| John Robert Schrieffer | |||
|---|---|---|---|
| Født | 31. mai 1931 Oak Park | ||
| Død | 27. juli 2019 Tallahassee | ||
| Beskjeftigelse | Fysiker, universitetslærer | ||
| Utdannet ved | University of Illinois i Urbana-Champaign (–1957; akademisk grad: ph.d.) Massachusetts Institute of Technology Eustis High School | ||
| Doktorgrads- veileder | John Bardeen | ||
| Nasjonalitet | USA | ||
| Gravlagt | Greenwood Cemetery | ||
| Medlem av | 7 oppføringer
| ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
Nobelprisen i fysikk (1972; sammen med: John Bardeen, Leon Cooper)
Oliver E. Buckley Condensed Matter Prize (1968) National Medal of Science (1983) Fellow of the American Physical Society Comstockprisen i fysikk (1968) Guggenheim-stipendiet (1966) | ||
| Arbeidssted | 8 oppføringer
University of Illinois i Urbana-Champaign (1959–1962)
Florida State University (1992–2019) University of Birmingham University of Pennsylvania (1962–1979) University of California, Santa Barbara (1980–1997) Los Alamos National Laboratory (1991–2006) Exxon Research & Engineering Company (1979–2006) University of Chicago (1957–1960) | ||
| Fagfelt | Fysikk, superledning | ||
| Doktorgrads- studenter | Daniel Arovas | ||
John Robert Schrieffer (født 31. mai 1931 i Oak Park i Cook County i Illinois, død 27. juli 2019 i Tallahassee i Florida) var en amerikansk fysiker og nobelprisvinner. Schreiffer mottok Nobelprisen i fysikk i 1972 sammen med John Bardeen og Leon Cooper «for deres felles utviklingen av teorien om superlederegenskapen, mest kjent som BCS-teori».
Etter uteksamineringen fra Eustis High School i 1949 begynte Schrieffer å studere ved Massachusetts Institute of Technology hvor han i to år studerte elektroteknikk før han byttet til fysikk. Han fullførte en bacheloroppgave under ledelse av John C. Slater i 1953. Schrieffer fulgte en interesse for faststoffysikk og begynte ved University of Illinois at Urbana-Champaign, hvor han umiddelbart ble ansatt som forskningsassistent for John Bardeen. Etter å ha jobbet seg frem til et teoretisk problem med elektrisk ladning på halvlederoverflater tilbrakte Schrieffer et år i laboratoriet hvor han overførte teorien til flere overflateproblem. I sitt tredje år sluttet han seg til Bardeen og Cooper i utviklingen av teorien for superledning.