Gulen

Gulen

Våpen

LandNorges flagg Norge
FylkeVestland
Statuskommune
Innbyggernavnguling
Adm. senterEivindvik
Areal
 – Totalt
 – Land
 – Vann
597,22 km²
575,12 km²
22,1 km²
Befolkning2 301 (2026)
Bef.tetthet4 innb./km²
Antall husholdninger990
Kommunenr.4635
Høyeste toppSvadfjellet (877,44 moh.)
Nettsidenettside
Politikk
OrdførerMay-Lynn Osland (Ap) (2023)

Gulen
61°01′27″N 5°07′10″Ø
Gulen på Commons

Gulen er en kommune i Ytre Sogn i Vestland, som ligger ved innløpet til Sognefjorden. Kommunegrensene i nord går i Sognesjøen mot Solund lengst vest, via Hyllestad og Høyanger lengst øst. Sør for Sognefjorden grenser kommunen mot Høyanger i øst og Masfjorden i sørøst. I sør går grensene i Fensfjorden mot Alver, Austrheim og Fedje. Gulen var del av Sogn og Fjordane fylke inntil dette inngikk i Vestland fylke fra og med 2020.

Kommunen består av 1 500 øyer, holmer og skjær i tillegg til fastlandet. Administrasjonssenteret er Eivindvik, som også er en av fire skolekretser. De andre tre er Brekke, Dalsøyra og Byrknes (Byrknesøyna). Landbruksbygdene Eivindvik og Brekke og handelsstedet Byrknes har rike bosettingstradisjoner siden vikingtida og bakover.

Gulatinget, en av de viktigste institusjonene fra eldre norsk historie, lå i Gulen. Fortsatt preges kommunen av primærnæringer og langsiktig nedgang i folketallet, men de siste hundre årene har det også blitt etablert en variert industri basert på maritim næring og steinressursene i kommunen.

Gulen eller Gula har navn etter en liten halvøy, Guløy, som tilhører Flolid gård og der begynner Gulafjorden. Dette fremkommer blant annet ved at gårdene Nordgulen og Austgulen ligger ved hver sin fjordarm. Den tredje fjordarmen, Eidsfjorden, går rett sør og hadde tidligere navnet Sørgulen. Oluf Rygh antar at navnet opprinnelig var Guli, en avledning av ordet gul/gol som betyr kuling eller vindkast. En annen mulig forklaring på ordet er fra germansk geul, norrønt gjól, som betyr kløft.

Navnet ble først sogne-, prestegjelds- og herredsnavn ved resolusjon av 17. mai 1890; tidligere var navnet Evenvik.

Geografi og naturforhold

Utdypende artikkel: Gulens geografi

Gulen består av 1 500 øyer, holmer, skjær og mange små kryssende dalfører på fastlandet. Kommunen omfatter dels småkupert og trefattige strandflater, dels av fjordlandskap med mer fruktbart morenejordbruk og fjell innenfor.

Kommunen er avgrenset av Sognefjorden i nord, Nordsjøen i vest, Fensfjorden i sør og fjellene i Stølsheimen i øst. Det høyeste punktet er Svadfjellet 877,4 moh. De største øyene er Sandøyna, Hisarøyna, Byrknesøyna, Mjømna og Hille. Det er fem lengre fjorder i kommunen: Risnefjorden (arm av Sognefjorden), Gulafjorden som deler seg i Nordgulfjorden, Austgulfjorden og Eidsfjorden.

Gulens geologi er ensformig, hele kommunen består av om lag 1,5 milliarder år gammel proterozoisk gneis i grunnfjellskjoldet. Området ble berørt under den kaledonske fjellkjedefoldingen men ligger like utenfor den egentlige Kaledonske fjellkjeden (nabokommunene i sør og sørvest ligger innenfor). Kun helt i sørvest er det noen småøyer med kaledonsk berggrunn, blant disse finner vi Røytinga som – i likhet med Solund – er bygd opp av sandstein og konglomerat fra devontiden. Det er et gneisbrudd på Halsvik i sør som utnyttes kommersielt av Halsvik Aggregates AS i Sløvåg. Gneisen går for det meste til eksport til Europa. Gneis herfra har også vært levert til Ormen Lange-prosjektet.

Kvartærgeologisk finnes en verneverdig lokalitet i Gulen. Israndavsetningen Raet, som også kalles hovedtrinnet, går gjennom Ånneland på Sandøyna, og området er beskrevet som verneverdig i kvartærgeologisk sammenheng.

Dyrelivet er vestlandsk med blant annet hjort, rødrev, røyskatt, mår, mink, ekorn, snømus, markmus, lemen og hare. I havet kan man treffe på steinkobbe, havert, vågehval, seihval, finnhval, knølhval, nise, kvitskjeving og grindhval.

Bestanden av havørn har tatt seg opp også i Gulen, som så mange andre steder langs kysten. Det er store kolonier av sjøfugl i området, men sjøfuglbestanden blir negativt påvirket av fisket etter tobis i Nordsjøen. Tobisfiske har gitt lavmål i hekkebestandene både i 2004 og på ny i 2009. Blant artene finner vi flere typer måke, svartand, siland, brunnakke, ærfugl, grågås og noe mere sjeldent rødnebbterne, strandsnipe, toppskarv og unntaksvis teist og hubro.

Klima, arealfordeling, vegetasjon

Typisk kystlandskap i Gulen med trefattig lynghei, selje og sjøfugl.
Foto: Bjarne Thune

Gulen har et utpreget temperert kystklima med milde vintre og varme somre. Meteorologisk institutt har betjent, synoptisk værstasjon på Takle ved Sognefjorden, den har vært i drift siden 1950. Tabellen nedenfor viser meteorologiske data med døgnmiddelverdier for Takle værstasjon, sammenliknet med Oslo og Bergen, basert på perioden 1961–1990:

Sted Hoh. Temp. – januar (°C) Temp. – juli (°C) Temp. – år (°C) Årlig nedbør (mm) Vekstsesong (dager) Sommer (dager) Snø >25 cm (dager)
Oslo (Blindern) 94 –4,3 16,4 5,7 763 188 133 30
Bergen (Florida) 12 1,3 14,3 7,6 2250 215 143 3
Takle 30 1,0 13,5 6,8 3176 214 117 9,5

Vekstsesong: Tallet på dager i året med døgnmiddeltemperatur på minst 5 °C.
Sommer: Tallet på dager i året med døgnmiddeltemperatur på minst 10 °C.
Snø: Tallet på dager med minst 25 cm snødekke på bakken, basert på perioden 1971–2000.

Klimaet er ganske likt klimaet i Bergen, men litt kaldere jevnt over og noe mer snørikt. Det er både litt færre sommerdager og noe kortere vekstsesong i Takle enn i Bergen. Også i Takle har vintrene blitt mildere og mer snøfattige de siste tiårene. Mens antall døgn med minst 25 cm snødybde var 13,5 døgn i trettiårsperioden 1961-1990, var dette sunket til 9,5 døgn i perioden 1971-2000.

Arealfordeling Jordbruk Skog og ferskvann Annet
Gulen 4% 22% 74%
Landssnitt 3% 45% 52%

Vegetasjonen er sparsom. Det er relativt lite skog og eng, men mer snaufjell og beitemark. Kommunen strekker seg ikke over tregrensa. Gulen har kystvegetasjon og relativt surt jordsmonn. Det vokser furu og einer, men ikke gran her i vest. Løvskogen domineres av bjørk helt opp i fjellet, men det er også noe edelløvskog med lind, alm, svartor, hassel, hegg og andre treslag, mens bøk stopper i nabokommunen Alver i sør. Øygarden er kjent for strandeng, myr og lyngheier, mens edelløvskogen står rundt fjordarmene midt i kommunen.

De sju verneområdene i Gulen er Grima naturreservat på 1 488 dekar med vern av myrområder (2004), fem sjøfuglreservat (Ramsbarden naturreservat, Kvernøyna naturreservat, Sogneoksen naturreservat, Guleskjeret naturreservat, Lihellene naturreservat) på i alt 2 160 dekar, samt det meget store Vassøyane naturreservat (1991) helt i sørvest med vernede våtmarksområder på 1 870 dekar landareal og totalt 6 180 dekar inklusive sjøområder. Det er foreløpig (2010) ingen landskapsverområder i Gulen. Ynnesdalsvassdraget har varig vassdragsvern gjennom Verneplan III for vassdrag.

Samfunn

Eivindvik er administrasjonssenteret i Gulen, med Gulen kirke i bakgrunnen.
Foto: Bjarne Thune

Kommuneinndeling

Gulen kommune ble gjennom formannskapslovene opprettet i 1837 som Evenvik formannskapsdistrikt, senere Evenvik kommune. 1. juli 1890 ble kommunens navn endret til Gulen.

I 1850 ble Brekke, med 898 innbyggere, skilt ut som egen kommune. Evenvik hadde etter dette 3 944 innbyggere. I 1858 ble Sulen (Solund), som da het Utvær, skilt ut fra Gulen som selvstendig kommune. Innbyggertallet var nå 3 018. Navnet på kommunen ble endret fra Evenvik til Gulen i 1890.

1. januar 1964 ble øya Losna med 40 innbyggere overført til Solund kommune, samtidig med at Brekke igjen ble en del av Gulen kommune. 1. januar 1964, etter endringene, bodde det 3 250 personer i Gulen kommune.

Demografi

De eneste tettstedene i kommunen er Byrknes og Eivindvik. Andre viktige steder er Brekke, Eidsbotn og Dalsøyra. Folketallsutviklingen for nåværende Gulen kommune fra 1920 til i dag har vært som vist nedenfor:

1.12.1920 1.12.1930 3.12.1946 1.1.1951 1.1.1961 1.1.1971 1.1.1981 1.1.1991 1.1.2001 1.1.2010
4080a 3888a 3822a 3755a 3375a 2844 2734 2585 2473 2302
a Tallet omfatter øya Losna, som var del av gamle Gulen kommune, men ved kommunesamanslåingen i 1964 ble en del av Solund kommune. Denne øya hadde da 40 innbyggere.

Befolkningen har gått jevnt nedover siden siste kommunesammenslåing og fordeler seg ganske jevnt i de fire skolekretsene; Brekke, Byrknes, Dalsøyra og Eivindvik.

Offentlige tjenester

Alle skolekretsene har egen barneskole og ungdomsskole. I kommunesenteret Eivindvik finner man blant annet Gulen sjukeheim, trygdekontor, lege, tannlege og lensmann.

Politikk

Kommunestyrevalget 2023

Parti Prosent Stemmer Mandater Medlemmer av
formannskapet
% ± totalt ± totalt ±
Senterpartiet 35,8 −9,7 454 −128 7 −2 2
Høyre 31,6 +2,5 401 +29 7 +1 1
Arbeiderpartiet 20,8 +5,0 264 +62 4 1
Kristelig Folkeparti 7,8 +1,9 99 +23 2 +1 1
Venstre 3,9 +0,3 49 +3 1
Valgdeltakelse/Total 72,8 % 1 280 21 5
Ordfører: May-Lynn Osland (Ap) Varaordfører: Nils-Inge Ynnesdal (Sp)
Merknader: Kilde:

Stortingsvalg

Mellompartiene har stått sterkt i Gulen. Bildet viser daværende ordfører Trude Brosvik (KrF) og partikollega statsminister Kjell Magne Bondevik under åpningen av Tusenårsstedet i 2005.
Foto: Nina Aldin Thune

Tradisjonelt har Venstre og senere Senterpartiet og Kristelig Folkeparti stått sterkt i Gulen. Venstre hadde mer enn 75 % oppslutning i valgene i 1882 og 1885. Fra og med 1920-tallet sto også Bondepartiet sterkt. Ved valget i 2009 fikk Senterpartiet 30,6 % og ble kommunens største parti.

Ved stortingsvalget 1930 ble Venstre litt større enn Bondepartiet i Sogn og Fjordane, mens Høyre og Ap ble jevnstore. I Gulen ble Venstre klart størst med 38,6 % mot Bondepartiets 31,5 %, mens Arbeiderpartiet bare fikk 11,4 % oppslutning i Gulen mot 15 % i fylket totalt. Mellompartienes oppslutning på mer enn 70 % avspeiler 1800-tallets politiske landskap hvor Høyre aldri fikk noe sterkt fotfeste i Gulen. Ved valget i 1933 fikk Ap sitt gjennombrudd i Norge, men fortsatt var Venstre størst på Vestlandet. Igjen ble Venstre en del større enn Bondepartiet i fylket, mens Ap fikk 22 % og Høyre 14 %. Og i Gulen hadde Arbeiderpartiet et gjennombrudd med 21,5 % oppslutning. Fortsatt var Venstre kommunens største parti mens Bondepartiet tapte til Ap. Nasjonal Samling stilte ved dette valget lister i flere fylker, men ikke i Sogn og Fjordane.

Det første valget etter andre verdenskrig ga en gjenetablering av Venstre som det ledende partiet, men i de neste tjue årene tapte partiet gradvis terreng til fordel for Senterpartiet, og KrF. Hverken Høyre eller Arbeiderpartiet klarte å etablere et sterkt fotfeste i kommunen. Ved stortingsvalget 1965 klatret KrF over 20 % oppslutning, men i de etterfølgende stortingsvalgene konkurrerte KrF hardt med Senterpartiet om de lokale velgerne. Valgene rundt EF-avstemningene i 1973 og 1994 ga sterk vekst for SP i Gulen, og ved stortingsvalget 2009 etablerte SP seg som største parti med mer enn 30 % av stemmene, mens Venstre var nede på historisk lave 2,6 %.

Fordelingen av stemmer ved utvalgte stortingsvalg siden 1930 har vært som vist nedenfor:

Valgår Frp H KrF Sp V Ap SV MDG F&S
1930 15,0 31,5* 38,6 15,0
1933 18,0 25,4* 35,1 21,5
1945 12,2 18,2* 31,6 18,8 19,2
1965 10,0 20,3 25,7 20,7 21,8 1,6
1985 1,9 24,9 18,1 19,7 3,8 27,4 3,4
1993 2,1 10,0 13,3 41,8 3,1 22,6 6,4
2001 8,4 15,1 25,1 18,3 3,4 15,1 8,7
2009 15,4 14,7 12,2 30,6 2,6 20,6 3,4
2013 10,5 23,1 12,1 22,7 4,7 22,5 1,8 1,4
2017 11,0 25,9 5,8 31,5 2,0 19,0 2,6 1,3
2021 12,0 16,2 4,9 36,9 1,6 19,6 2,9 1,3
  • Bondepartiet

Samferdsel

Se Samferdsel i Gulen

Riksveien E39 går gjennom kommunen og er hovedferdselsåre sammen med fylkesvei 57. Det finnes tre ferjesamband, Leirvåg-Sløvåg, Rutledal-Ryskjedalsvika-Krakhella-Losna og Oppedal-Lavik.

Næringsliv

Wergeland-Halsvik AS og Halsvik Aggregates er de ledende bedriftene i Gulen, og ligger i Sløvåg like ovenfor Vest Tank.
Foto: Bjarne Thune

Gulen har historisk sett vært en landbruks- og fiskerikommune. Disse næringene er fortsatt viktige med ca. 170 gårdsbruk i aktiv drift. Fram til etter andre verdenskrig var det også en livskraftig krabbeindustri og hummerfiske i vest, samt tradisjonell kysthandel. De senere årene har havbruk blitt stadig viktigere vest i kommunen,

og Gulen er den største havbrukskommunen i Sogn og Fjordane med 20 laksekonsesjoner i drift. Det er også flere anlegg for fiskeforedling.

Det er vedtatt en egen tiltaksplan for skogbruk i Gulen.

Sløvåg-området sør i kommunen er utpekt som et av satsingsområdene for ny industri i Sogn og Fjordane. Området har hatt kraftig vekst de siste årene med sin sentral beliggenhet i forhold til oljeindustrien på Mongstad. De første som etablerte seg i området var Wergeland-konsernet med sin sementvareproduksjon i 1987 og behandlingsanlegg for oljeholdig avfall fra 1992. I 1994 startet de et av Nord-Europas største steinknuserverk på området (Halsvik Aggregates), som siden er solgt til bririsk-kontrollerte Yeoman/Aggregates. Andre bedrifter som er etablert er bl.a. Baker Oil Tools, Johnny Birkeland Transport og Vest Tank. Det er også et lagringsanlegg for lavradioaktivt avfall under bygging i området. Området kom i søkelyset i mai 2007 da en eksplosjonsulykke fant sted på Vest Tank sitt anlegg. De miljømessige konsekvensene av ulykken har vært store.

Resten av kommunen er preget av mange små virksomheter.

Fiskeoppdrett

Fra kysten i Gulen kommune. Foto: Bjarne Thune.

Fiskeoppdrett har vært en viktig næring for Gulen kommune.

Gulen kommune er en av de store oppdrettskommunene på Vestlandet. I 1960 satte Birger Berge ut regnbueørret på Lommansøy. Gulen har hatt flere store oppdrettsselskaper, f.eks. Gullaks AS, Bergelaks AS og Risnefisk AS.

På slutten av 1980-tallet ble oppdrettsanleggene i Gulen sterkt plaget med sykdom – særlig ILA (infeksiøs lakseanemi). Samtidig kom det overproduksjon og markedsproblemer i oppdrettsnæringen, og Fiskeoppdretternes Salgslag gikk konkurs.

I 2002 ble anleggene solgt til de store aktørene i bransjen: Firda Sjøfarmer AS ved Ola Braanaas i Florø, Fjord Seafood/Domstein Salmon (Domstein-konsernet), Marine Harvest og det lokale selskapet Aqua Farms med base i Brekke.

Historie

Gulating har fått sitt moderne minnesmerke i Eivindvik. Her ved utløpet av Sognefjorden, var en sentral møteplass for hele Vestlandet, der Gulatingsloven gjaldt.
Foto: Nina Aldin Thune

Gulens betydning i eldre tider skyldes den strategiske beliggenheten nær både Hordaland, Nordfjord og Sunnmøre, ikke minst som utgangspunkt for seilas inn Sognefjorden til Sogn. Det er gjort funn fra steinalderen på Flolid, Brossvik, Byrknes, Berge, Mjømna, Skjerjehamn, Vilsvik og Blidensol. Det er også funnet gravrøyser og branngraver fra bronsealderen langs kystleden, blant annet på Glenja, Høyvik, Dingja og Eivindvik. Fra jernalderen er funnene tallrike. Ved Dingenes i nordvest gikk grensa mellom Hordaland og Sogn, og her stod det et slag i 978 hvor Håkon jarl overvant kong Ragnfred, Eirik Blodøks' siste sønn.

Gulen var sted for Gulatinget som hver vår samlet seg på gården Flolid,[trenger referanse] som er kommunens tusenårssted. Gulatinget har navn etter stedet der det ble holdt, den vesle halvøya Guløy og lendet innenfor som også i dag kalles tingvollene. Her samlet høvdinger og storbønder fra hele Vestlandet seg for å avgjøre rettstvister og hylle norske arvekonger. Tingområdet gikk på det meste fra Agder til Sunnmøre. Tinget er svært gammelt og var forbilde for det islandske Alltinget da det ble opprettet i 930. Gulatinget forble i Gulen i om lag 400 år, gjennom borgerkrigstiden og høymiddelalderen, fram til det omkring 1300 ble flyttet til Bergen. I mellomtiden var det strategisk plasserte Gulen et viktig sentrum for kristningen av Vestlandet, bevitnet av de to steinkorsene i Eivindvik; det ene ved kirken, det andre oppe i bakken ved kommunehuset. Kirken ble flyttet fra Flolid en tid etter reformasjonen i 1536. Kirken ved Brekke (Risnafjardar) er nevnt fra 1300-tallet.

Gulatingsloven, som ble utformet i bygda, lovfestet årets gjøremål på en måte som Gulen-bøndene naturligvis kjente, siden loven ble lest opp i deres bygd. Bøndene ved kysten av Vestlandet slapp kyr og sau ut på beite i innmark i april, og deretter til seters i juni, og det var straff for å unnlate dette. De la høyet i løe og satte stakk, og sanket fôr i form av bark og løv. Stakkestauren med høy kunne en leilending eller strandsitter ta med seg om han forlot husmannsplassen. Kornet ble skåret med en lang sigd i august, deretter tørket ute og tresket på låven i oktober. Det var også slaktetida, kjøttet ble tørket eller røkt, og om man hadde salt, kunne det saltes. Skinn ble lagt i kar med knust bark for garving. Husene ble tidlig bygd i klyngetun her vest, det eldste slike tunet er fra 800-tallet i Sogn. Det er vanskelig å si hvor mange treller det var i Gulen, men det anslås at 25–50 % av landets befolkning var treller i vikingtida. De kunne tjene i leidangen som kokk, og ved angrep på bygda kunne trellen få våpen og ble fri om han drepte en fiende i kamp. De kjente også til grøfting og gjødsling som reguleres av loven; grøftingen hindret utvanning av jorda og holdt den tørr og porøs. Etter senmiddelalderen glemte gulingene grøftingskunsten, og måtte lære den på ny i første halvdel av 1800-tallet.

Senmiddelalderen

I senmiddelalderen styrte Hansaen all handel og privilegier på Vestlandet gjennom Bergen, og fiske og annen næringsvirksomhet i Gulen ble i dansketiden underlagt bergensborgernes handelsmonopol. Landbruket bygget på selvforsyning, og korn ble dyrket der det var mulig. Ellers var storfeholdet sentralt. Svartedauden slo hardt til i Ytre Sogn, med mer enn 40 % ødegårdsdannelse. Med større tilgjengelig dyrkningsareal og mindre arbeidskraft etter pesten, gikk landskylden ned 20–30 %, og den arbeidskrevende korndyrkingen ble umulig for de fleste. Derfor skjedde det etter 1350 en omlegging fra korndyrking til nesten utelukkende melke- og kjøttproduksjon. Fisket ble viktigere, mest for selvforsyning. Disse endringene ga i sum mer variert kosthold og mulighet for å bytte til seg korn fra kontinentet via Bergen. Stigende kjøttpriser på kontinentet ga ganske gode tider på bygdene på Vestlandet.

Senmiddelalderen innledet altså en tid med redusert befolkning, og fallende jordpriser og avgiftstrykk på bøndene. I Gulen og Sunnfjord er det rimelig å anta at leidang og bondeoppbud var tyngende, på grunn av områdets nærhet til Bergen der den konfliktfylte tiden var merkbar. Etter Hansaforbundets definitive seier på Vestlandet forsvant leidangsplikten langs kysten, og fra 1429 sto bare leidangsskatten tilbake. Gulen lå helt nord i Nordhordland syssel, men etter svartedauden og landbrukskrisen som fulgte, ble det stadig vanskeligere å skape grunnlag for de 40–50 sysselmennene som oppebar lokal landskyld og inntekter. Gulen og det øvrige Vestlandet ble derfor del av det større Bergenhus len, et tegn på for en svekket statsmakts sentraliseringsbehov. Bare kirken styrket seg i denne tiden, med sin prestetiende, sognetiende og bispetienden, i tillegg til inntektene fra rene kirkegods.

Fra 1500-tallet satte den lille istiden inn og varte ut 1700-tallet, men det ser ikke ut som den bremset befolkningsveksten noe særlig i landet som helhet. I Gulen derimot var inngangen til 1800-tallet preget av fattigdom der slåttemark og lyngheier ble utnyttet maksimalt. I nødsår ble dyrene fôret med kvist, torskehoder, tang og tare. Langs Sognefjorden i nord var det innslag av semi-føydalt jordbruk med strandsittere, mens det i kystområdet var nødvendig å kombinere jordbruk, husdyrhold og fiske.

Den første kirken i nåværende Gulen sokn ble flyttet fra Flolidstranden en gang etter reformasjonen i 1536 og revet på 1500-tallet. Mot slutten av århundret ble det bygget en laftet tømmerkirke. Etter reformasjonen tapte kirken inntekter fordi staten tok beslag i kirkegodset, og bispetienden ble en statsskatt. Lensmann Tord Roed i Bergenhus len gikk hardt fram og plyndret kirkene for gull og kunstverker fra katolsk tid.

I andre land førte reformasjonen til at morsmål og folkespråk styrket seg; men i Norge gikk det motsatt, for dansk ble kirkespråket ettersom reformasjonsskriftene kom hit på dansk. Norge hadde ingen boktrykkerier før i 1643.

Utover 1600-tallet skrev staten stadig oftere ut krigsskatt, festningsskatt, landskatt og sølvskatt blant bøndene i hele landet, og mindre overskudd ble igjen lokalt. Bøndene ved Sognefjorden nektet i 1532, men deretter ble skattebyrden ofte årviss. Det var mye klager, opprør og tidvis drap på omreisende futer i fylket på denne tiden.

Inntektene finansierte krig og festningsbygging, mens den lokale kirkeorganisasjonen forfalt. Likevel doblet landets folketall seg 1520-1660 takket være sterk vekst i skogbruk, bergverk og fiske, men av disse vekstnæringene rakk skogen knapt nok til selvforsyning, og bare fisket hadde et visst vekstpotensial i Gulen. Gårdene i kommunen var små, så folkeveksten kan derfor ha vært svakere enn i landet som helhet. Økt fiske og trelastproduksjon for eksport fikk sitt motstykke i økt kornimport fra Danmark for å brødfø den voksende befolkningen. Det var lite rom for folkevekst i Gulen, siden gjødsling og grøfting var ukjent, og de store kystflatene bare åpner for et magert jordbruk med lav avkastning. Fra tidlig 1800-tall var bygda på vei inn i fattigdom. Hummer, krabbe og torsk ble solgt til Bergen via handelsstedene på Skjerjehamn, Børholmen og Byrknesøy, men 1800-tallet ble magert, med lite skog til gårdene der beitemarkene ble utnyttet og utpint maksimalt. Mange utslåtter forfalt, og husdyrholdet gikk tilbake fra omkring 1850.

Gulen kirke var i privat eie fra 1720-årene til 1862 da enken etter presten Daae solgte den tilbake til menigheten. Den 15. juni 1863 ble kirken solgt på tvangsauksjon og inventaret spredt i prestegjeldet – og nye Gulen kirke ble reist.

Moderne tid

Gulen Fiskarbondemuseum på Byrknesøyna i vest vitner om ei tid med hardt strev og smale næringsforhold i 1800-tallets Gulen.
Foto: Bjarne Thune

Fra midt på 1700-tallet ble jordbruket styrket av ideelle organisasjoner, og i Gulen ble det startet både mølle på Eide og Sellevik og sagbruk på Eide og Dingja. En av fylkets viktigste «potetprester» var Niels Griis Alstrup Dahl i Eivindvik, som i første halvdel av 1800-tallet fikk til den første utskiftinga av landbruket i fylket, og ei av de første i landet. I Gulen var det mye bruk av klyngetun. Det Kongelige Selskap for Norges Vel fikk en sterk, lokal leder i denne sognepresten, som introduserte gjødsling og grøfting for bøndene i Gulen og fikk bygget de første skolene. Språkforskeren Ivar Aasen bodde åtte uker hos presten i Eivindvik i 1842. Alstrup Dahl var driftig og oppfinnsom, men også streng, slik Henrik Wergeland beskriver ham:

Brød af Steen og Aand af Striile, Dahl i Eivindvigen tvang.

1800-tallet var preget av sterk folkevekst på bygdene, og i andre halvdel av århundret startet store endringer i jordbruket («det store hamskiftet») som innledet en femtiårsperiode med svært lav økonomisk vekst. Markedsretningen av jordbruket avfolket deler av vestlandsbygdene, med Gulen som et unntak. Mens mange vestlendinger flyttet til Bergen eller Amerika, gjorde svært få fra Gulen det samme, og kommunen hadde en moderat fertilitet. Hamskiftet i fylket for øvrig satte særlig inn fra 1890-tallet, med utskifting til større og mer selvstendige bruk, frigjort fra klyngetun. Oppsvinget i fisket gjennom hele århundret var nok viktig for at Gulen berget seg såpass godt gjennom hamskiftet, selv om store skift i sildebestanden hadde sin virkning. Den såkalte «møretorsken» som ble til klippfisk, var et viktig erstatningsfiske på denne delen av Vestlandet på 1870-tallet, men fra og med 1880-tallet kom nye redskapstyper og «svenskeskøyter» i bruk i Ålesund og utkonkurrerte mye av det åpne kystfisket. Fra 1900 begynte også dampskip raskt å gjøre seg gjeldende med baser i Nordfjord. Likevel var det en årviss foreteelse at folk fra Gulen seilet til Indre Sogn med fisk og tran, og byttet dette mot korn og poteter.

Ytterst i Gulen ligger Gregusøy eller Griggusøyna, der det i all hast ble opprettet gravplass for dem som bukket under for koleraen i februar 1849. Det gikk over to år før presten tok turen, vigslet stedet og kastet jord på gravene - så de døde faktisk lå i «kristen jord». Kolerautbruddet tidlig i 1849 kostet rundt 1 500 liv fra Gulen til Egersund; smitten fulgte fiskerne som dro etter vårsilden.

De nasjonale krisetilstandene fra omkring 1875 og to tiår deretter bidro likevel til å radikaliserte både Gulen og mange andre vestlandsbygder. Ved stortingsvalget 1882 og 1885 fikk motstrømspartiet Venstre mer enn 75 % oppslutning i Gulen, og målsak, avholdssak og andre motkulturer stod sterkt i denne delen av fylket. Derimot hørte ikke Gulen til beltet av republikanske stemninger som strakk seg langs Langfjella og fjordene. Færre enn 20 % stemte for republikk i Gulen. I 1905 var realinntekten i Norge lavere enn i 1875, særlig i industrifattige kommuner som Gulen. Folk her begynte med den sjølbergingsstrategien som kjennetegnet fiskerbonden, der kona drev gården mens mannen drev fiske, en arbeidsdeling som grep om seg langs kysten nordover. Slik styrte folk klar av mange av de dramatiske omskiftningene som fulgte med hamskiftet og industrialiseringen i nabokommunene lenger inne i Sognefjorden, hvor tilleggsnæringene var få og utvandringen til Amerika svært høy.

Kommunen fikk egen sparebank i 1885 ved etableringen av Gulen Sparebank, én av de omtrent 250 bygde-sparebankene på denne tida. Banken skulle finansiere utbyggingene lokalt, og det ble mer enn kirkepåbygg utover århundret. Gulingen Jon Arnoldsson Kahrs (1859–1928) etablerte Bergen Treskofabrik på Sellevåg i 1889, en bedrift som produserte fram til 1975. I nyere tid ble flere bedrifter i Gulen startet av Wergeland-familien, som kom fra stedet Verkland og er slekten til nasjonaldikteren Henrik Wergeland. De startet Halsvik Cementstøperi i 1955, fulgt av annen industrivirksomhet under Wergeland-Halsvik AS - kommunens største bedrift.

Kultur

Steinmurte hus er et særmerke for det trefattige Gulen.
Foto: Bjarne Thune

Gulen har en stor mengde kulturminner fra stein- og bronsealderen ute langs kysten, og fra vikingtid i og rundt Eivindvik. Ellers er det mange fine eksempel på både steinbygde hus og klyngetun i fjordstrøkene av Gulen.

På Byrknesøyna ved Barvågen ligger Gulen Fiskarbondemuseum, et museum som siden 1998 viser livsmiljøet og yrkeskulturen til fiskerbøndene – kystboende som livnærte seg av fiske og gårdsdrift. Denne 100 år lange overlevelsesstrategien hvilte på en arbeidsdeling der mannen fisket og kvinnen hadde ansvar for gårdsdriften. Derfor er «fiskarbonde» en benevnelse som omfatter både mannen som var fisker og konen som var bonde.

Hele Barvågen på vestsiden av Byrknesøyna sørvest for Byrknes er regulert av kommunen til spesialområde for bevaring. Ellers er Børholmen og Skjerjehamn ute i øygarden verna som gamle handelssteder for krabbe- og hummerfisket i Gulen.

I Brekke er den gamle sorenskrivergården Lovisendahl fra 1760 vernet siden 1923 av Riksantikvaren. Her har det vært drevet skole.

Kommunevåpen

Kommunevåpenet for Gulen kommune er «på blå grunn to utbøygde sølv krossar». Det ble fastsatt i kongelig resolusjon av 9. februar 1990. Utformingen er ved kunstneren Even Jarl Skoglund. Motivet viser til de to steinkorsene i Eivindvik.

Tusenårssted

Kommunens tusenårssted er Gulatinget på Flolid, og dette er også er tusenårssted for Sogn og Fjordane fylke. Det ble i kommuneplanen for 1989–2000 igangsatt planlegging for Gulatingsparken og kulturformål på Flolid.

I Skjerjehamn i Gulen har lokale krefter reist den refuserte Olav V-statuen av Knut Steen ute i øygarden.
Foto: Bjarne Thune

Severdigheter

Referanser

  1. ↑ «Arealstatistikk for Norge». Kartverket. 1. januar 2020.
  2. 1 2 «09280: Areal (km²), etter region, arealtype, statistikkvariabel og år». Statistisk sentralbyrå. 1. januar 2020.
  3. ↑ «Alders- og kjønnsfordeling i kommuner, fylker og hele landets befolkning (K) 1986 - 2026». Statistisk sentralbyrå. 25. februar 2026.
  4. ↑ «Høgaste fjelltopp eller punkt i kvar kommune». Kartverket. 30. mai 2025. Besøkt 21. september 2025.
  5. ↑ Rygh, O. (1919). «Nordre Bergenhus». Norske Gaardnavne. 12. s. 195.
  6. ↑ «Gulafjorden». Store norske leksikon. 14. februar 2009. Arkivert fra originalen 9. november 2010. «Navnet kommer av norrønt gul, 'vindkast', eller muligens av en germansk rot geul, norrønt gjól, 'kløft'.»
  7. ↑ https://www.nb.no/items/184daf837a4a9990ca5a6473b3e9858b?page=321&searchText=lars%20erikstad%20isrand Israndlinjer i Norden. København 1998
  8. ↑ Sjøfuglteljingar i Sogn og Fjordane i 2009[død lenke] – Fylkesmannen 2009. ISBN 978-82-92777-17-6, side 7.
  9. ↑ Sjøfuglteljingar i Sogn og Fjordane i 2009[død lenke], side 63-66.
  10. ↑ Dag Juvkvam: «Historisk oversikt over endringer i kommune- og fylkesinndelingen» på nettsidene til Statistisk sentralbyrå. s. 53
  11. ↑ Dag Juvkvam: «Historisk oversikt over endringer i kommune- og fylkesinndelingen» på nettsidene til Statistisk sentralbyrå. s. 57
  12. ↑ Dag Juvkvam: «Historisk oversikt over endringer i kommune- og fylkesinndelingen» på nettsidene til Statistisk sentralbyrå. s. 54
  13. ↑ Statistisk årbok for kongeriket Norge 40de årgang, 1920 (Det statistiske centralbyrå, 1921)
  14. 1 2 Statistisk årbok for Norge 69. årgang, 1950 (Statistisk sentralbyrå, 1950)
  15. ↑ Stortingsvalget 1930 - Stortinget, SSB NOS, side 14, oppgir et folketall 12. desember 1930 på kun 3042.
  16. 1 2 3 4 5 6 7 Folkemengde i Gulen 1. januar hvert år fra 1951, fra Statistisk sentralbyrå
  17. 1 2 Folkemengde i Brekke 1. januar hvert år fra 1951, fra Statistisk sentralbyrå
  18. ↑ valgresultat.no
  19. ↑ «Møte i kommunestyret 2023-2027 den 19.10.2023». Gulen kommune. Arkivert fra originalen 23. november 2023. Besøkt 23. november 2023.
  20. ↑ Stortingsvalget 1930 – Stortinget, SSB NOS.
  21. ↑ Stortingsvalget 1935 – Stortinget, SSB NOS.
  22. ↑ Der ikke annet er oppgitt, er kilden Statistikkdatabasen for stortingsvalg[død lenke] - SSB.
  23. ↑ Stortingsvalget 1930 - SSB NOS.
  24. ↑ Stortingsvalget 1933 - SSB NOS.
  25. ↑ NRK Valg 2009
  26. ↑ Regjeringen.no - stortingsvalg 2013
  27. ↑ «valgresultat.no». Arkivert fra originalen 2. desember 2020. Besøkt 16. august 2022.
  28. ↑ {https://gulatingstaden.no/gulatingstaden-litteratur/ Slaget ved Dingenes, gulatingstaden.no]
  29. ↑ Helland, Amund. Nordre Bergenhus amts historie.
  30. ↑ Jan Kidøy: «Skjuler Guløy ein løyndom?» gulatingstaden.no
  31. ↑ Karsten Alnæs: Historien om Norge, bind 1, Oslo 1998, side 122.
  32. ↑ Karsten Alnæs: Historien om Norge, bind 1, Oslo 1998, side 123-124.
  33. ↑ Karsten Alnæs: Historien om Norge, bind 1, Oslo 1998, side 129-130.
  34. ↑ Sverre Bagge og Knut Mykland: Norge i Dansketiden, Politikens Forlag 1987, side 19-21.
  35. ↑ Sverre Bagge og Knut Mykland: Norge i Dansketiden, Politikens Forlag 1987, side 28–29.
  36. ↑ Sverre Bagge og Knut Mykland: Norge i Dansketiden, Politikens Forlag 1987, side 24.
  37. ↑ Helle, 1991, side 16-18, 29 og 31
  38. ↑ Ivar Berg: Reformasjonen og norsk språkhistorie, tf.uio.no
  39. ↑ May Tove Nyrud: «De første trykkerier i Norge», iddis.no
  40. ↑ NRK Sogn og Fjordane leksikon - NRK.
  41. ↑ Helle, 1991, side 32
  42. ↑ Helle, 1991, side 91
  43. ↑ Vi kjenner ikke befolkningen i sognene før 1660, da ble det gjennomført folketelling i hele landet.
  44. ↑ Sverre Bagge og Knut Mykland: Norge i Dansketiden, Politikens Forlag 1987, side 100, 119–122.
  45. ↑ Helle, 1991, side 13-18
  46. 1 2 Helle, 1991, side 23
  47. ↑ Helle, 1991, side 29
  48. ↑ NRK Sogn og Fjordane leksikon – NRK.
  49. ↑ Helle, 1991, side 17-18
  50. ↑ NRK Sogn og Fjordane leksikon – NRK.
  51. ↑ Helle, 1991, side 18
  52. ↑ Jostein Nærbøvik, Norsk historie 1870-1905, Oslo 1986, side 9-14, side 22 og 26 (kart). Færre enn 10 % utvandret 1875-1905 sammenliknet med 1875-folketallet, noe som plasserer Gulen blant den tiendedelen av kommunene med lavest utvandring. I Gulen var fertiliteten 1900-1905 på 300-329 per kvinne i alderen 15-44 år, også det i nedre nasjonale sjikt.
  53. ↑ NRK Sogn og Fjordane leksikon – NRK.
  54. ↑ Jostein Nærbøvik: Norsk historie 1870-1905, Oslo 1986, side 71-75.
  55. ↑ NRK Sogn og Fjordane leksikon – NRK.
  56. ↑ Griggusøyna i Gulen, mapcarta.com
  57. ↑ Asbjørn Åsgard: «Koleraen på Vestlandet vinteren 1848/49», Bjørgvin kyrkjehistorisk årbok 1998/99 (s. 59-60)
  58. ↑ Asbjørn Åsgard: «Koleraen på Vestlandet vinteren 1848/49», Bjørgvin kyrkjehistorisk årbok 1998/99 (s. 68)
  59. ↑ Jostein Nærbøvik: Norsk historie 1870-1905, Oslo 1986, side 67.
  60. ↑ Godkjenning av våpen og flagg, Gulen kommune, Sogn og Fjordane, Lovdata.
  61. ↑ Kunst med kongelig resolusjon: Kommunevåpen i Riksarkivet gjennom 100 år 1898-1998, Riksarkivet, Arkivverket.

Litteratur

Eksterne lenker