| George Minot | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 2. des. 1885 Boston, Massachusetts | ||
| Død | 25. februar 1950 (64 år) Boston, Massachusetts | ||
| Beskjeftigelse | Lege | ||
| Utdannet ved | Harvard Medical School Harvard College | ||
| Ektefelle(r) | Marian Linzee Weld | ||
| Far | James Jackson Minot | ||
| Mor | Elizabeth Minot | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Forest Hills Cemetery | ||
| Medlem av | 6 oppføringer
| ||
| Utmerkelser | Nobelprisen i fysiologi eller medisin (1934) | ||
| Arbeidssted | Harvard Medical School | ||
| Fagfelt | Medisin | ||
| Kjent for | Leverbehandling i tilfeller av anemi | ||
George Richards Minot (født 2. desember 1885 i Boston i Massachusetts, død 25. februar 1950 samme sted) var en amerikansk lege. Han ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1934, sammen med landsmennene George Whipple og William Parry Murphy for deres oppdagelser vedrørende leverbehandling i tilfeller av anemi.
Minot fullførte sin bachelor i 1908 og sin mastergrad i 1912 ved Harvard University. Mellom 1914 og 1915 ble George Minot utnevnt til assistent innen medisin ved Johns Hopkins University i Baltimore. Senere i 1915 ble han utnevnt til assistent innen medisin ved Harvard Medical School.
I 1924 fikk Murphy hunder til å blø for å gjøre dem anemiske, for deretter å mate dem med ulike stoffer og måle forbedringen. Han oppdaget at inntak av store mengder lever syntes å kurere sykdommen. Minot og Whipple satte deretter i gang med å kjemisk isolere helbredende stoff, og til slutt var de i stand til å isolere vitaminB12 fra leveren.