjente formene på navnet finnes i utenlandske håndskrifter. I Durham minnebok (omkring 840) finnes formen Nortuagia. I Ottars beretning på gammelengelsk til kong Alfred fra ca. 880 brukes formen Norðweg sammen med norðmanna land (nordmennenes land). Noruegia ble etter hvert enerådende på latin. Den eldste nordiske formen er Nuruiak på en av de danske Jellingsteinene fra rundt 980. Den eldste skriftlige kilden på norsk jord er Kulisteinens inuriki (representerer trolig í Noregi). Formen Norveg(h)r, med v, er kjent i norrøne skaldedikt overført muntlig fra vikingtiden og i enkelte tekster fra høymiddelalderen .

I islandske og norske middelalderhåndskrifter finnes formene Norveg(h)r og Noreg(h)r. Siste ledd i navnet er ordet vegr, som fortsatt finnes i de engelske, tyske og romanske formene av navnet: Norway, Norwegen og Norvege. Senere i middelalderen forekom mange skriveformer og etter reformasjonen er former som Norige, Norge, Norje og Norye vanlig. Om tolkingen av første ledd har det vært faglig diskusjon. Det er bred vitenskapelig enighet om at Norge opprinnelig var navnet på skipsleia langs den norske vestkysten. Trolig kan navnet rekonstrueres *Norðrvegr, «veien mot nord», tilsvarende vestrvegr, austrvegr og suðrvegr. I så fall er navnet gitt av folk lenger sør, altså av gøter eller daner med himmelretningene angitt fra sentrum i Skagerrak. Tyskere kunne på norrønt kalles suðrmenn (sørmenn).

Naturgeografi

«Noreg er eit veldig land, men for størsteparten ubyggjande for fjell og skog og kulde. Det tek til i aust frå den store [Gaut]-elva, bøyer seg så imot vest og svingar tilbake i ein runding nordigjennom. Landet er ovleg vikut og strekkjer fram tallause nes. Det er kløyvt opp langs-etter i tre belte: det fyrste og største er sjølandet; det andre er sørpå og blir kalla opplandet; det tredje er skogland, der finnane bur men ikkje pløyer. I vest og nord er det inngjerdt av det flødande storhavet, i sør har det Danmark og Austersjøen, i aust Svitjod og Gautland, Ångermanland og Jemtland, – i desse bur det no, Gud vere takka, kristne folk.»

Historia Norvegiae (oversatt av Halvdan Koht).

Hovedtrekk ved landskapet

Norges landskap kjennetegnes av tre hovedtyper:

1. Strandflaten er det lett kuperte slettelandet langs kysten fra Stavanger og til Nordkapp. Bosetningen i disse områdene er særlig knyttet til strandflaten.
2. Fjorder og daler er landformer nedskåret i berggrunnen.
3. Kontinentalskråningen er overgangen mellom kontinentalsokkelen og dyphavet utenfor.

De to første typene finnes både over og under vann, mens kontinentalskråningen bare er under havnivå. Det øvrige landskapet i Norge består av ytterligere to hovedtyper:

• Slettelandskap som omfatter sedimentflater på havbunnen og i lavlandet, samt fjellvidder. Norges fastland har lite sletteland der viktige unntak er Hardangervidda og Finnmarksvidda. På havbunnen finnes store sletter.
• Åser og fjelltopper er en svært vanlig landskapstype i Norge og dekker store deler av fastlandet. Småkupert åslandskap er typisk for de store skogområdene på Østlandet. Det mest kuperte høyfjellet har sterkt oppbrutte formasjoner og ofte store høydeforskjeller med tinder, breer, stup og bratte skråninger.

Nærmere beskrivelse

Norges landskap er generelt forrevet og fjellrikt, mer enn halve arealet er fjell, ferskvann og vidde. Kun 8 000 km² er oppdyrket og 37 % er skogkledd. Omkring halvparten av arealet er over skoggrensen og omkring halvparten av skogen er av kommersiell verdi. Størst andel produktivt areal har Østlandet med 41 % og Trøndelag med 27 %. Av Norges areal er 7 % øyer i saltvann. Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av landet som er under 150 moh.. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter. Skoggrensen går opp til 1 000–1 200 meter på Østlandet og synker mot vest og mot nord.

Norges landformer er preget av berggrunnen ligger høyest i vest mot Atlanterhavet og vannskillet ligger derfor nær vestkysten. I Sør-Norge strekker høyfjellet seg som et bredt belte fra Agder i sør til Trøndelag i nord, dette høyfjellet er det viktigste vannskillet og et værskille samt et hovedskille mellom landsdelene. Nord for Trondheimsfjorden ligger bare vestsiden av vannskillet i Norge. Dype daler og fjorder er skåret ned i berggrunnen. I sør og øst der fallet er slakt er også dalene lange, slake og til dels vide. På Sørlandet går dalene nesten helt til kysten. Dalene rett vest for vannskillet er som regel betydelig brattere enn i øst. Fjordene er undersjøiske fortsettelser av dalene.

Den store høydeforskjellen over kort avstand og store nedbørsmengder er grunnlaget for gunstige forhold for vannkraftproduksjonen på Vestlandet og i Nordland. I Finnmark går et lagdelt platå (omkring 300 moh.) fra og med Finnmarksvidda helt ut til kysten der det stort sett ender som stup ned mot havet. Den flate kystbremmen ved Lista er et særegent innslag i landskapet på Sørlandet. Beerenberg er på Jan Mayen er landets eneste aktive vulkan.

Kystlinjen uten fjorder og bukter (grunnlinjen) er 2 532 km, medregnet fjord og bukter har fastlandet en kystlinje på 28 953 km (ifølge SSB). Fastlandets kystlinje avbrytes av steile fjorder samt et mangfold av øyer og holmer – i alt 239 057 registrerte øyer, noe som gjør at den samlede kystlinje er 100 915 km lang. Landet er 432 km på det bredeste og 1,6 km på det smaleste.

Norges høyeste punkt på fastlandsnorge er Galdhøpiggen med sine 2469 meter over havet. Norges (og Europas) nordligste punkt på fastlandet ligger på Kinnarodden i Finnmark. Hovedlandets nordligste punkt er Knivskjellodden og det sørligste punktet Pysen ved Mandal. Det østligste punkt er Hornøya i Vardø og det vestligste på Holmebåen ved Utvær i Solund. Det sørligste punktet i Norge ligger på halvøya Lindesnes. Norges geografiske midtpunkt ligger i Steinkjer.

Ferskvann og is

Norges vassdrag flyter hovedsakelig ut i Norskehavet/Nordsjøen (vest og nord for hovedvannskillet) eller ut i Oslofjorden/Skagerrak. Elvene i Øst-Finnmark drenerer til Barentshavet. Øst for vannskillet (Østlandet) samt i Trøndelag og store deler av Nord-Norge er elvene lange og relativt slakke. På Vestlandet på kysten av Nordland er elvene generelt korte og bratte med stor vannføring på grunn av rikelig nedbør. Glommavassdraget har største nedbørfelt og er landets lengste elv.

Norges vassdrag er rike på fosser og er spesielt høye på Vestlandet og i Nordland, der blant andre Mardalsfossen og Vettisfossen er kjent for sine høye, frie fall. Fossene på Østlandet er lavere, men med større vannføring. I Norge er det flere fosser med over 600 meter fall og regnes blant verdens høyeste. En lignende kombinasjon av vassdrag og landformer som den norske finnes stort sett bare i New Zealand, deler av Alaska og Chile.

Vannføringen i Norges vassdrag er preget av snø- og bresmelting i høyfjellet fra mai til august. Mange vassdrag er regulert til kraftproduksjon og dette jevner ut vannføringen over året slik at flomtoppene dempes.

På Norges hovedland finnes det platåbreer (for eksempel Jostedalsbreen og Svartisen), dalbreer og små botnbreer. Isbreer og varig snø dekker 1 % av hovedlandets areal. Over 60 % av Svalbard er dekket av isbre.

Arealet av alt ferskvann utgjør 17 000 km² eller 5,2 % av landets areal. SSB oppgir at Norge har 440 000 innsjøer, av disse er 178 950 i Finnmark. Norge har 1 242 innsjøer større enn 1 km². Europas fire dypeste innsjøer er i Norge: Hornindalsvatnet, Salvatnet, Røssvatnet og Mjøsa – Mjøsa er også landets største i overflateareal og i volum.

Planteliv

Plantelivet er relativt fattig på grunn av nordlig beliggenhet. Det er store forskjeller i planteveksten mellom lavlandet og høyfjellet, og fra Sørlandet til Finnmark. Forskjeller i klima (temperatur og nedbør) fra kysten til innlandet, samt det geologiske underlaget, spiller en stor rolle for planteveksten. Tregrensen varierer med klima og terreng og er lavere ved kysten og jo lenger nord man kommer. Varmekjær løvskog som ask, eik og alm er lite utbredt og finnes i hovedsak sør for Mjøsa til Skiensfjorden og langs kysten til Trøndelag. Furu er utbredt over hele landet og vokser nord til Kistrand. Gran vokser naturlig hovedsakelig på Østlandet, i Trøndelag og sør i Nordland. Norges barskoger er den vestligste delen av den eurasiske taiga. Skoggrensen dannes i Norge hovedsakelig av bjørk som vokser høyere enn barskogen og vokser på det høyeste som kratt, på Østlandet til omkring 1100 meter, i Rana til 650 meter og i Finnmark 300 meter. På snaufjellet vokser det stort sett bare mose og lav. Kystområdene er svært varierte med alt fra blankskurte, golde klipper til frodige kroker der varmekrevende planter lever.

Dyreliv

Norges dyreliv er preget av nordlige eller arktiske dyrslag (som rein, jerv og lemen), av dyreslag av sentraleuropeisk opphav som hjort og elg, og av dyreslag som er vanlig i europeiske kystområder. Blant de store hjortedyrene dominerer elgen i skogene på Østlandet og i Trøndelag, hjorten på Vestlandet og langs kysten av Trøndelag, og rein på snaufjellet. Av store rovdyr som bjørn, gaupe og ulv gjenstår svært små bestander. Rødrev finnes i stort antall over hele landet. Mindre mårdyr som grevling og mår finnes mange steder i landet. Svalbard og Jan Mayen har dyreliv som skiller seg klart fra hovedlandet.

I saltvann forekommer i nord blant annet hvithval, storkobbe og grønlandssel Steinkobbe og nise finnes langs hele kysten. Spekkhogger er utbredt langs kysten mellom Lofoten og Stad. Amfibier og krypdyr er vekselvarme og trives ikke særlig i Norges klima. Norge har fem amfibier: To arter frosk, padde og to lite utbredte arter salamandere. Vanlig firfisle er utbredt, stålorm finnes noen steder, huggorm er utbredt og den eneste giftige slangen og buorm finnes i Sør-Norge.

Fisk

Laks og ørret er utbredte arter i ferskvann, mens røye er typisk for arktisk klima – disse tre artene dominerer i vassdragene med utløp til havet fra Stavanger til Finnmark. På Sørlandet og Østlandet finnes flere arter ferskvannsfisk blant annet harr, sik, abbor og lake. Gjedde har trolig blitt innført av munker i katolsk tid. Brugde, en haiart, og flere medlemmer av makrellfamilien er eksempel på fisk som gjester Norges kyst om sommeren. Vanlig makrell blir høstet i betydelig mengde i Sør-Norge.

Torsk finnes i store mengder og fisket har siden vikingtiden eller tidligere vært sentralt i landets økonomi, særlig i form av det årlige Lofotfisket. Lodde er en arktisk fisk trekker mot kysten av Finnmark i store mengder. Sildefisket har hatt stor økonomisk betydning langs kysten i vest, i enkelte perioder viktigere enn torskefisket.

Fugler

Det er observert omkring 350 fuglearter i Norge, av disse ruger 170 arter regelmessig i landet og 130 tilhører ordenen spurvefugler. Blant spurvefuglene er det omkring 80 arter som regelmessig ruger i Norge. Kattuglen er den vanligste uglen. Blant alkefugler finnes seks arter etter at geirfuglen ble utryddet: Alkekonge og polarlomvi ruger på Svalbard, alke, lomvi, teist og lundefugl ruger på hovedlandet. Det er observert over 40 arter vadefugler, hvor blant annet tjeld og strandsnipe er vanlig. Tretten arter falkefugler og haukefugler hekker i Norge, inkludert store fugler som havørn og kongeørn. Løvsangeren er trolig landets mest tallrike fugl med omkring 2 millioner hekkende par. Kystområdenes varierte planteliv og et næringsrikt hav gjør at kysten har et særlig rikt og sammensatt fugleliv.

Insekter

Det finnes om lag 19 000 insektarter i Norge, og 1163 av dem er listet som truet, men langt fra alle er vurdert.

Norges nasjonal fugl, blomst, osv.

• Norges nasjonalfugl er fossekall
• Norges nasjonalblomst er de to artene bergfrue
• Norges nasjonalhund er norsk elghund grå
• Norges nasjonalhest er fjordhest
• Norges nasjonalbergart er larvikitt
• Norges nasjonalfjell er Stetinden

Klima

Det norske klimaet er temperert, spesielt langs kysten som påvirkes av Golfstrømmen i nord til Barentshavet. Det sørlige Chile, deler av New Zealand og Canadas stillehavskyst har klima som til en viss grad ligner det norske. Dette er den nordligste tempererte sone i verden. Kysten fra Stad til Nordkapp har januar-temperaturer på i gjennomsnitt 20 °C høyere enn tilsvarende nordlig bredde, mens juli-temperaturen er tilsvarer andre områder like langt nord. Det er ingen land på samme breddegrad som får så mye nedbør som Norge.

Norges topografi og utstrekning nord-sør gjør at landet har flere klimatyper. Det er generelt moderate forskjeller i temperaturen i nord-sør-retningen, og store forskjeller mellom kyst og innland. Det er generelt kjøligere i høyden enn i lavlandet. Kysten er preget av milde vintre, mens innlandet, særlig på Østlandet og i Finnmark, har kalde vintre og varme somre. På kysten av Vestlandet er årsmiddel opp mot 8 °C mens i Finnmark er årsmiddel under 0 °C også i lavtliggende steder. Indre Finnmark har de fleste kulderekordene der laveste målt i Karasjok er −51 °C. Varmerekordene om sommeren er på Østlandet, mens varmerekordene om vinteren er i Møre og Romsdal.

Norge ligger i en sone hvor polarfronten skaper en vestlig luftstrøm, og dette dominerer vær og klima i stor grad. Det er store forskjeller i nedbør ved kysten og inne i landet. Mest nedbør faller litt innenfor kysten av Vestlandet der fuktige luftmasser fra havet løftes av fjellene med årsnedbør på 3 000 mm, mens i regnskyggen noen kilometer øst for vannskillet kan det være så lite som 300 mm. Mye nedbør i fjellet gjør at gjennomsnitt nedbør for hele landet er 1 400 mm. På Svalbard faller det bare 100 eller 200 mm nedbør i skjermede fjordstrøk.

Midnattssol og mørketid

En stor del av Norge ligger nord for polarsirkelen og har midnattsol og og tilsvarende om vinteren har disse områdene mørketid.

Biland og territorialgrenser

Øya Jan Mayen (377 km²) i nordvest er administrert som en del av hovedlandet og grenser til havs mot islandsk farvann. Øygruppen Svalbard (61022 km²) er under norsk suverenitet med de begrensninger Svalbardtraktaten setter, men er i likhet med Jan Mayen en del av kongeriket. Bouvetøya i Sør-Atlanteren (49 km²) er et norsk biland. Norge gjør også krav på Peter 1.s øy (156 km²) i det sørlige Stillehavet og territoriet Dronning Maud Land (2,74 millioner km²) i Antarktis. Begge disse omfattes av Antarktis-traktaten, som legger territoriale krav i Antarktis på is.

Bosetning

Omkring 34 % av landets befolkning bor i de fire små Oslofjord-landskapene Akershus, Østfold, Vestfold og Oslo, som dekker 3,6 % av landets areal. Øvrige tett befolkede områder er Nord-Jæren (med Stavanger), Bergen og rundt Trondheimsfjorden. Spredt bosetning på landsbygda har historisk vært det vanlige i Norge. I 1801 sto byene for mindre enn 10 % av befolkningen. Byene vokste særlig fra midten av 1800-tallet og omkring andre verdenskrig var halvparten av innbyggerne bosatt i byer og tettsteder. I 2019 bodde 82 % av i byer og andre tettsteder. Befolkningsutvikling i ulike deler av landet skyldes i hovedsak flytting og ikke forskjeller i naturlig tilvekst. I tettstedene, som i 2019 omfattet 82 % av befolkningen, var folketettheten nær 2 000 per km². I Kautokeino kommune med omkring 3 000 innbyggere innenfor 9 700 km² er folketettheten om lag 0,3. Tettstedet Oslo passerte 1 million innbyggere i slutten av 2018.

Bosetningshistorie

Etter at isen forsvant kom trolig noen av de første folkene til Norge fra det sørvestlige Europa og senere kom en vesentlig innvandring til norskekysten, først til Finnmark fra nordøst. Da de første folkene kom var det indre av Skandinavia dekket av is og menneskene beveget i seg utkanten langs kystene. Finnmarkskysten, Lofoten, Mørekysten, Fosen og Jæren var trolig de første isfrie områdene.

Byene

Se også: Urbaniseringen av Norge

De eldste norske byene vokste trolig from fra slutten av 900-tallet. Oslo, Bergen, Hamar, Stavanger og Nidaros ble bispeseter noe som stimulerte byutviklingen der. Urbanisering i Norge skjedde på få steder sammenlignet med nabolandene, bare 14 steder fremstår som byer før 1350.

Trolig vokste byene raskt i middelalderen. Bybefolkningen før svartedauden er anslått til 20 000 hvorav 7 000 eller opp mot halvparten i Bergen, 3 000 i Nidaros, 1500–2000 i Oslo og 1500 i Tunsberg. Bergen hadde en i særstilling som største by i flere hundre år. Magnus Lagabøtes bylov regulerte fra 1276 bosetningen i Bergen, Oslo, Nidaros og Tunsberg.^:319–325

Mye av bebyggelsen i middelalderens Oslo, Trondheim og Tønsberg lignet på de avlange gårdene som er bevart på Bryggen i Bergen. Tomtegrensene i Bergen besto helt fra middelalderen til moderne tid.

Folkegrupper

Samer har status som urfolk, mens skogfinner, kvener, romanifolk (reisende, tatere), roma (sigøynere) og jøder har status som nasjonale minoriteter. Etter år 2000 har innvandring utgjort en vesentlig del av befolkningsveksten, og en økende andel av befolkningen er innvandrere: 17,3 % (965 113 mennesker) pr 2025. Andel norskfødte med innvandrerforeldre av totalbefolkningen var 4,1 %. De største innvandrergruppene (2025) etter opprinnelsesland kommer fra Polen, Ukraina, Litauen, Syria, Sverige, Somalia, Tyskland, Eritrea, Filippinene, Irak, Pakistan og Thailand.

Språk

Religion

Siden reformasjonen i 1536 har luthersk kristendom vært den dominerende religionen i Norge. Inntil dissenterloven ble vedtatt i 1845 var det forbudt for nordmenn å melde seg ut av statskirken og ikke-kristne trossamfunn fikk ikke lov til å organisere seg før i 1891. Norge har blitt et stadig mer sekularisert samfunn og en stor andel anser seg ikke som religiøse. I 2017 svarte 46 % av voksne nordmenn de ikke trodde på gud og 34 % at de trodde på gud. Protestantismen har hatt en sterk innflytelse på norsk kultur og samfunn og mange av dens verdier og tradisjoner lever videre selv blant ikke-religiøse i sekularisert form. Det finnes andre kristne trossamfunn og andre religioner først og fremst islam har blant gjennom innvandring fått flere tilhengere.

I 2024 var 62 % av befolkningen medlemmer i den evangelisk-lutherske norske kirken mot 72 % i 2015 g 85 % i 2003. Andre kristne trossamfunn utgjør cirka 6,2 %: Det klart viktigste er Den katolske kirken med 165 254 medlemmer (2,4 %). Staten og kommunene gir støtte til ca. 750 tros- og livssynssamfunn utenfor den Den norske kirke.

Blant de ikke-kristne religionene er islam sterkest representert i Norge med ca. 200 000 personer (ca. 4 %) (2017). Human-Etisk Forbund har ca. 91 000 medlemmer som tilsvarer ca. 1,7 % av befolkningen (2019).

I 2012 vedtok Stortinget med 162 mot 3 stemmer å ta begrepet statskirke ut av grunnloven. Den norske kirke velger selv sine ledere og er organisatorisk fristilt fra staten. Kirken er avhengig av økonomisk støtte over statsbudsjettet.

Største tettsteder

Omkring 82 % av befolkningen bor i tettsteder. Norges 10 største tettsteder per 1. januar 2025 ifølge Statistisk sentralbyrå er:

Tabellen viser innbyggere i tettstedet, ikke kommunen med tettstedets navn. Tettstedene med skråstrek består av to byer som har vokst sammen.

Vikingtid til middelalder

Det er bred enighet om at Norge opprinnelig var navnet på skipsleia langs den norske vestkysten. Ottars beretning viser at nordmennenes land eller Norge var kysten fra Agder til Hålogaland. Dette kystriket ble utvidet til å omfatte områdene sør for Dovre og øst for Langfjella. Ottar identifiserte samer ved deres nomadiske livsform, mens han skilte dansker fra nordmenn politisk eller geografisk.

I vikingtiden fra det 8. århundre til det 11. århundre ble områdene som nå utgjør Norge, gradvis lagt under en kongemakt. Kong Harald Hårfagre underla seg de sørvestlige delene av Norge ved slaget i Hafrsfjord omkring 880, Østlandet og kom under kontroll av kongemakten på midten av 1000-tallet. I 995 grunnla kong Olav Tryggvason landets første kristne kirke på Moster i Bømlo, og etter slaget ved Stiklestad i 1030 vant kristendommen frem som statsreligion, noe som førte til at kongemakten heretter kunne støtte sin makt på en landsomfattende skrivekyndig kirkelig organisasjon. Håkon Håkonsson (1204–63) skapte det riksomfattende enekongedømme da borgerkrigene ble avsluttet i 1240 og i Norgesveldet ble da store oversjøiske landområder tvunget inn under kongemakten. Under kong Magnus Lagabøte ble det laget én samlet lovbok med Magnus Lagabøtes landslov i 1274 som var gjeldende rett til Christian Vs Norske Lov av 1687.

Nedgang og dansketid

Svartedauden (1350) og senere epidemier førte til at omtrent halvparten av befolkningen døde, mange bygder ble liggende helt øde og det tok århundrer før folketallet var tilbake på tidligere nivå. Landets samfunnsstyrende elite, den norske adelen, sank fra 600 til 200 familier og med svartedauden mistet adelen store deler av sitt økonomiske grunnlag. Riksrådet ble etter press fra Oldenburgkongen oppløst i 1537. Kongeslekten ble forent med den svenske i 1319, den danske i 1380 og døde helt ut i 1387. Norge gikk inn i Kalmarunionen med de andre nordiske land i 1397. I 1537 førte reformasjonen til at landets rikeste organisasjon, kirken, ble underlagt kongen i København istedenfor å være ledet fra erkebiskopen i Nidaros.

I den 434 år lange unionen med Danmark var Norge var den svakere part og ble styrt fra hovedstaden København. Tiden mellom 1570 og 1721 var preget av flere kriger med Sverige. Etter Kalmarkrigen ble det nordlige Nord-Norge endelig fastslått som en del av det norske rike i 1613; Jemtland og Herjedalen (1645) og Båhuslen (1658) ble overtatt av Sverige etter kriger. I 1660 innførte kongen enevelde, en forfatning som vedvarte til 1814. Riksgrensen til Sverige ble endelig fastsatt i 1751.

Demokratisk forfatning i 1814

Ved Kielfreden i 1814 ble Norge avstått til kongen av Sverige. I vårmånedene 1814 mens den svenske hær var i felttog på kontinentet, ga Riksforsamlingen på Eidsvoll landet en liberal grunnlov den 17. mai 1814, basert på Folkesuverenitetsprinsippet. Etter en kort krig med Sverige ble det forhandlet frem en personalunion med Sverige der 17.mai-grunnloven stort sett ble beholdt.

På 1800-tallet ble statsstyret dominert av embetsmenn (universitetsutdannede jurister og prester, samt offiserer), og på 1800-tallet ble opposisjon mot embetsmennene gradvis organisert på Stortinget. I 1884 ble dagens statsskikk innført, etter at en riksrettsdom fastslo at regjeringen heretter i realiteten skulle være en stortingsoppnevnt komité (parlamentarisme) istedenfor å være iverksettere av Kongens politikk slik det var tiltenkt i Grunnloven.

Med unntak for den tyske okkupasjonen 1940–1945 har ikke det norske demokratiet ikke vært satt til side.

Fra unionsoppløsning til nåtid

Økende norsk misnøye med unionen på slutten av 1800-tallet førte i 1905 til oppløsningen av den norsk-svenske personalunionen i 1905. Dette ble bekreftet ved en folkeavstemning. Den norske regjeringen tilbød den norske tronen til den danske prins Carl. Etter en ny folkeavstemning kåret Stortinget ham til konge og han tok navnet Haakon VII.

Norge førte en vestvendt nøytralitet under 1. verdenskrig. I mellomkrigstiden var partipolitikken fragmentert og økonomien gjennomgikk en serie kriser, noe som førte til store deler av befolkningen både på ytterste høyre og venstre fløy mistet troen på parlamentarisk demokrati. Da 2. verdenskrig brøt ut, ønsket politikerne å holde landet nøytralt også i denne krigen, men landet ble overrumplet av det tyske angrepet på Norge 9. april 1940.

Til tross for norsk motstand og støtte fra britiske og franske styrker, ble store deler av landet raskt okkupert. Kong Haakon VII og regjeringen flyktet nordover og fortsatte motstanden, men etter harde kamper i Narvik området og tysk framrykking kapitulerte de norske styrkene 10. juni 1940 og kapitulasjonsavtalen ble underskrevet mellom de tyske og norske overkommandoene.

Etter kapitulasjonen etablerte tyskerne et administrasjonsråd, som i 1942 ble erstattet av Vidkun Quislings kollaborasjonsregjering. Samtidig ledet den norske eksilregjeringen og Kong Haakon motstandskampen fra London. Quislings regime forsøkte å nazifisere Norge, men møtte omfattende motstand. Den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945 markerte slutten på okkupasjonen, og den norske regjeringen overtok igjen styringen.

Det gradvis økende hatet mot det tyske styret sammen med båndene til Storbritannia og USA som krigen skapte, førte til at alliansen ble videreført etter krigens slutt; NATO ble dannet i 1949 med Norge som medlem. Norge var også et av landene som bidro til opprettelsen av FN i 1945.

Etterkrigstidens politikk har vært dominert av Arbeiderpartiet. De hadde rent flertall fra 1945 til 1957, men tonet i løpet av denne tiden ned sin politiske linje fra sosialistisk planøkonomi, til konsensuspreget blandingsøkonomi. Den norske regjering har ved tre anledninger (1962, 1967 og 1992) søkt om landets tilslutning i Den europeiske union (EU) (el. dens forløpere). De to sistnevnte søknadene munnet ut i ferdigforhandlede medlemskapsavtaler, men vant ikke tilslutning i rådgivende folkeavstemninger henholdsvis i 1972 og i 1994. Norge er imidlertid tilknyttet EUs indre marked og medfølgende regelverk gjennom EØS-avtalen som trådte i kraft i 1994.

Statsoverhode og regjering

Norge er et konstitusjonelt monarki med et parlamentarisk regjeringssystem. I henhold til Grunnloven fra 1814 er Kongen statsoverhode og velger selv sitt råd, men etter innføringen av parlamentarismen må imidlertid Regjeringen i praksis ha støtte fra et flertall i Stortinget. Kongen er den utøvende makt, og er øverstkommanderende for Forsvaret. Grunnloven gir Kongen vidtrekkende rettigheter, men disse utøves ikke i praksis i dag, og hans funksjon er i hovedsak seremoniell. Statsrådet, eller Regjeringen, består av en statsminister og minst syv statsråder, utnevnt av Kongen. Kongen kan i teorien utnevne hvem han vil, men har siden 1905 med få unntak valgt den regjeringen statsministeren foreslår. Norge har siden 2010 toppet Economist Intelligence Unit sin indeks over mest demokratiske land.

Parlament

Det norske parlamentet, Stortinget, har 169 medlemmer, som velges fra 19 valgdistrikter for en fireårsperiode ut fra et system med proporsjonal representasjon. Det vil si at valgdistriktene med høyest innbyggertall har flest representanter, dog slik at de tynnest befolkede valgdistriktene har færre stemmer bak hver representant. Dette gjøres ved at antallet representanter fra hvert valgdistrikt beregnes ut ifra både folketall og areal, samt at valgordningen har utjevningsmandater som fordeles på de partiene som har fått forholdsvis få representanter i forhold til stemmeandelen på landsbasis. Det er ett utjevningsmandat pr tidligere fylke, totalt 19.

Stortinget har elleve ulike fagkomiteer, for eksempel (justiskomiteen, finanskomiteen, næringskomiteen m.v.), der det meste av saksbehandlingen i Stortinget foregår. Stortingets 12. fagkomité heter Kontroll- og konstitusjonskomiteen. I tillegg kommer spesialkomiteene Stortingets utvidede utenrikskomité, Fullmaktskomiteen, Europautvalget og Valgkomiteen. Komiteene har fra 11 til 18 medlemmer, og alle stortingsrepresentanter må sitte i minst én komite.

Administrativ inndeling

Administrativt deles landet i fylker og kommuner. Fylkene slik de var før regionreformen i 2020 er valgkretser ved stortingsvalg. Politidistriktene og rettskretsene følger delvis fylkesinndelingen. Norge er delt inn i 15 fylker samt Svalbard og Jan Mayen. Fylkene er inndelt i totalt 357 kommuner. Begge disse administrasjonsnivåene styres av folkevalgte organ, fylkesting og kommunestyrer. I hovedstaden Oslo fungerer bystyret både som fylkesting og kommunestyre. Statsforvalteren er statens representant overfor de folkevalgte, lokale myndigheter og han skal påse at Norges lover og statlige forskrifter blir fulgt, samt gi råd og veiledning ved behov. Oslo og Viken har felles statsforvalterembete. Hver kommune ledes av sitt eget kommunestyre og har en ordfører. På Svalbard finnes ett lokalstyre som tilsvarer kommunestyre på fastlandet. Her er sysselmesteren statens øverste representant og politimyndighet. Ulike statsorganer deler Norge på andre måter, for eksempel har helsevesenet fire helseregioner.

Fastlandet inndeles gjerne i de fem landsdelene Nord-Norge, Trøndelag, Vestlandet, Sørlandet og Østlandet. I tillegg regnes alt sør for Nordland som Sør-Norge. Denne inndelingen baserer seg på geografiske, historiske og språklige kriterier, men har ingen formell politisk betydning.

Topografiske forhold skiller de tradisjonelle Østlandet fra Vestlandet og Trøndelag, særlig de store høyfjellsområder (blant annet Langfjella, Hardangervidda og Dovrefjell). Høyfjellsområdene utgjør både vannskiller og værskiller.

Grensene mellom Østlandet og Sørlandet, mellom Sørlandet og Vestlandet og mellom Vestlandet og Trøndelag reflekterer historiske forhold, blant annet administrative inndelinger. Her er grensene til dels flytende og har endret seg over tid. Det er for eksempel ikke noe skarpt og naturlig skille mellom Agder og Telemark. Sørlandet ble før 1902 regnet som en del av Vestlandet. Sørlandet ble innført som betegnelse i 1902 og før det ble Agder og deler av Telemark regnet til Vestlandet. Landets inndeling reflekteres blant annet i dialektgrenser. For eksempel har dialekten i Romsdal preg av både vestlandsk og trøndersk, mens nordmørsk er en trøndersk dialekt. Langs kysten og i ytre strøk er det ikke noen skarp naturlig grense mellom Nordmøre og Trøndelag, og landskapet i indre deler av Nordmøre ligner mye på Trøndelag.

En eldgammel grense mellom Vestlandet og Trøndelag gikk tvers gjennom Møre og Romsdal fylke; her lå fram til 1983 bispedømmegrensen mellom Nidaros og Bjørgvin. Sunnmøre og Romsdal hørte til Bjørgvin, mens Nordmøre hørte til Nidaros. Denne grensa reflekteres i dialekt, byggeskikk og andre kulturelle forhold.

Frem til omkring 1800 ble landet delt i nordenfjells (Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge) og sønnenfjells. Idag regnes nordenfjells som alt nord for Dovrefjell (i praksis Trøndelag og Nord-Norge).

Norge har tre biland: Bouvetøya, Peter I Øy og Dronning Maud Land.

Rettsvesen

De ordinære rettsinstansene består forliksrådene (behandler bare sivile tvistesaker), tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett. Det er ett forliksråd i hver kommune, 65 tingretter og seks lagmannsretter (Borgarting, Eidsivating, Agder, Gulating, Frostating og Hålogaland). Høyesterett har 19 dommere og ledes av en høyesterettsjustitiarius. I tillegg er det enkelte særdomstoler som Arbeidsretten. Den særskilte Riksretten behandler anklager om embetsforbrytelser begått av medlemmer fra Stortinget, regjeringen eller Høyesterett, men denne har ikke vært i bruk siden 1927.

Dommerne i tingrettene, lagmannsrettene og Høyesterett er alle jurister og utnevnes av Kongen i statsråd etter innstilling fra justisdepartementet og Innstillingsrådet for dommere, og de er embetsmenn som etter Grunnloven bare kan avskjediges ved dom.

Politi og påtalemakt

Politiet er en riksdekkende statlig etat underlagt Justis- og beredskapsdepartementet. Etaten er organisert i geografiske distrikter, sentrale organer og fellestjenester. Sikkerhetstjenesten (PST) med ansvar blant for å bekjempe terrorisme og spionasje er en del av etaten. Særegent for Norge er at laveste ledd i påtalemyndigheten er en del av politiet, mens den høyere påtalemyndigheten (statsadvokatene og riksadvokaten) er en egen myndighet utenfor politiet.

Internasjonalt

Dubai har i årevis har vært et trygt sted for kriminelle og ettersøkte fra mange land.

I den forbindelse lykkes det Norge i 2025 å inngå avtale om utlevering og politisamarbeid med De forente arabiske emirater.

Norges forhold til EU

EFTA ble opprettet som et motstykke til EEC (EUs forløper) i 1960. Formålet med EFTA var blant annet å styrke forhandlingsposisjonen overfor EEC og bidra til et mer omfattende frihandelsområde i Europa. EFTA er en tradisjonell internasjonal organisasjon uten overnasjonalitet og Storbritannia var hovedaktøren bak EFTA.

Norge fulgte etter da nordiske naboland i 1962, 1967 og 1992 søkte medlemskap i Den europeiske union (EU) eller dens forgjengere. Danmark, Sverige og Finland ble medlemmer, mens Norge ikke sluttet seg til ved at den fremforhandlede tilslutningsavtalen ble avvist i rådgivende folkeavstemninger både i 1972 og 1994. Siden 1992 har Norge tatt del i Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) som gir adgang til mesteparten av EUs indre marked. Norge har siden 1994 blitt innvilget deltagelse uten stemmerett blant annet innenfor EUs felles utenriks-, sikkerhets-, asyl-, utdannings-, politisamarbeid, og Schengen-avtalen. Det ble en ny folkeavstemning i 1994 etter at Norges tredje søknad hadde blitt levert to år tidligere. Maastricht-traktaten og søknader fra Sverige og Finland om medlemskap (som skjedde på bakgrunn slutt på den kalde krigen) var viktig rammebetingelse for den norske debatten om medlemskap i 1994.

Da Norge sa nei til EU i 1972 fremforhandlet Norge isteden en frihandelsavtale med EF. Mens EØS-avtalen bygger på EFTA, inngikk Norge frihandelsavtalen med EF fra 1973 alene og uten EFTA som mellomledd.

Som medlem av EFTA har Norge et tett samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen. Den ble signert i Porto i 1992 og sikret Norge tilgang til EUs indre marked. Norge var i 2019 EUs åttende største handelspartner.

Schengen-avtalen trådte 25. mars 2001 i kraft for Norge, noe som førte til at norske statsborgere kunne reise uten pass innenfor det som er kjent som Schengen-området. Avtalen er gjensidig, så statsborgere fra Schengen-området kan også komme inn i Norge uten pass.

Norge deltok per 2017 i 31 av EUs byråer, enten gjennom EFTA eller gjennom direkte samarbeid.

Forsvarspolitiske allianser

Norge sluttet seg i 1949 til Atlanterhavspakten og landets forsvar ble da samordnet med NATO. I krigstid stilles de norske styrkene under NATOs kommando.

Norge inngikk en samarbeidsavtale med EUs sikkerhets- og forsvarssamarbeid, Det europeiske forsvarsbyrået (European Defence Agency – EDA).

I 2025 inngikk Norge avtaler med Frankrike og Storbritannia om å utvide forsvarssamarbeidet. Norge og Frankrike inngikk i 2026 atomvåpenalliansen Narvik-avtalen.

Den 12.10.2026 inngikk Norge en samarbeidsavtale med Polen om omfattende avtale om "strategisk samarbeid" mellom de landene.

Naturressurser

Landet er rikt på naturressurser som olje, naturgass, vannkraft og fiskerier. I siste del av 1900-tallet og begynnelsen av 2000-tallet er Norge et av de industrialiserte landene der naturressurser, særlig petroleum, har hatt stor økonomisk betydning. Andre naturressurser Norge har er skog, kull (gruvene på Svalbard ble stengt i 2025) og mineraler. Havbruksnæringen bruker naturgitt skjermede fjord- og kystsstrøk til oppdrett særlig av laks samt ørret. Olje og naturgass regnes som ikke-fornybar ressurs, men den tilgjengelige mengden endres som følge av leting, politiske beslutninger og teknologiske endringer. Kull og mineraler regnes som ikke-fornybare. Vannkraft regnes om en evigvarende fornybar ressurs. Uttak av en naturressurser innebærer at deler av gevinsten er grunnrente. Forvaltning av naturressursene, herunder hensyn til miljøvern, hvem som kan drive uttak og hvordan gevinsten skal fordeles mellom kommersielle aktører og det offentlige, er et viktig politisk tema. Skogen er stort sett privat, petrolumsforekomstene regnes statens eiendom, vannkraftverkene eies stort sett av det offentlige og sjøen som brukes av oppdrettsnæringen er offentlig eiendom.

Norge har lite dyrket eller dyrkbar jord og skogarealet har stort innslag av produktiv barskog. Fiskeressursene i havet er betydelige også i global målestokk. Med unntak av olje og gass har berggrunnen begrenset forekomster av metaller. Fensfeltet i Telemark antas å ha Europas største forekomst av sjeldne jordartsmetaller. Den viktigste metallutvinningen (per 2026) er ilmenitt i Sokndal og hematitt i Rana og det utvinnes mineraler (blant annet kalkstein og kvartsitt) flere steder samt olivin (Åheim), rutil (Sunnfjord) og grafitt (Skaland). I Finnmark har bergverk utgjort en relativt stor del av økonomien særlig i Syd-Varanger. På Svalbard er det kullforekomster.

Bergverk utenom petroleumsvirksomheten utgjør en beskjeden del av Norges samlede økonomi.

Vannkraften er blant Norges viktigste naturressurser og Norge er en av verdens største produsenter av vannkraft. Innføring av elektrisitet rundt år 1900 var i stor grad basert på vannkraft. Norge har lenge vært i særstilling ved at nesten all elektrisk strøm blir produsert ved vannkraft. Etter vesentlig utbygging av vindkraft sto vannkraften i 2021 for knapt 90 % av elektrisitetsforsyningen. Norge har halvparten av Europas magasinkapasitet. Mye nedbør og store høydeforskjeller gjør særlig Vestlandet, Nordland og Troms godt egnet til vannkraft. Daler og innsjøer er naturgitte forutsetninger for anlegg av vannkraftmagasiner.

Historisk bakgrunn

I middelalderen var tørrfisk Norges klart viktigste eksportartikkel og la grunnlaget for utstrakt handel med kontinentet og fremveksten særlig av handelsbyen Bergen der hanseatene styrte handelen. I middelalderen var jordbruk basert på selvforsyning med fiske og fangst som tilleggsnæring helt dominerende i Norge. På 1500- og 1600-tallet ble trelasteksport, sagbruk og bergverksvirksomhet bygget ut flere steder i Norge, og la grunnlaget for en betydelig vekst i eksportøkonomien, selv om denne virksomheten bare sysselsatte et mindretall av befolkningen.

Norge var en viktig europeisk sjøfartsnasjon fra 1600-tallet og ble i løpet av 1800-tallet verdens tredje største sjøfartsnasjon med en handelsflåte bare forbigått av USA og Storbritannia.

Den moderne industrialiseringen av Norge begynte rundt 1840 med tekstilindustri og mekaniske verksteder. Ved år 1900 var omkring 9 % sysselsatt i industrien og ved inngangen til første verdenskrig i 1914 var Norge et industrisamfunn. I 1860 var brutto nasjonalprodukt per innbygger 315 dollar i Skandinavia sammenlignet med 402 dollar i Storbritannia, Frankrike, Nederland og Sveits. Norge var rundt 1900 på linje med de andre land i de nordvestlige Europa de rikeste og mest utviklede i verden. Landet hadde på den tiden et godt utviklet demokrati, 98 % av innbyggerne kunne lese og skrive, og helsestellet var godt sammenlignet med andre land.

Omfattende handel og annen kontakt med omverdenen ga impulser til økonomisk utvikling på 1800, og gjorde sammen med en velutdannet befolkning og nærhet til teknologiske sentre i Europa at landet tidlig tok i bruk ny teknologi. Fra 1865 til 1890 var økningen i BNP på 1,8 % årlig, i mellomkrigstiden 3,2 % og i etterkrigstiden 4,4 %.

Petroleum

I 2016 var eksportverdien av råolje, naturgass og kondensat ca. 350 milliarder kroner, og utgjorde 47 % av eksportinntektene. Norge dekker ca. 2 % av verdens oljeetterspørsel. Staten får store deler av oljeinntektene gjennom høye skattesatser for oljeselskaper samt eierandeler. Oljeutvinningen begynte rundt 1970, nådde en topp mellom 1990 og 2000, og har siden gått nedover i volum.

Fisk

Norge er et av verdens største fiskeriland målt i oppfisket mengde. Den havgående norske fiskeflåten høster til dels langt unna norskekysten. Fiskeretten i ferskvann hører som hovedregel til grunneier. Artsrikdommen er størst i de sørøstlige delene av landet. Laks, sjøørret og sjørøye fiskes hovedsakelig i elver med stang og er ettertraktet som rekreasjon blant annet i Alta, Namsen og Gaula. I 2016 var det omkring 11 000 yrkesfiskere i Norge.

Oppdrett av laksefisk begynt rundt 1960 og har blitt en av landets viktigste næringer. I 2018 var fisk den største eksportvaren (målt i verdi) etter olje og gass. Av den samlede eksportverdien (i 2017) kom 72 % fra havbruk (fiskeoppdrett m.m.), mens 28 % kom fra fiskeriene. Norge eksporterte sjømat for over 100 mrd kroner i 2019 og 2020, og ca. 2/3 av dette var laks.

Nøkkeltall

Norges BNP var i 2017 på 3 299 milliarder kroner, opp 2 % fra 2016. Dette gir en BNP pr innbygger på 626 200 kroner, som er ca. 50 % høyere enn gjennomsnittet for EU. Med unntak av 1988 og 2009 har Norge hatt økning i BNP siden 1959. Den økonomiske veksten i Fastlands-Norge var 4,6 prosent i 2006, det tredje året på rad med en vekst over 4 prosent. I 2023 var det samlede skattenivået i Norge 41,4 %, Sverige hadde samme nivå, Finland 42,4 % og Danmark 43,4 %. Offentlige utgifter som andel av brutto nasjonalinntekt var i 2023 49 %, 47 % i Sverige og 43 % i Danmark. Ifølge OECD var sysselsettingen 80,4 % (andel av arbeidsstyrken i arbeid), mot 83,8 % i Sverige og 82,4 % i Danmark.

Ifølge The Economist har Norge størst verdiskaping i verden per utført arbeidstid, noe som tyder på høy produktivitet. Produktiviteten i Norge (petroluemssektoren ikke medregnet) har 1970–2020 utviklet seg i takt med nabolandene. Ifølge Eurostat har innbyggerne i Norge det nest høyeste personlige konsumet i Europa, bak Luxembourg, og Norge har 24 % høyere konsum enn gjennomsnittet i Europa mens for eksempel Sverige har 8 % høyere.

Norges samlede eksport av varer og tjenester var i 2017 855 milliarder kroner, og importen var 699 milliarder kroner. Norges største eksportmarkeder var Storbritannia, Tyskland og Nederland, mens landet importerte mest fra Sverige. Pr 2018 hadde Norge en utenlandsformue på 14.174 milliarder kroner og en utenlandsgjeld på 7 040 milliarder kroner, noe som gjør Norge til en netto fordringshaver.

Statens store overskudd på sine budsjetter plasseres derfor i Statens pensjonsfond – Utland, som i sin helhet er investert i utlandet. Verdien av forvaltningskapitalen i fondet passerte i 2017 8 000 milliarder kroner, og er det største nasjonale investeringsfondet i verden.

Husholdninger og arbeid

I 2024 besto 40,7 % av husholdningene av en person, og 19 % av befolkningen bodde alene. Den gjennomsnittlige husholdningen var 2,12 (2021). Av samboende par var 28 prosent ugifte i 2015, en økning fra 11 prosent i 1990. og blant par under 30 er det mer vanlig å være samboer enn å være gift. Av nye giftemål i 2016 var rundt en tredel borgerlige vielser. Det var registrert ca. 4 600 homofile ekteskap eller partnerskap.

I 2015 var 2,8 millioner, eller 50 prosent av befolkningen i Norge sysselsatt. Kvinner utgjorde 47 prosent av disse. Av kvinner i alderen 15–74 var 68 prosent i arbeidsstyrken, mens tilsvarende tall for menn var 74 prosent. Av menn jobber 85 heltid, mens bare 62 prosent av kvinnene jobber heltid. Gjennomsnittlig årslønn var 520 000 i 2015, og kvinners månedslønn er ca. 86 prosent av menns månedslønn, omregnet til heltidsstilling. Her har det vært en utjevning siden 1960, da kvinner tjente 60 prosent av menns lønn.

Antallet elever og studenter var ca. 1,1 million i 2015, dette tilsvarer over 20 prosent av befolkningen. Over 90 prosent av ungdom i alderen 16–18 år går videregående utdanning, en økning fra 65 prosent i 1980.

Sivilsamfunn

I 2016 var i underkant av 1 814 000 personer registrert som medlem av norske arbeidstakerorganisasjoner. De største organisasjonene er LO, YS, Unio og Akademikerne, som til sammen organiserte 93 prosent av alle medlemmene i arbeidstakerorganisasjonene, mot 87 prosent i 1999. LO er størst, med nesten halvparten av alle organiserte. Organisasjonsgraden totalt i Norge var 49 % i 2016, en liten nedgang fra 2006 da den var 49,5 %. Andelen organiserte i offentlig sektor er ca. 80 %, mens den i privat sektor er ca. 38 %. Generelt er kvinner i større grad organisert enn menn, eldre i større grad enn unge, og personer med lang utdanning i større grad enn personer med kort utdanning.

Levekårsundersøkelsen i 2014 viste at nesten 80 prosent av befolkningen var medlem av en eller flere organisasjoner, hvorav fag- og arbeidstakerorganisasjoner var den klart største gruppen. Men kun 45 prosent svarte at de var i aktive i organisasjonen de var medlem, og blant aktive medlemmer var de i idrettslag den største gruppen. Syv prosent av befolkningen var medlem av et politisk parti.

Helse

Norges helsevesen kan deles inn i primærhelsetjenesten, som hver enkelt kommune har ansvar for, og spesialisthelsetjenesten, som er underlagt fire regionalt helseforetak. Norge innførte fastlegeordningen i 2001, og helse- og sosialsektoren sysselsatte ca. 325 000 mennesker i 2016, hvorav ca. 85 % var kvinner. Cirka 70 % av innbyggerne konsulterer sin fastlege årlig.

En gutt født i Norge i 2015 kunne forvente å bli 80,4 år, ei jente 84,2. Dette er en markant økning siden perioden 1946–1950, da tallene var henholdsvis 69,3 og 72,7 år. Spedbarnsdødeligheten er ca. 3 av 1 000, dvs ca. 200 dødsfall i året pr 2015.

Hjerte- og karsykdommer sto for nesten 40 prosent av dødsfallene i den norske befolkningen i begynnelsen av 2000-årene, etter en nedgang fra 1970-årene. Dette har sunket videre, og i 2014 skyldte 29,6 % av dødsfall i Norge hjerte- og karsykdommer. Dødsfall på grunn av kreft har i stedet økt og sto for nærmere 30 prosent de første årene i 2000-årene. I 2014 lå denne andelen på 27,4 %. Grunnet nedgang i antall dødsfall knyttet til hjerte- og karsykdommer, samt stigende levealder, har andelen dødsfall som skyldes demenssykdommer økt fra 2,2 % i 2000 til 7,6 % i 2014.

Av voldsomme dødsfall er det fallulykker, trafikkulykker og selvmord som dominerer, selv om antallet slike dødsfall har sunket de siste årene.

Antall dagligrøykere i Norge, både for menn og kvinner, var 9 % i 2020. Antallet som bruker snus daglig lå på 14 % i 2020. Omsetningen av alkohol har ligget på 25–26 millioner liter de siste årene, der tendensen er noe nedgang i sprit, økning i vin og rusbrus, og stabilt volum av øl.

Nyere forskning beskriver Norge som et land med høy bruk av tvungent psykisk helsevern.

Helt siden begynnelsen av statistikken over forventet levealder for nyfødte i Norge har pilen gått oppover, helt fram til 2021 da forventet levealder for kvinner falt fra 84,9 år i 2020 til 84,7 år i 2021. Året etter falt også den forventet levealder for menn fra 81,6 år i 2021 til 80,9 år i 2022, samme år falt den også for kvinner til 84,4 år.

Kriminalitet

I 2018 ble det anmeldt 318 000 lovbrudd. Fra 2003 var dette en nedgang på 24 % (35 % korrigert for folkeveksten). Av anmeldte lovbrudd gjaldt 29 % tyveri, 10 % vold og mishandling, 14 % var relatert til rusmidler og 14 % var trafikkovertredelser. I Norge er det rundt 0,4 drap per 100 000 innbyggere årlig. Antall drap relativt til befolkningsstørrelsen har vært stort sett stabil fra 1850 til år 2000. Antallet drap var lavt i 1950- og 1960-årene. Etter år 2000 har antallet drap gått nedover. Norge har en av de laveste drapsratene, antall drap per 100 000 innbyggere, i verden. Drapsraten i USA er over 5, i Storbritannia 1,6 og i El Salvador og Honduras over 50 (tall for 2010).

Fra 2007 til 2017 falt antall personer som fikk en straffereaksjon fra 80 til 57 per 100 000 innbygger.

I levekårsundersøkelsen for 2007 rapporterte rundt 5,5 prosent av befolkningen over 16 år å ha blitt utsatt for vold eller trusler det siste året, og drøyt 10 prosent for tyveri eller skadeverk. I 2018 var andelen av befolkningen som rapporterte seg utsatt for tyveri eller skadeverk 5 %. I 1989 rapporterte rundt 1  % at det hadde opplevd innbrudd, noe som var på nivå med Finland, mens tallet for USA var 8 % og under 5 % i Storbritannia. I 1989 rapporterte 16 % av de spurte at de hadde vært utsatt for noe kriminelt, mot 29 % i USA og 19 % i England.

Politiet i Norge tok i 2000-årene rundt 80 000 enkeltpersoner hvert år på bakgrunn av de anmeldte lovbruddene, hvorav omtrent 60 prosent pleier å få et forelegg (bot) og nærmere 30 prosent ender med å bli tiltalt for en domstol. Den vanligste årsaken til både bøtelegging og fengsling som straff i Norge er trafikklovbrudd, men dette er ikke lovbrudd som gir de strengeste straffene.^{[trenger referanse]}

Knapt 4 000 personer satt i fengsel gjennomsnittlig i Norge i 2017 og det var nær 9 000 påbegynte soninger i løpet av året. Av disse var 3 600 relatert til rusmidler, 2 000 gjaldt vold og mishandling, knapt 2 000 var vinningsforbrytelser og 450 gjaldt trafikkreglene. Under 10 % av soningene er straffer på over 1 år. Halvparten av soningene var dommer på mindre enn 6 måneder. Av de i gjennomsnitt rundt 3 400 personene som satt i fengsel i Norge i 2009 hadde nærmere 30 prosent et narkotikalovbrudd som det alvorligste lovbruddet, fulgt av vinningslovbrudd og vold som de nest største gruppene, begge på over 20 prosent.

Bostedsløshet

I 2016 var bostedsløsheten i Norge 1,6 per 1 000 innbyggere, en nedgang på 36 % fra 2012. I 2020 hadde andelen falt til 0,62 per 1 000 innbyggere, som var en nedgang på 15 % fra 2016. Antallet bostedsløse i 2020 var 3 325, og bostedsløsheten var størst i de store byene. Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger hadde i 2020 gjennomsnittlig 1,09 bostedsløse per 1 000 innbyggere.

Annet

I levekårsundersøkelsen Social Progress Index utført av Deloitte og Social Progress Imperative ble Norge rangert først blant 149 land i 2019.

Musikk

Fra middelalderen kjenner man en rekke ballader og kjempeviser som har blitt regnet som en del av den norske musikkhistorien, selv om det kan dreie seg om melodier og sangtekster som har vært en del av kulturarven også til land utenfor Norge. Blant de mest kjente eksemplene er Draumkvedet.

Norges folkemusikktradisjon ble på 1800-tallet løftet frem av de nasjonale musikkpionerene Ole Bull og Ludvig Mathias Lindeman og gjort til en viktig del av den norske nasjonsbyggingen. Norges internasjonalt kjente klassiske komponister Edvard Grieg og Johan Svendsen var dypt inspirert av den norske folkemusikken og brakte folketoner og norsk folkemusikkrytmikk inn i sin kunstmusikk.

Innen populærmusikken på 1980-tallet og fremover har mange norske artister som driver med pop, rock eller elektronisk musikk blitt populære også utenfor Norge. Blant dem som har gjort mest suksess internasjonalt er A-ha, Röyksopp og Aqua-Lene, og i nyere tid AURORA, Kygo og Alan Walker.^{[trenger referanse]} I tillegg har landet kjente jazzartister som Jan Garbarek og Bugge Wesseltoft. Norge har også bidratt i utviklingen av og veksten til black metal-sjangeren, med Mayhem, Burzum, Dimmu Borgir og Enslaved som kjente band.

Litteratur og skriftkultur

Norsk litteratur går tilbake til norrøne kvad og kongesagaer som ble nedtegnet av Snorre Sturlason på Island på 1200-tallet. Kongespeilet og Historia Norvegiæ er betydelige middelalderverk.

I dansketiden var salmedikter og poet Petter Dass og dramatikeren Ludvig Holberg fremstående forfattere.

På 1800-tallet var det en oppblomstring av norsk litteratur. Den nasjonalromantiske Henrik Wergeland og den mer europeiske Johan Sebastian Welhaven var to fremtredende poeter. Henrik Ibsen regnes som en av verdens fremste dramatikere og representant for realisme innen teater. Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie ble sammen med Ibsen regnet som de fire store på slutten av 1800-tallet. Arne Garborg og Amalie Skram var andre viktige forfattere på denne tiden.

Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moes samlet og utga norske folkeeventyr i 1840-årene. Eventyrene gjenspeilte den muntlige fortellertradisjonen som fantes på bygdene. Folkeeventyrenes folkelige språkdrakt og bruk av norsk dagligtale fikk stor betydning for utviklingen av det norske skriftspråket og den norske litteraturen.

På første halvdel av 1900-tallet var Sigrid Undset og Knut Hamsun viktige og begge var konservative og tilbakeskuende politisk. Begge disse vant nobelprisen i litteratur.

I etterkrigstiden har det vært et vidt spenn av forskjellig litteratur fra Jens Bjørneboe og Agnar Mykles kulturradikalisme til Dag Solstads venstreradikale modernisme til Erlend Loes naivisme. Jan Kjærstad, Lars Saabye Christensen og Erik Fosnes Hansen er kjente nålevende skjønnlitterære forfattere, og Jan Erik Vold, Knut Ødegård, Gro Dahle og Trygve Skaug er kjente nålevende lyrikere. Jon Fosse er den mest spilte norske dramatiker siden Henrik Ibsen og Fosse ble tildelt nobelprisen i 2023.

Billedkunst

Norges folkekunsttradisjon omfatter blant annet brukskunst som rosemaling og treskjæring. 1800-tallet anses i ettertid som en gullalder innen norsk bildende kunst. Preget av samtidens rådende romantiske kunstideal oppnådde en rekke norske kunstnere internasjonal berømmelse, som for eksempel Adolph Tidemand, Hans Gude og J.C. Dahl. Denne norske gullalderkunsten gjenspeiler i sine motiver norsk landskap, historie og folkekultur. Edvard Munch, som arbeidet i en stil kalt ekspresjonisme, er i dag den norske kunstner som er best kjent internasjonalt. I moderne tid er Odd Nerdrum, Håkon Gullvåg, Inger Sitter og Ørnulf Opdahl blant de mest kjente norske malerne.

Gustav Vigeland er Norges mest kjente skulptør og er mannen bak Vigelandsanlegget i Frognerparken. Fra etterkrigstiden er Arnold Haukeland og Nils Aas sentrale navn.

Idrett

Som i mange andre europeiske land er fotball en av de mest populære sporten. I tillegg er ski- og vintersport svært populært, og norske idrettsutøvere har tradisjonelt hevdet seg internasjonalt i blant annet langrenn, skøyter, skihopping, skiskyting og alpine grener.

Nettstedet Greatest Sporting Nation rangerer årlig verdens land ut ifra sportslige resultater. Norge kom der på førsteplass i 2010 og 2011, og 2017–2020. Norges idrettsforbund og Norges olympiske komité etablerte Olympiatoppen i 1988 for å fremme resultater i toppidretten.

Sjakk har fått oppmerksomhet i Norge særlig med Magnus Carlsen som er femdobbelt verdensmester.

Verdensarvsteder

Oppføringer på UNESCOs verdensarvliste (World Heritage List), verdens kultur- og naturarvsteder.

• Bryggen i Bergen (1979)
• Urnes stavkirke (1979)
• Røros (1980, utvidet i 2010)
• Helleristningene i Alta (1985)
• Vegaøyan (2004, utvidet i 2017)
• Struves meridianbue (fire strukturer i Norge alene) (2005)
• Vestnorsk fjordlandskap – Geirangerfjorden og Nærøyfjorden (2005)
• Rjukan–Notodden industriarv (2015)

Verdensarven i Norge består av åtte steder som er oppført på UNESCOs verdensarvliste. Geirangerfjorden og Nærøyfjorden er oppført sammen som vestnorsk fjordlandskap.

• 
  Bryggen i Bergen (1979)
• 
  Urnes stavkirke (1979)
• 
  Røros bergstad og Circumferensen (1980)
• 
  Helleristningene i Alta (1985)
• 
  Vegaøyene i Nordland (2004)
• 
  Struves meridianbue (2005)
• 
  Geirangerfjorden (2005)
• 
  Nærøyfjorden (2005)
• 
  Rjukan–Notodden industriarv (2015)

Immateriell kulturarv

Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern av immateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.

• 2016 – Bevaringen og tradisjonene rundt båttypen oselver
• 2019 – Stev, dans og folkemusikk fra Setesdal
• 2020 – Håndverksteknikker for katedralverksteder, eller Bauhütten, i Europa (sammen med Tyskland, Østerrike, Frankrike og Sveits)
• 2021 – Nordiske klinkbåttradisjoner (sammen med Danmark, Finland, Island og Sverige)
• 2024 – Den norske bunadbruken