Sykkelpolitikk

Sykkelpolitikk er beslutninger og publiserte utviklingsplaner som setter rammer for hvordan sykling utøves, og beskriver de langsiktige målene for utvikling av sykkelinfrastruktur i en region slik at sykling fremmes som et konkurransedyktig transportalternativ. Det omfatter tiltak for å gjøre sykling tryggere, mer attraktivt og lettere tilgjengelig for alle. Sykkelpolitikk legger grunnlaget, rammevilkår og setter grunnleggende prinsipper for sykkelplanlegging som i sin tur finner løsninger tilpasset konkrete situasjoner.

Målet med sykkelpolitikk er å øke andelen av reiser som gjøres på sykkel, noe som kan gi redusert trafikkbelastning og bedre kapasitet vegnettet for de som må kjøre bil, bidra til bedre folkehelse og et mer egalitært og bærekraftig samfunn. Som annen politikk handler det om å sette mål, avveininger og fordeling av goder og byrder, ordne prioriteringer, fordele verdier, velge virkemidler, praktisk gjennomføringsevne og oppfølging av resultater.

Sykkelpolitikk er en del av den bredere transportpolitikken, og er aktuelt siden nyttesykling er en form for bærekraftig transport som støtter opp om FNs bærekraftsmål ved å om å bekjempe fattigdom og bidra til økonomisk utvikling, bekjempe ulikhet ved å redusere transportulikhet, og stoppe klimaendringene ved å redusere klimagassutslipp. I tillegg er sykling som sport og rekreasjon gunstig for folkehelsen.

Definisjon

I boken Polityka rowerowa polskich miast (direkte oversatt: «Sykkelpolitikk i polske byer») foreslår den polske sykkelaktivisten Marcin Hyła at en sykkelpolicy er et dokument eller sett med relaterte dokumenter som beskriver den nåværende tilstanden, identifiserer problemer, angir målbare mål (løsninger på identifiserte problemer) og hvordan man kan nå disse målene på en gitt tid, med hvilke verktøy, prosedyrer og tiltak. Han mener at hovedspørsmålet er det formelle grunnlaget, altså at et slikt dokument er en resolusjon eller ordre fra det relevante organet og har hjemmel. Verktøyene i en slik policy inkluderer sykkelstandarder, planleggingsdokumenter som er i samsvar med dem, prosedyrer for anvendelse og håndheving av dem, og handlingsplaner som identifiserer problemer og foreslår konkrete måter å løse dem på (investeringer) sammen med kostnadsanslag og en tidshorisont.

Historie

Land som Nederland, Tyskland og Danmark har utviklet sykkelstrategier, og mange byer rundt om i verden har utviklet sykkelstrategier, inkludert Seattle, Los Angeles, Portland og Vancouver.

I 2002 publiserte København forutsetningene for en omfattende politikk kalt Cykelpolitik 2002-2012, som ble videreført i de påfølgende årene på grunnlag av dokumentet Københavns cykelstrategi 2011- 2025. Fra god til verdens beste. De grunnleggende målene med denne politikken er å øke andelen som sykler til jobb og skole til 50% av alle reiser. Spesifikke tiltak fokuserer på reisetid, trygghetsfølelse, komfort, livsstil og image. Reisetid ble prioritert siden 48% av syklister i København oppgir at hovedgrunnen til at de velger sykkel er at det er den raskeste og enkleste måten å komme seg rundt på. Som resultat av politikken oppnådde man i 2016 at 56% av innbyggerne i den danske hovedstaden pendlet med sykkel, 20% med offentlig transport og bare 14% med bil. I 2022 hadde danskene økt andelen personer som pendlet med sykkel til 62%.

Eksempler på tiltak som kan fremmes

Aktuelle tema kan være hvordan syklister og andre trafikanter skal samhandle, eller prinspper, regler og retningslinjer for hvordan infrastruktur skal utformes, både for separat sykkelinfrastruktur og i blandet trafikk sammen med bilister og med fotgjengere. Sykkelpolitikk har sterk sammenheng med lovverk for sykling og sykkelkultur.

• Sykkelinfrastruktur: Bygging og vedlikehold av sykkelveger adskilt fra fotgjengere og bilister, helhetlige ruter med sykkelveger mellom hjem, jobb og fritidsarenaer, sykkelgarasjer, beskyttede kryss, beskyttede rundkjøringer og fartsdempende tiltak kan være eksempler på strukturelle løsninger.
• Reguleringer: Innføring av fartsgrenser som er tilpasset gående og syklister, som for eksempel 30 km/t-sone i tettbygde strøk, integrering med offentlig transport, samt regler for registrering, parkering og tyveri av sykler kan være eksempler på teknologiske løsninger.
• Økonomiske tiltak: Tilskudd eller insentiver som momsfritak til sykkelkjøp, støtte til bedrifter som legger til rette for sykling, og ladestasjoner for elsykler.
• Informasjon og holdningsskapende arbeid: Kampanjer som fremmer sykling som et attraktivt, praktisk, sunt og miljøvennlig alternativ, opplysningsarbeid om trafikkregler og trygghet for syklister, og øke bevisstheten om syklingens fordeler er eksempler på holdningsløsninger.

Sykkelpolitikk i Norge

Mange «ambisiøse sykkelpolitiske mål blir ikke fulgt opp av konkrete prioriteringer og investeringer». Norske myndigheter har satt et nasjonalt mål om at 8% av alle reiser skal tas på sykkel og 20 % i byene, og Syklistforeningen arbeider for at Norge skal få en offentlig sykkelstrategi slik at målene kan tidfestes og få konkrete handlingsplaner og midler.

Se også

• Aktiv transport, transport drevet av menneskelig fysisk aktivitet
• Bilavhengighet, byplanlegging som favoriserer biler istedenfor sykling, kollektiv transport og gange
• Mobilitetspyramide, hierarki som prioriterer aktive og bærekraftige transportformer
• Sykkelbarhet, hvor godt et sted er egnet for sykling
• Sykkelkultur, uskrevne regler, sosiale normer, verdier og infrastruktur som støtter syklister og former hvordan sykling foregår
• Sykkelplanlegging, design og implementasjon av sykkelinfrastruktur
• Sykkelvennlighet, utforming og tiltak som gjør det enklere, attraktivt og tryggere å sykle i trafikken
• Sykling på fortau, kontroversiell praksis bestående av sykling hvor fotgjengere vanligvis har prioritet

Referanser